Kaffens fortryllelse

Duften av nytraktet kaffe har alltid fått neseborene mine til å vibrere av glede, men å drikke den svarte væsken som befinner seg i kaffekolben har aldri vært noe jeg har lengtet etter. Likevel har jeg ved flere anledninger tatt meg en kopp kaffe ettersom det har latt meg ta del i fellesskapet til de andre kaffedrikkerne. Dessuten er kaffebehovet et ypperlig påskudd når man vil ta seg et aldri så lite pust i bakken: "Nei, jeg er så trøtt og sliten at jeg rett og slett må gå og ta meg en kopp kaffe!" Vips, så har man plutselig lov til å slappe av på pauserommet i ti minutters tid. Jeg drakk aldri veldig mye kaffe, og de gangene jeg gjorde det, ga det meg sjelden noen større tilfredsstillelse. At det hadde en oppkvikkende effekt på kropp og sjel er dog sikkert og visst. Etter en kopp kaffe kjente jeg hvordan det begynte å rykke i smilebåndet, og hvordan tankene mine ble mer positive og hvordan tilværelsen med ett framstod som  lysere. Når jeg beskriver det slik, høres det unektelig ut som et alle tiders narkotikum. Glem heroin, kokain og marihuana, her er det kaffe for alle pengene! Sånn sett var det altså bra, men jeg fant likevel ingen genuin glede i å drikke kaffe. Dette er dog noe som har endret seg i løpet av dette året.

Kanskje var det nettopp de positive effektene av kaffedrikkingen som til slutt medførte at jeg ble som en hvilken som helst annen kaffejunkie? Siden i høst har jeg nemlig begynt å drikke kaffe på daglig basis. Uten at det oppfyller noen annen funksjon enn at det gir meg nytelse, og samtidig hjelper meg med å våkne når jeg er trøtt. Hovedpoenget er at jeg ikke lenger drikker det for å passe inn i mengden. Jeg er temmelig sikker på at det faktum at jeg drakk så mye kaffe da jeg jobbet ved høyskolen i sommer også har hatt satt sine spor i meg. Kroppen har rett og slett blitt vant til å få sin dose kaffe. Eller er det kanskje et resultat av at jeg har blitt eldre, og dermed har utviklet smaksløker som vet å sette pris på kaffens aroma? Et menneske kan jo spekulere! Selv om jeg heller velger en brus fremfor en kopp kaffe, er det ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt betatt av kaffe. Smaken er ikke lenger motbydelig, men ålreit. Samtidig er det ikke noe man har lyst å lepje i seg flere liter av på en og samme dag. Likevel har jeg blitt vant til å drikke kaffe, og drikker gjerne to store kopper i løpet av dagen; en om morgenen og en litt senere på ettermiddagen. Nå synes jeg til og med at det er morsomt å prøve forskjellige kaffer. Apropos kaffe, så kjenner jeg allerede i skrivende stund hvordan jeg ser fram til å brygge morgendagens kopp. Ah...

Hva var poenget med dette innlegget? Jo, at man aldri skal si aldri, og at man utvilsomt kan utvikle en slags avhengighet til kaffe så lenge man presser det i seg ved nok anledninger. Jeg var overbevist om at kaffe bare skulle forbli en slags vei inn i det sosiale fellesskapet, og at jeg bare kom til å drikke det i jobbsammenhenger (f.eks. på pauserommet på en arbeidsplass). Aldri i mitt eget hjem. "Nei, kaffe, fy faen!" Jeg har omsider blitt en av de jævlene som finner en slags glede i å konsumere denne drikken som er så populær her i Norden. Hvem hadde trodd det? Det eneste minuset med det hele er vel at jeg også kommer til å bli immun mot min egen kaffeånde, og dermed ufrivillig utsette andre for denne. Tilgi meg slik dere tilgir alle de andre kaffedrikkerne der ute!

Livet uten bil

Etter at kjæresten min flyttet sørover for å jobbe, har jeg blitt redusert til busspassasjer igjen. Bilen var nemlig en av flere saker hun tok med seg da hun dro. Ganske forståelig, egentlig. Det var, og er, jo hennes bil! Likevel klarte jeg å utvikle et slags kjærlighetsforhold til den røde kjerra i løpet av de månedene jeg satt bak rattet på den. Jeg ble rett og slett glad i den! Derfor ble overgangen til å være busspassassjer igjen en smule tøff. Før syntes jeg ikke det var så ille å ta buss, men det var også før jeg fikk oppleve den friheten som ligger i å ha tilgang til sitt eget kjøretøy. Da behøver man nemlig ikke planlegge dagen ut fra rutetabeller, og man konfronteres ikke med merkelige mennesker som stirrer rart på deg, verken på bussholdeplassen eller på selve bussen. Ei heller eksponeres man for hjerteskjærende barneskrik, eller overparfymerte pensjonister, som selvfølgelig plasserer rumpa si på setet ved siden av. Når bilen tas fra en, mister man litt av friheten sin. Den blir en saga blott. Åh, som jeg savner å kunne kjøre hvor jeg vil, når jeg vil. Bare det å kunne kjøre gjennom byen og selv avgjøre hvilken musikk man vil lytte til, i stedet for å bli tvunget til å høre på den nitriste radiostasjonen som bussjåføren elsker så høyt. 

I Helsingfors, og metropoler generelt, klarer man seg relativt fint uten bil pga. en velfungerende infrastruktur. Busser, t-bane, trikker....you name it, they've got it. Og disse går som regel med korte intervaller, ofte flere ganger i timen. Slik forholder det seg dog ikke her, hvilket gjør det ekstra kjipt å ikke ha bil. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så avhengig av den? Selvsagt er jeg glad for at det går an å komme seg til og fra sentrum med buss, men jeg må innrømme at jeg savner det å være min egen sjåfør. Å kjøpe egen bil er likevel uaktuelt på nåværende tidspunkt, så jeg får bare prøve å holde ut. Jeg regner med at jeg får kjøre bil igjen før eller siden. En fattig trøst er jo at det hadde vært en kald fornøyelse å ha bil nå som det begynner å bli vinter. Å stå foran bilen sin en mandagsmorgen kl 8, og skrape is av rutene i tretti minusgrader er noe jeg helst vil unngå. Men kanskje det er en liten pris å betale for friheten kjøretøyet gir deg?

Grønnsakens bekjennelser

På fredag lot jeg meg overtale til å dra på byen på tross av at jeg egentlig ville være hjemme. Jeg har blitt så vant til å tilbringe helgen hjemme, og spesielt foran PC-en. Jo, jeg skal innrømme at det høres jævla tragisk ut at en mann i sin beste alder foretrekker å sitte på FB eller spille framfor å omgås andre mennesker. Likevel har det jo sine fordeler. Det er et faktum man ikke kommer utenom. Man sparer flerfoldige euro ved å ikke vanke i byens barer og lepje i seg kostbare dråper med øl og sprit. Og det beste? Man slipper å frykte at man våkner opp som grønnsak dagen derpå. Selvsagt var det akkurat dette som skjedde med meg, og da jeg våknet med en for jævlig hodepine og kvalme tidlig på lørdag, skulle jeg ønske at jeg hadde klart å stotre fram et «nei» da jeg ble bedt om å komme ut dagen før. Ikke bare hadde det vært bedre for økonomien min, det hadde også vært bedre for humøret og velværet mitt. I stedet ble jeg nødt til å tilbringe dagen som grønnsak. Ja, som man sår, høster man! Øynene var, ikke overraskende, blodskutte, magen rumlet men samtidig bød tanken på føde meg imot. Å røre på seg var slitsomt, ja, til og med det å lese tekst var en utfordring i seg selv. Derfor pendlet jeg mellom PC-en og sengen de første timene av dagen. Heldigvis ble formen litt bedre etter at jeg fikk tømt meg oralt. Ja, flere desiliter med væske kom flyvende ut av kjeften mens jeg satt på kne foran porselenguden. Øynene fyltes også med væske, og mens tårene rant ned kinnene mine denne lørdagsmorgenen, forbannet jeg min egen snillisme og alt som heter alkohol.

I dag er det dog søndag, og etter en god natts søvn har kroppen blitt såpass restituert at jeg våger å kalle meg menneske igjen. Etter helgens eskapader har jeg bestemt meg for å ikke drikke på lenge. Jeg er fristet til å si at jeg ikke kommer til å røre en dråpe før neste år, men samtidig innser jeg at diverse mennesker muligens kommer til å bli skuffet om jeg ikke går det nye året i møte med alkohol i blodet. Vi får se. Egentlig er det litt trist at vi føler at vi må drikke for å ha det morsomt, men det har nå en gang blitt sånn her oppe i det kalde nord. Hjerneceller og nervesynapser skal tortureres og skambankes for at vi skal kunne slippe oss løs, og våge å omgås våre medmennesker uten angst og redsel. Nå satt jeg det litt på spissen, men det finnes jo som regel en grunn til at vi tyr til alkohol (eller andre rusmidler for den saks skyld), og for mange er det nettopp sånn at det er lettere å ha samkvem med andre når alkoholen har fjernet de verste hemningene.

Livstegn

Nå begynner det å bli fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe her, og jeg følte derfor at det var på sin plass med en liten oppdatering i kveld. For det første kan dere slappe helt av; jeg er enda i live! Jeg har bare ikke følt for å skrive noe på lenge, og har dessuten hatt en del å gjøre. Og de dagene jeg ikke har hatt noe som absolutt må gjøres, har jeg prioritert spilling, sosialt samvær eller dype, eksistensielle funderinger fremfor å formulere noen vakre ord her. Jeg er dog usikker på om sistnevnte har gjort meg så mye godt, men jeg er da heller ikke blant dem som er velsignet med et enkelt sinn. Disse funderingene har heller ikke bestandig vært frivillige. Nei, her i gården er det slettes ikke uvanlig at man ligger og vrir seg i senga i de sene natterstimer. Dette er vanligvis resultatet av særdeles mye kognitiv aktivitet på et særdeles ugunstig tidspunkt. Å stoppe denne elven av tanker som flommer forbi er dog vanskeligere sagt enn gjort, hvilket igjen medfører at jeg ikke får den skjønnhetssøvnen jeg så sårt behøver. Heldigvis er vi så heldige at vi lever i en verden hvor man ikke behøver å gå lenger enn til kjøkkenet/kjøleskapet for å få tak i en varm kaffe eller en kald cola. Og det er jeg takknemlig for. 

Ellers har jeg ikke stort å si i kveld, eller i natt, klokken er tross alt 00:36 i skrivende øyeblikk. Livet mitt er faktisk ikke like begivenhetsløst som det iblant kan framstå som her på bloggen, men jeg orker ikke skrive mer om livet og dets hendelser nå. Jeg kan dog si at jeg valgte å fortsette å studere, hvilket betyr at jeg nå er masterstudent! Det er ikke alltid jeg er like sikker på om jeg har valgt rett da studiemotivasjonen kommer og går, men jeg kjemper på. Akkurat nå føler jeg bare for å få det hele overstått. Rett og slett. Gleder meg ellers til juleferien. Da bærer det hjem til Norge igjen. Den fortapte sønn vender tilbake! 

Det var alt for denne gang. Kanskje vi "ses" før årsskiftet, men jeg lover ingenting.

Ved en korsvei

På fredag hadde jeg min siste arbeidsdag ved Arcada, noe jeg må innrømme var vemodig ettersom jeg trivdes godt der. Gjengen jeg jobbet sammen med var koselig, og selve arbeidet føltes også relevant, selv om det til tider var litt rutinepreget. På den annen side var det kanskje like greit ettersom det tross alt var første gang jeg stiftet bekjentskap med den type arbeid. Dessuten ble jeg også ansatt hovedsakelig for å hjelpe til med årets opptak, hvilket også er grunnen til at jeg primært sysselsatte meg med oppgaver relatert til det. Jeg gjorde også en hel del andre oppgaver, men mesteparten av arbeidstiden gikk til å hjelpe med opptaket. Det kommer til å føles merkelig å ikke  måtte våkne kl. syv i morgen for å ta t-banen og trikken til jobb, men livet må fortsette. Jeg tør å påstå at jobben min ved Arcada har vært den beste jeg har hatt hittil i mitt korte liv, og tolker det som positivt at jeg kommer til å savne det å sitte i mitt lille avlukke kommende mandag. Hvem vet – kanskje jeg kommer til å befinne meg ved Arcada høyskole en dag i fremtiden? Flere fra personalet uttrykte også et ønske om å se meg der om ikke så altfor lenge. Morsomt!

En av introduksjonsdagene for de nye studentene.

                                          

Etter å ha sagt "ha det" og drukket noen kopper avskjedskaffe med kollegaene mine, bar det omsider hjem, hvor Joel stod og ventet på meg. Han har ikke så mye til overs for Helsinki, så han var naturligvis gira på å sette seg bak rattet og kjøre nordover sporenstreks. Nå skal det også sies at han ikke hadde tidenes mest stimulerende sommerjobb heller, så sånn sett forstår jeg han. Jeg gikk med på det, forutsatt at vi fikk gjort noenlunde rent i den lille leiligheten vi hadde leid for sommeren. Som sagt, så gjort. Å kjøre til Vasa tar omtrent fem timer, så da var det kjekt at vi kunne bytte på å kjøre. Det føles ikke lengre så dumt å ha investert flere hundre euro i lappen. Dessuten er det jo morsomt å kjøre bil! Vi klarte til og med å komme oss til Vasa med livet i behold, og det er jo ikke dumt bare det! 

Her holdt jeg til i flere uker (vi flyttet dog til nye lokaler senere).

                                           

Nå sitter jeg altså i Vasa igjen, og som jeg skrev på FB for en stund siden befinner jeg må nå ved en av livets korsveier. Jeg burde få eksamensvitnemålet mitt neste måned, hvilket betyr at jeg endelig får min sårt etterlengtede bachelorgrad i pedagogikk. Jeg begynner smått om senn å skimte toppen av Maslows behovspyramide! Dette betyr dessverre også at jeg må nå en beslutning angående fremtiden. Skal jeg fortsette å studere og ta en mastergrad? Bare for å få det overstått, liksom. Eller burde jeg heller prøve å få meg en jobb, for så å vende tilbake til studiene senere? Begge alternativene har sine fordeler og ulemper, men i skrivende stund lener jeg mot å studere videre. Jeg er allerede student, og sånn sett er det lettere å bare peise på, selv om jeg skal erkjenne at tanken på å skrive en hovedoppgave til ikke frister i det hele tatt. Om jeg derimot går ut i arbeidslivet nå, kan det bli en utfordring i seg selv å finne motivasjon til å studere etterpå. Samtidig finnes det jo alltid en sjanse for at de som har mastergrader tar jobben fra søkere som "bare" har en bachelorgrad. På den annen side er det aldri dumt med arbeidserfaring, og jeg elsker å få betalt for det jeg gjør, og ha fri kvelder og helger. Ai, ai. Det er ikke lett, dette her. I tillegg har jeg en samboer jeg må tenke på! En samboer som også er usikker på hvordan høsten/vinteren kommer til å bli for hennes vedkommende. Ingenting er 100 % avgjort ennå, så vi går en spennende og nervepirrende høst i møte. 

An English update from Helsinki

It is probably a bit confusing when some of my posts are in Norwegian while others are in English, but I hope it is something you can live with. I am addressing you, non-existent readers! One of the reasons for this language mix is that I want to reach a larger number of people, but some of the gibberish you find here is occasionally easier to convey in only one of the previously mentioned languages. Finally, another big reason why most of my posts are in Norwegian is that I actually need the practice as I am no longer in contact with my lovely mother tongue the same way I was when I lived in troll-ridden fjords and forests. Yup, trolls exist and they are exclusive to Norway. God, how I miss those creatures. The conversations we had under the nordic lights, the LAN games we arranged...

Anyskank, I did not log on to Blogger to write about the mysteries of trolls. That will just have to wait until later. Today I am just here to give you another update on my exciting life here in Helsinki. I have been working at a polytech (or University of Applied Sciences as they like to call them) for over two months now and sadly my stay there is coming to an end soon. Unless someone high up suddenly realizes what an asset I am to the place! It could happen. I work as an intern in the administration, more specially at the student affairs office, which means I get to have a major influence on how the educational system in Finland will look like in the future. When I do not occupy myself with such fascinating tasks, one can usually find me playing with the database(s), deleting student records and changing certain students' grades. Nothing makes a student more shocked than not being able to log onto his/her student account or seeing his/her grade being changed from an A to a D. Come on, everyone needs to feel like a D-student every now and then. In case you did not realize it, I was just kidding. People much higher in the hierarchy have made sure I do not get such priviliges. Probably for the better. Actually, my work mainly consists of registering students, checking that they have given us the right information when applying (is Eric's grade point average from high school really 8 or is he just showing off?) and posting welcome letters to new students. This is what I have spent most time doing lately, but luckily I get to do other tasks now and then too. I have helped out supervising a couple of entrance exams, received students in the admissions office, answered e-mails and calls from students asking about all kinds of things. Student service all the way! Sometimes there are other tasks to do in the office too, but the majority of the time has been spent registering and helping new students. Not such a big surprise as I was mainly hired to help out with the application and registration procedures of new students as that takes a lot of time. In addition to this, I have also kept busy with a couple of other assignments (small research) I got from my boss. There has also been talk of me helping out with planning the introduction days for new students, so let us see what happens during the next couple of weeks.

All good things must come to an end and I am soon leaving the polytech as my contract is ending. I am sad about it as I have actually enjoyed spending my summer there. I guess there is just something very attractive about a steady income! It is true, though...getting paid for what you do feels good, especially when it is real money and not monopoly money. (Does ANYONE pay in monopoly money and is ANYONE stupid enough to accept that?) Being a student in Finland, I get paid for studying too, but the amount left after paying rent and bills is so low you never feel rich. That is precisely why a real salary feels so good, despite the fact that an intern's salary of course is lower than that of a "normal" employee. Another thing I really love about working is that I am free to do whatever the hell I want when I get off work! A student often has to spend his afternoons/evenings/weekends studying for exams or writing clever papers about whatever the teacher tells him to write about. Oh, the torture! I am not saying student life is horrible, but I definitely feel that working life has its advantages. Finally, I feel like I am contributing more to society when I work, which also gives me a higher self-confidence. Either it is because of that or because of the money. I am not actually sure. Maybe both? 

Anyskank...working has been good, especially now that I am actually doing a job that is relevant considering my education. I hope I do not have to go back to working as a cashier in a store again after this, but you never know. The uncertainty of life, eh? I hope the powers that be will deal me good cards and make sure things just get better from here on out. So far it feels like each summer has gotten progressively better, so let us hope it continues like that. But wait, what will Tommy do when the boss comes down, tells him to pack up and leave the building? I am not actually sure! Believe it or not. One option would be going back to university and continue studying for a master's degree right away, but I am not sure if I want to. A part of me would not mind it, but another part of me would like to work longer or possibly even go back to "the old country", work for a while and then return to study later. Having lived abroad for so long, I feel the Norwegian in me is dying a little bit every passing year. I need to be a real Norwegian, which entails eating "Kvikklunsj", reading "Se & Hør", watching "Senkveld" and just be able to see my family, friends and speak that lovely Norwegian language. My girlfriend is also unsure about what this autumn/winter will be like for her, which means we have an interesting time ahead of us. I just hope things go well and that all of this does not turn into a nerve-wrecking nightmare. So far things have worked out well despite certain freak-outs now and then. Maybe they will this time as well? 

That is all for now, folks. I am spending the weekend alone, so I will make sure I make the most out of it. At the moment, I am planning to go to the sauna and sweat for some time. Yep, some people find enjoyment in that. Have a great weekend! (Is there actually anyone out there reading this, except for Thomas?)

De siste ukenes begivenheter

Det har gått noen uker siden jeg skrev det forrige innlegget, noe som gjenspeiler hvor hektisk de siste ukene har vært. Det føles som at jeg har vært på farten hele tiden, noe som ikke er langt unna sannheten heller. Jeg har nå en temmelig god oppfatning av hvordan det må føles å være en maur, og bo i en gigantisk maurtue hvor det er fullt opp hele tiden. Nei, det må være et helvete å være en stakkars maur! Jeg antar at jeg jobber atskikkelig mindre enn en arbeidsnarkoman maur, men jeg synes likevel dagen går veldig fort når man er ferdig på jobb klokken fire om ettermiddagen. Iallfall når det hele tiden står noe på agendaen. Iblant drar man til sentrum for å treffe venner, og når man omsider kommer hjem er det nesten leggetid. Hvor ble det av de siste fire-fem timene? Misforstå meg ikke; jeg liker å omgås venner, men det er deilig med litt pusterom av og til. Jeg synes alenetid er veldig viktig, og sånn sett har gårsdagen og dagen i dag vært perfekt. Jeg fikk endelig bladd i bøkene mine i mer enn fem minutter, og jammen har jeg ikke også hatt tid til å spille, høre på musikk og surfe på internett (dvs. logge inn på FB hvert tiende minutt). Lykke! Dette er langt fra hverdagskost ettersom jeg i flere uker nå har hatt besøk av en kompis, noe som betyr at jeg vanligvis forsømmer enkelte av hobbyene mine for å være sosial. Nå har han dog vært borte noen dager, men i morgen kommer han tilbake, så det gjelder å nyte ensomheten mens man kan. På torsdag skal jeg dessuten til Vasa for å treffe kjæresten min, så da får jeg sikkert ladet batteriene ennå mer.

Jeg har befunnet meg i Finlands metropol i over en måned nå, og jeg må si at jeg trives overraskende godt her. Selv om jeg har bodd her før var det litt uvant til å begynne med, men etter hvert har jeg klart å tilpasse meg den nye livssituasjonen min. Jeg forestilte meg en ganske begivenhetsløs sommer, men så langt har den vært alt annet enn stille og rolig. I tillegg til å ha tilbringt mye tid med venner (spesielt med han som deler leilighet med meg) har jeg også vært så heldig å få besøk av familie. Mamma var her helgen for litt over en uke siden, og ettersom hun ikke er så godt kjent i Helsinki ble det en god del trasking i sentrum. Akkurat hvor mange kilometer vi tilbakela i løpet av den helga vet jeg ikke, men det var en god del! Det er kanskje ikke så rart at skoene mine lukter for jævlig? Jaja, det er i det minste sunt å gå såpass mye. Helgen etterpå (altså for tre dager siden) ankom pappa og samboeren hans Helsinki. Jeg var naturligvis ikke snauere enn at jeg atter en gang stilte opp som guide. Apostlenes hester ble derfor brukt flittig både på fredag og lørdag. Pappa var i det gavmilde hjørnet, så jeg fikk meg et par flunkende nye sandaler på lørdag. Det var noe som sårt trengtes, tro du meg! Jeg tror føttene mine var i ekstase da de kunne flytte inn i et luftigere skotøy. Selv om føttene våre ble utsatt for "tortur" var det selvsagt koselig å ha besøk av både mamma og pappa, og det ble også en god del restaurantbesøk de dagene de var her. Etter all gåinga var det dog velfortjent!

På lørdagskvelden ble det naturligvis nok et restaurantbesøk sammen med pappa og samboeren hans, og selv om jeg var temmelig utslitt og skrøpelig etter å ha tilbringt flere timer sammen med dem tidligere på dagen, var jeg likevel såpass til mann at jeg tok meg tid til å treffe en venn av meg rett etterpå. Så utholdende er jeg! Denne vennen av meg er et særdeles morsomt og positivt individ, og vi har kjent hverandre i flere år. Når vi treffes har vi det som regel veldig morsomt, men denne trivselen og dette velbehaget har også en skyggeside. Denne skyggesiden gjør seg spesielt gjeldende når det er helg og man har fri dagen derpå. Når stemningen er god smaker nemlig ølet også litt bedre, og det glir liksom lettere ned halsen. Lørdagskvelden var intet unntak, og før jeg visste ordet av det befant vi oss på en pub i sentrum med noen duggfriske øl foran oss. Det heftet ikke ølet å utnytte mine svake hjerneceller, og smått om senn hadde ølet blitt byttet ut med shots. Jeg klager ikke ettersom kvelden var underholdende og humøret var på topp, men da jeg omsider kom meg hjem var klokken allerede fire på natten, og Ole Blund drysset ikke sovepulver i øynene på meg før rundt klokken fem. Jeg hadde lovt å møte pappa og samboeren hans dagen etterpå , og jeg fikk derfor ikke mange timer på øyet natt til søndag, hvilket igjen resulterte i at undertegnede var temmelig utmattet i går. Akkurat derfor var det perfekt at jeg har hatt så mye alenetid i går og i dag. Det trengtes virkelig. 

Jeg skriver sjelden blogginnlegg, men når jeg gjør det har de en tendens til å bli veldig lange. Og jeg har ennå ikke skrevet noe om hvordan det går på jobb! Jeg skal derfor prøve å gjøre det kort. (Nå ser jeg dog at det ble lengre enn jeg trodde, men det får dere bare akseptere.) En av de fast ansatte har sommerferie, og jeg fungerer på en måte som vikar for henne. Jeg har mitt eget lille avlukke hvor jeg for det meste tilbringer tid foran en PC, noe jeg ikke har noe som helst imot da jeg tross alt er veldig glad i alt som har med teknologi å gjøre. Dessuten gir det meg anledning til å sjekke FB flere ganger i løpet av dagen! Mesteparten av tiden går til å registrere nye studenter i databasen, og sørge for at de får tilsendt de dokumentene (velkomstbrev o.l.) de behøver før studieåret begynner. En annen sentral del av jobben går ut på å svare på henvendelser som kommer via e-post og telefon. Jeg må si at jeg foretrekker førstnevnte da det iblant kan være vanskelig å søke etter personopplysninger i databasen når personene som ringer har veldig eksotiske navn. Heldigvis er det noen som har såpass med barmhjertighet at de stavner navnet sitt, eller til og med gir meg søkernummeret sitt. Da går det unna mye fortere! Iblant treffer jeg også studenter ansikt-til-ansikt, men det hører til sjeldenhetene ettersom vi offisielt har stengt om sommeren. Det betyr dog ikke at de som måtte ønske det ikke kan reserve tid for et møte. Vi er der for studentene! Ellers holder jeg på med ulike kartleggingsoppdrag og hjelper til med ulike oppgaver når det behøves. Arbeidsoppgavene har vært morsomme så langt, selv om det iblant (heldigvis sjelden) kan være litt lite å gjøre. Det blir spennende å se om man får noen nye oppgaver å bryne seg på utover sommeren. Det kommer trolig til å skje da hun jeg vikarierer for snart kommer tilbake. De fleste arbeidsdagene går fort, og jeg har stiftet nærmere bekjentskap med flere av de ansatte, så klage kan jeg ikke gjøre. Dessuten har vi iblant to-tre lange kaffepauser om dagen, noe som selvsagt ikke er å forakte. 

Mitt lille avlukke.

Nå er endelig gigantinnlegget mitt ferdig, så nå stikker jeg ut for å jogge. Først nå føler jeg at jeg har fortjent det. Ja, jeg har problemer. Jeg bare måtte skrive innlegget ferdig før jeg kunne ta meg en liten joggetur! Tvangstanker er noe herk. 

En liten oppdatering

De siste to ukene har vært såpass actionfylte at jeg ikke har orket å blogge i det hele tatt. Etter en lang arbeidsdag finnes det ikke heller alltid tilstrekkelig med motivasjon til å blogge. Dessuten treffer jeg iblant venner etter jobb, og når jeg endelig kommer hjem føler jeg heller for å lage mat, se på TV eller føre meningsløse samtaler på Messenger. Forrige helg kom også en av mine nærmeste venner hjem fra Barcelona, og snill som jeg er har jeg tilbydd han kost og losji siden han ankom. Som du sikkert kan dedusere fra dette er det ikke så merkelig at jeg ikke har orket å ta tastaturet fatt og blogget. Grunnet all denne sosiale interaksjonen har jeg også tilbringt mye mindre tid på Facebook enn normalt, men det er vel noe som er mer positivt enn negativt? 

På mandag begynner min tredje uke ved Arcada (høyskolen hvor jeg jobber), noe som betyr at jeg har jobbet der en halv måned allerede. Ikke verst! Jeg var dessverre forhindret fra å dra på jobb på mandag grunnet forkjølelse, men ellers har jeg vært på jobb hver bidige dag. Ja, unntatt helga da, men arbeidsgiveren min er ikke så sadistisk at hun beordrer meg til å jobbe i helgene. Hva har jeg så gjort der? Jeg har ennå til gode å revolusjonere det finske utdanningssystemet, men mine kolleger påstår iallfall at jeg har vært til mye hjelp, noe jeg naturligvis er glad for å høre. Det har vært noen hektiske uker i og med at flere opptaksprøver har funnet sted ved høyskolen, og da er det jo kjekt at noen kan hjelpe personalet litt. Ettersom jeg ennå er relativt fersk i jobben, er det selvsagt begrenset hva jeg kan gjøre, men ett og annet har jeg lært meg. Tanken er visst at jeg skal få ta del i flere oppgaver etter hvert. Hittil har jeg for det meste har jeg sittet foran en PC og matet diverse data inn i ulike dokumenter og databaser. Hundrevis av nye studenter kommer til høyskolen i høst, og resultatene av opptaksprøvene de har deltatt på har måttet bli ført inn i databasessystemet til de finske høyskolene. Dette er noe som tar sin tid da resultatene også må dobbeltsjekkes. Det er tross alt viktig at dette gjøres rett da det handler om skjebnen til en god del mennesker. Apropos opptaksprøver, så har jeg også hjulpet til med å overvåke to av disse. Det er ikke veldig krevende, men å sitte rolig i over en time blir fort kjedelig. Å dukke opp uten en bok eller annet spennende lesestoff var kanskje ikke et sjakktrekk fra min side! Jobben min har i grunn vært veldig "sekretæraktig". Jeg har arkivert et antall dokumenter, noe jeg sikkert kommer til å gjøre en stund framover da dette er perioden da studenter takker "ja" eller "nei" til studieplass ved høyskolen, og samtidig meddeler om de kommer til å være nær- eller fraværende kommende studieår. Dette er også noe som burde registreres i databasen. Alt må nemlig være i skjønneste orden når nok et studieår ruller i gang i august. 

Hovedsakelig har jeg sysselsatt meg ovennevnte arbeidsoppgaver, selv om jeg også har hjulpet til med andre småsaker. En av de som jobber i administrasjonen skal på sommerferie nå, og jeg skal tydeligvis bli denne personens stedsfortreder, hvilket også er grunnen til at jeg har fått en liten innføring i hvordan databasene fungerer, og hvordan man orienterer seg fram der. Det kommer sikkert til å ta en stund før jeg når ekspertstatus, men jeg har tro på at dette kan gå bra. Dessuten kan jeg jo alltids spørre om hjelp om jeg skulle sitte fast. I tillegg til å leke med databasene, er jeg også ansvarlig for å svare på diverse e-poster. Dette går for det meste ut på å svare på spørsmål som prospektive studenter har angående studier ved høyskolen. En del av spørsmålene man får er dog litt vanskeligere å svare på, men som sagt finnes det som regel alltid noen man kan spørre om hjelp hos. Det er dog en ting jeg ikke ser så veldig mye fram til, og det er å svare på telefonsamtaler. Jeg er ikke så begeistret for å prate med fremmede, og spesielt ikke hvis det må skje på et annet språk enn norsk og engelsk. Jaja, man får vel bite tennene sammen og gjøre sitt beste når den tid kommer. Hvis det blir veldig ukomfortabelt kommer jeg sannsynligvis til å blogge om det i framtiden. Så langt trives jeg med jobben min, noe som sikkert kommer av at så mye av arbeidsdagen tilbringes foran PC-en. Samtidig virker kollegaene mine trivelige, noe som selvsagt også gjør tilværelsen en god del lettere. Det er vanskelig å uttale seg mer om jobben da jeg tross alt bare har vært ansatt i to uker, og ikke ennå er helt sikker på hva som kommer til å forventes av meg i framtiden. 

PS. I går hadde vi et møte på en restaurant i byen, noe som betydde at jeg fikk fråtse i all slags lekkerbiskener. Som nyansatt var ikke møtet i seg selv så veldig stimulerende for min del, men det var jo koselig å komme litt bort fra den vanlige "kontorjobben". Maten, derimot, var det ikke noe å utsette på, så man får vel håpe på flere møter! Det eneste minuset var vel at det ikke ble servert øl til maten. ;)

Den reisende nordmannen

Tro det eller ei, men i skrivende stund befinner jeg meg på et tog til Helsingfors. Ja, VR (Finlands svar på NSB) er ikke snauere enn at de tilbyr gratis, trådløst nett til sine kjære passasjerer. En nerd som meg vet å sette pris på slikt, selv om tjenesten kun tilbys på de litt nyere og finere Pendolino-togene. Jeg kan tenke meg at de ellers så lange -- og ofte hendelsesløse -- togturene med ett har blitt mer spennende og underholdende for de som tidligere har måtte kjempe seg gjennom flere timer uten verken Facebook eller Messenger. Sånt får jo et moderne menneske i vår tid lett abstinenser av. Dessuten kan man iblant være så uheldig å få en fremmed ved siden av seg på toget, og er denne passasjeren av den prateglade sorten, ja, da stilles det krav på at man iallfall er noenlunde sosial. Å kommunisere muntlig  er nemlig en mye større utfordring enn å kommunisere ved hjelp av moderne hjelpemidler som tastatur og ymse chatteprogram. Men som sagt behøver man ikke eksponeres for slikt om man befinner seg på et Pendolino-tog, og har med seg en gadget (f.eks. en laptop) som gjør det mulig å koble seg til verdensveven. Jeg håper iallfall eventuelle sidepassasjerer tar hintet i sånne situasjoner, og lar være å initiere en samtale. Og det tror jeg mange asosiale nerder er glade for.

Som noen av dere kanskje vet, skal jeg jobbe i Helsingfors i sommer, og ettersom jeg begynner kommende mandag, er jeg nå på tur dit og til leiligheten hvor jeg skal tilbringe sommeren min. Det er alltid kjekt å komme noen dager i forveien, slik at man kan venne seg til den nye situasjonen og dermed også få roet nervene litt. Jeg håper iallfall nervene roer seg, men jeg er også såpass godt kjent med meg selv (jeg har jo tross alt tilbringt tjuesyv år i denne kroppen) at jeg vet at jeg kommer til å være nervøs i en stund fremover. Det er frustrerende, og jeg skulle ønske jeg kunne være litt mer avslappet, men som flere av vennene mine har sagt er det ganske normalt å være nervøs når man havner i en situasjon som dette. Jeg lurer bare på om jeg er mer eller mindre nervøs enn gjennomsnittet. Fire-fem kalde øl hadde trolig resultert i at sentralnervesystemet mitt hadde roet seg noen hakk, men å dukke opp full første arbeidsdag er neppe noe som gir et godt førsteinntrykk. Dessuten hadde en slik atferd krevd en atskillig fetere lommebok enn min. 

Helsingfors er en fin by, og som gammel ”Helsingforsboer” kjenner jeg også byen like godt som min egen bukselomme. Nesten da. Dette er selvsagt noe som gjør byen mindre skremmende, men det var likevel med vemod jeg dro fra Vasa tidligere i dag. Å bo i Vasa er, og har vært, flott, og jeg har etter hvert forelsket meg i byen og flere av dens innbyggere. Ettersom Vasa er en tospråklig by oppfattes den nok også som mindre farlig enn byer hvor ingen prater noe annet enn god, gammeldags finsk. Å ha mulighet til å bruke svensk når man er i byen, kjennes derfor befriende, iallfall for de som ikke helt behersker finsk. Dette bidrar, ikke overraskende, også til at man føler seg mer velkommen og som en del av befolkningen. Samboeren min og jeg har dessuten en fin leilighet litt utenfor sentrum, og jeg kjente at det var tungt å lukke døren bak meg da jeg forlot krypinnet vårt for noen timer siden. Apropos samboer, så er det selvsagt også mindre morsomt å igjen leve i et avstandsforhold. Dette er dog noe vi blir nødt til ettersom hun skal jobbe i Vasa sommer, mens hovedstaden kaller på meg. Heldigvis er det bare midlertidig. Hva som skjer i høst er ennå usikkert, men det kan se ut som at min kjære også flytter til Helsingfors for å jobbe. Uansett hva som skjer kommer jeg til å savne Vasa, men hvem vet -- kanskje jeg vender tilbake en vakker dag? Det må jeg iallfall i slutten av august ettersom jeg har time hos tannlegen, men det blir sikkert noen Vasabesøk i løpet av sommeren også. 

Jeg skal prøve å skrive litt om praksisperioden min mens jeg oppholder meg i Helsingfors, noe jeg absolutt burde ha tid til ettersom verken kjæresten min, hundene hennes eller min stasjonære PC kommer til å befinne seg under samme tak som meg.

Ha en fin helg!

The Hangover

Å springe rett på toalettet klokken seks om morgenen for å tømme magen oralt, er ikke akkurat den beste måten å starte lørdagen på, men man høster jo som kjent som man sår. Da jeg, etter å ha sett "The Hangover – Part II", satt på puben og koste meg med noen duggfriske fredag kveld, visste jeg lite om at jeg kom til å stå på kne med røde, våte øyne foran porselenguden drøye ni timer etterpå. Å se filmen hadde vært nok for meg, og jeg ville gledelig betalt en stor sum penger for å unnslippe å oppleve en "hangover" selv. Dessverre smakte de edle dråper for godt akkurat denne fredagskvelden, noe som resulterte i at jeg konsumerte en eller to liter mer enn jeg burde ha gjort. Eventuelt burde jeg ha drukket mer vann. Enhver festløve med respekt for seg selv vet jo hvor viktig det er å holde kroppen hydrert. Jaja, jeg fikk straff som fortjent, og var med andre ord ganske så redusert i går. Hvis jeg hadde sett meg selv, hadde jeg nok foretrukket å beskrive gårsdagens versjon av meg selv som grønnsak, og ikke menneske. 

Neste gang skal jeg prøve å være smartere (for det har jeg ikke sagt før…), men problemet er jo at man ofte gir blanke så snart man har noen øl/shots innabords. Humøret og selvtilliten er på topp, og tanken på å innta vann med jevne mellomrom frister sjelden. Det blir rett og slett for slitsomt. Dessuten er man jo ofte overbevist om at man absolutt ikke kommer til å være fullsjuk dagen derpå, og en som sitter ved baren og lepjer vann oppfattes sjelden som kul. Alkohol er djevelens drikk, og selv om de fleste er klar over at for mye alkohol ikke er bra, så overkonsumerer vi det likevel. Det ligger jo også en "gevinst" i å være beruset. Ens humør og selvtillit opplever som sagt en fin "boost", og man er gjerne mindre stresset når man har litt alkohol i kroppen. Plutselig fosser ordene også ut av munnen, akkurat som om en skjult slus innerst i munnen har blitt åpnet. Dette kan selvsagt tolkes som veldig irriterende av edru, eller mindre fulle personer i dine omgivelser, men det er jo sjelden veldig underholdende å tilbringe tid sammen med fulle folk om man er edru selv. Som med så mye annet, finnes det positive og negative aspekter ved å drikke, men så lenge man klarer å begrense forbruket sitt, så synes ikke jeg det er galt med en fest nå og da. Det er kanskje en velsignelse at vi får "hangovere" når vi drikker for mye, ellers hadde vel forbruket av alkohol i dagens samfunn vært ennå høyere enn det er.

© 2011 - Warner Bros. Pictures

Hva angår filmen, altså "The Hangover – Part II", var i alle fall jeg og kompisen min fornøyd med den. Humoren var litt mer vulgær enn i originalen, og som flere kritikere har sagt, tøyes grensene langt visse steder. Likevel synes jeg filmen er "snillere" enn flere andre komedier som blant annet "Superbad" og "Hall Pass". Plottet er identisk med den første filmen, og selv om det utvilsomt føltes litt repetitivt, følte jeg ikke at det ødela filmopplevelsen nevneverdig. Jeg elsket den første filmen, og forventet vel mer av det samme, og sånn sett ble jeg ikke skuffet, selv om jeg hadde håpet på litt mer. Den første filmen er bedre, men en oppfølger kan sjelden toppe originalen når oppskriften har blitt brukt tidligere. Samme sak kan ikke være revolusjonerende flere ganger. Filmen kommer selvsagt til å skaffes på DVD når det lar seg gjøre, hvilket i seg selv sier at filmen er verdt å se!

En fin dag

Jeg sitter her og nyter et glass kald cola samtidig som samboeren min danser med støvsugeren i bakgrunnen. Hvem sa at de tradisjonelle kjønnsrollene har dødd? Hver krik og krok skal suges for støv, og personlig er jeg i alle fall overbevist om at kvinner er overlegne menn når det kommer til rengjøring og slike ting. Jo da, jeg støvsuger selv iblant, men det blir sjelden like rent som når dama gjør det. Iblant drister jeg meg også til å ta oppvasken, men uansett hvor mye jeg gnikker og gnir på tallerkener, bestikk og glass, glinser de aldri like mye som etter at fruen har gitt dem en omgang med oppvaskbørsten. Jeg innbiller meg i hvert fall at det forholder seg slik. Ikke ødelegg illusjonen min.  

Selv om dagen ennå er ung, så tegner den til å bli ganske så fin. Mye grunnet ovennevnte, men også fordi jeg var så sporty at jeg tok meg en joggetur etter å ha inntatt en heller beskjeden frokost bestående av rugbrød med ost. Ikke verst, bare det! Jeg trener ofte, men det er en stund siden jeg har jogget under åpen himmel. Å løpe på tredemølla på treningssenteret blir liksom ikke det samme. Joggeturen var fin den, selv om det krevde sitt av mine slitne ben og føtter. Hva gjør man ikke for å få kroppen til å utskille endorfiner, det magiske stoffet som bidrar til økt velvære og bedre selvtillit? Nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å holde min sunne livsstil ved like i sommer. 

Om noen timer bærer det til byen. Først skal jeg holde kjæresten min med selskap mens hun svir av flerfoldige euro på diverse butikker i byen. Deretter blir det "The Hangover: Part II" med en kompis av meg. Selv om kritikerne ikke er så begeistret for filmen, så tror (og håper) jeg at den kommer til å falle i smak hos meg. Den første filmen var genial, og traileren gir inntrykk av at toeren ikke er noe unntak. Jo da, de følger kanskje den samme oppskrifta, men man trenger vel ikke alltid forandre en vinnende formel? Likevel kan jeg selvsagt ikke uttale meg om hvor bra filmen er eller ikke er før jeg faktisk har sett den, og det blir ikke før sent i kveld. Tradisjonen tro blir det vel en øl eller to på byens irske bar etter kinobesøket også. Et smart trekk fra pubeiernes side å ha puben rett over gata fra kinoen. 

God helg!

Ye swashbucklers!

Yesterday was cinema day. The choice stood between three movies: The new Pirates movie, "Source Code" and "Water for Elephants". A difficult choice to make, especially since we were several people going out. Personally I was a bit put off by the fact that the local cinema only shows the 3D-version of the Pirates movie, but eventually we all decided to go watch Captain Jack Sparrow's latest adventure regardless. I find 3D-movies to be overrated, and this movie was no exception. It was on the verge of being ridiculous. As one of my friends pointed out, the thing that was most 3D about this movie was the subtitles. Not too far from the truth, actually. So why bother making 3D-versions? I'm starting to believe it's just something that's done, so that Hollywood (and the cinemas) can justify charging two euros more per ticket. I've only seen one good 3D-movie so far, and that was "Avatar". The rest have been pretty awful, so it's not exactly a big surprise that I prefer the non-3D movies. If something is marketed as a 3D-movie, I expect more than seeing the text in 3D.

So besides being a poor 3D-experience, how was the new Pirates movie? My expectations were really low after hearing what others thought of it and seeing as the previous Pirates movies got progressively worse with each new sequel. To be honest, this time I was expecting 150 minutes of Johnny Depp drinking and serving mildly funny one-liners in various exotic environments. Of course there has to be the occasional sword-fighting too, as it's a movie about pirates after all. Doesn't sound like much of a plot, does it? However, the movie did surprise me, despite the fact that most of the movie seemed to center around Sparrow and the comical situations he gets himself into. There were some funny moments here and there, and the story was exciting enough for me. Another plus was the well-made environments, which made the movie more exciting and believable. On the other hand, the movie could have been at least twenty minutes shorter. Certain parts of the movie felt too long, which was the case with many of the previous Pirates movies as well. I still prefer the first movie to the rest, but "On Stranger Tides" (the name of the latest installment in the franchise) wasn't by any means a bad movie. I'd probably enjoy it more if they didn't force us to watch the 3D-version of it, though.

In other news, I'm soon moving to Helsinki, but at least I got one week left here in Vaasa. It's going to be sad to leave (I really like this city), but Helsinki could prove fun as well. As long as the job and my colleagues are nice, I reckon everything should be okay. And if not, you can expect to read about it here. I'm skeptic by nature, so naturally I'm slightly nervous about all of this. Let's hope for the best, though.

P.S. Remember to hit the cinema the coming weekend as "The Hangover - Part II" is premiering then. Very excited about that one!

Gjennom nåløyet til slutt

Hovedoppgaven min var tydeligvis ikke det mesterverket jeg trodde den var da jeg skrev det forrige innlegget. Misforstå meg ikke; veilederen min var fornøyd med det meste, men mente at det var visse "småsaker" som måtte endres. Som den dyktige studenten jeg jo er, fulgte jeg hennes råd, og foretok noen endringer her og der. Deretter sendte jeg inn en ny og forbedret utgave, men kort tid etterpå ble jeg informert om at det fortsatt var en del saker som kunne gjøres bedre. Derfor jobbet jeg som besatt med hovedoppgaven et antall timer i går, og jeg var ganske håpefull da jeg sendte inn nok en versjon samme kveld. Til slutt ble min "lille" hovedoppgave på hele 48 sider. Sprøtt!

Det var derfor utrolig deilig å lese e-posten jeg fikk fra veilederen min i morges; avhandlingen er nå godkjent! (Likevel kommer det nok til å ta noen uker før jeg får en karakter på den). Ifølge henne er den nå mye bedre ettersom jeg blant annet gir et mer rettferdig bilde av behaviorismen. En gledens dag, med andre ord! Det eneste som gjenstår nå er å skrive "mognadsprovet", noe jeg kommer til å gjøre på fredag. I morgen skal jeg til universitet for å printe ut hovedoppgaven og levere den til sekretæren ved fakultetet vårt. Etterpå skal jeg returnere all den tørre litteraturen jeg har slåss med de siste månedene. Det blir utvilsomt en fin dag. Så lenge jeg klarer å produsere et noenlunde velformulert svar på fredagens "mognadsprov", kan dette bli en ganske så bra uke.

Etter alle timene jeg har tilbringt med hovedoppgaven, er det likevel en smule trist at den bare er verdt ti studiepoeng. Samtidig kan det jo hende jeg bygger på den i fremtiden, og dermed lett haler en mastergrad i land. Halve jobben er jo så godt som gjort. ;)

Stimuli i ulike former

På fredag sendte jeg inn hovedoppgaven min, og jeg krysser nå fingrene for at den skal bli godkjent slik at jeg slipper å dedikere mer av min verdifulle tid til den. Etter å ha tilbringt altfor mange måneder med en og samme tekst blir man nemlig ganske lei den til slutt. Selv om jeg nå har sendt inn hovedoppgaven og anser den for å være ferdig, er det ikke sikkert veilederen min er enig i det. Noen av mine medstudenter har nemlig fått beskjed om å foreta flere endringer på sin hovedoppgave, hvilket betyr at jeg kan bli nødt til å gjøre det samme. La oss dog inderlig håpe at jeg ikke må gjøre det. I skrivende stund framstår nemlig det å hoppe ut av et fly i titusenmeters høyde eller spasere sakte over glødende kull som atskillig mer attraktive aktiviteter enn å finkjemme en vitenskapelig tekst for feil og mangler.

Ellers har det vært moro å følge med på verdensmesterskapet i ishockey, hvor Norge har klart å gjøre det meget bra. Så langt har de vunnet fire av seks kamper, og kan nå se fram til å møte Finland i kvartfinale kommende torsdag. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er noen stor ishockey-fan, men akkurat denne kampen gleder jeg meg til å se. Finland er en av de beste ishockeynasjonene i verden, så det blir nok ingen lett kamp for Norge. Samtidig har Norge overrasket sterkt i år, så man skal aldri si aldri. Jeg håper altså på en norsk seier selv om jeg innser at sannsynligheten for at vikinggutta skal slå de finske løvene er lav.

Selv om mye tid har gått til hovedoppgaven, er det dermed ikke sagt at undertegnede ikke har hatt tid til å gjøre andre saker. I håp om å oppnå en fin sommerkropp fortsetter jeg å trene som besatt. Jeg besitter nå noen meget vakre (og synlige) biceps, noe som gjør at jeg får mange sjalu blikk på treningssenteret. I tillegg begynner rumpa mi å bli ganske så veltrent, så ja, i det hele og det store går det ganske bra med min atletiske karriere. Det er derfor synd at jeg i slutten av måneden må si "adjø" til treningen i og med at jeg flytter til Helsingfors for å jobbe i sommer. Ettersom jeg har kommet så godt i gang, skal jeg dog forsøke å oppspore et brukbart treningssenter i Helsingfors. Jeg vil jo nødig la kroppen forfalle i løpet av sommeren, noe som dessverre vanligvis skjer. Vi får se hva det blir til. I verste fall må jeg oppta treningen i høst.

Som framgår av dette innlegget er jeg en mann som sørger for at både kropp og hjerne får den stimulien de så sårt behøver. Kroppen får sitt behov tilfredsstilt ved hjelp av Bodypump mens de små grå får bryne seg på diverse litteratur. Å skrive en hovedoppgave krever jo sitt! I tillegg leser jeg bøker, noe som er bra for mitt voksende intellekt, men som også gir meg en viss glede. Det er nemlig få ting som er like moro som å fordype seg i en spennende bok. Her om dagen ble jeg ferdig med "Luftslottet som sprengtes", den siste boken i Millennium-trilogien til Larsson, og jeg begynte med det samme å lenge etter en ny bok. Valget falt til slutt på "American Gods" av Neil Gaiman, og selv om jeg hittil kun har lest det første kapittelet, virker boken veldig lovende. Jeg ser med andre ord fram til resten.

Om noen timer blir det Bodypump igjen, etterfulgt av grilling med gode venner. Akkurat i dag smaker livet temmelig godt.

Kinokveld

Nok en dag har gått, og verden består ennå. Man kan med andre ord ikke klage. I dag har jeg forsøkt å være flittig student igjen, hvilket betyr at jeg har dedikert noen av mine verdifulle timer til å foreta et antall endringer på den vakre hovedoppgaven min. Jeg var innom kontoret til veilederen min i går, og fikk feedback på det jeg har skrevet så langt. Som vanlig fryktet jeg det verste, men noe av det første hun sa da jeg steg inn på kontoret hennes, var at hun ble glad da hun leste hovedoppgaven min. Kanskje er jeg smartere enn jeg iblant tror? Det var iallfall deilig å få såpass god feedback av veilederen min (som tross alt innehar en doktorgrad i emnet!). Det betyr dog ikke at hovedoppgaven er klar til å masseproduseres riktig ennå, men det burde ikke være et større problem å ha den klar til neste måned.

Men tilbake til nåtiden! Det var jo tross alt denne dagen jeg skulle skrive om. Bortsett fra å kose meg med hovedoppgaven, har jeg også vært ute og fått luftet meg. Dette er egentlig noe jeg kan takke kjæresten min for. Hun er nemlig så snill at hun alltid inviterer meg med ut for å gå tur med bikkjene sine. Iblant tror jeg at hun er mer opptatt av å lufte meg enn at hundene får sin daglige mosjon, og får mulighet til å gjøre sitt fornødne. Men jeg trenger det sikkert. Jo da, jeg trener regelmessig, men iblant er jeg litt for stasjonær. Frisk luft har man dessuten aldri vondt av. Bilen hennes måtte også inn til kontroll i dag, så jeg fikk leke sjåfør atter en gang. Øvelse gjør mester, så jeg blir som regel alltid med på utflukter hvor jeg slipper til rattet. I dag var jeg dog litt uforsiktig i trafikken, og havnet i en situasjon som satt en støkk i meg, men forhåpentligvis lærer jeg meg av mine feil. Mer sier jeg ikke om den saken.

Kvelden ble tilbringt på kino, og de som sto for underholdningen var ingen ringere enn Robert De Niro og Bradley Cooper. I dag morges fant jeg nemlig ut at "Limitless" gikk på kino, og bestemte meg fort for at jeg hadde lyst til å se den. Jeg hadde forberedt meg på å dra alene, men jeg klarte heldigvis å overtale min venn Niko til å slå følge. Å være på kino alene er ok, men halve underholdningen er jo å se hvordan vennen din reagerer på det som utspiller seg på lerretet. Selv om dette er morsomst når man ser på komedier og skrekkfilmer, er det også noe man kan gjøre når man ser på andre typer filmer. Men tilbake til filmen..."Limitless" er en action-/thrillerfilm som kort sagt handler om en forfatter som sliter med kreativiteten. Han har allerede en bokkontrakt, men klarer ikke å skrive et eneste ord. Han prøver å få fart på hjernecellene og fantasien ved hjelp av alkohol, men det hjelper ikke. En dag treffer han dog en gammel kjenning som gir han en magisk pille, noe som resulterer i at vår kjære, håpløse forfatter plutselig blir et slags supermenneske. Plutselig forsvinner skrivesperren, og han lykkes med alt han gjør. Men selvsagt skjer ikke slikt uten konsekvenser. Mer vil jeg ikke fortelle! Det eneste jeg kan si er at filmen er bra, og absolutt verdt å se. Jeg vil ikke påstå at den er årets film eller Oscar-materiale, men den tilbyr helt grei underholdning, og er bedre enn mange andre thrillere jeg har sett.

Det var alt for denne gang. Nå skal jeg styrte resten av innholdet i ølboksen min, høre på musikk en stund til, og siden gjøre meg klar for å krype under dynen.

Natta!

Livets små utfordringer og kuriositeter

I løpet av ens tid her på planeten Tellus havner man i merkelige og ukomfortable situasjoner nå og da. Andre ganger er man bare vitne til foreteelser eller øyeblikk som framkaller følelser som sinne, glede og sorg. Iblant reagerer man på dette ved å måpe, smile, rødme eller undre. Det er utallige omstendigheter som kan forårsake slike reaksjoner, men her får du en liste over ting som i alle fall jeg opplever som, tja, kuriøse og brysomme:


- Ukjente personer som kommer gående mot deg på gaten, og som har klistret på seg verdens største smil. Det er vel og bra å ha en positiv innstilling til livet, men hva er det de smiler sånn for? Hva er det som gjør dem så forbasket glad? Har de blitt forfremmet på jobben, hatt sex for første gang, blitt kurert for kreft, vunnet i lotto, eller er de kanskje ruset? Eller er det noe ved mitt utseende som får de til å trekke sånn på smilebåndene deres? Jeg ser da vel ikke så jævlig komisk ut? Jeg vil vite hva som foregår i hjernen deres!


- Stillheten og ubekvemheten som oppstår når du treffer en fra klassen eller jobben som du ikke kjenner veldig godt, og egentlig ikke synes noe særlig om. Man kan jo ikke ignorere vedkommende helt heller, og treffes dere på butikken kan det godt hende at man føler seg tvunget til å slå av en liten prat. Spesielt hvis man havner i samme kø. Ser man personen på avstand holder det som regel med å bekrefte personens tilstedeværelse ved å nikke eller vinke. Men hva skal man prate om når man ikke har noen felles interesser, og egentlig ikke omgås noe særlig på universitetet/jobben heller? Været? Hvor interessant forrige måneds forelesning i kvantefysikk var? Hvor sadistisk sjefen er? Ennå verre blir det om man tvinges til å jobbe sammen med denne personen for å gjøre en eller annen oppgave. Hovedfokuset kommer til å ligge på den aktuelle oppgaven man har foran seg, men likevel forventes det nok at man konverserer om andre saker også, spesielt hvis man spiser lunsj sammen. Skrekk og gru!


- Svetten og engstelsen som dukker opp når du befinner deg hos en venninne, eventuelt mannlige venn, og magen din forteller deg at det ikke lønte seg å hive innpå med ekstra sterk thaimat en time tidligere. Du har akkurat kommet innenfor døra, og dere skal ha filmkveld. Hva faen gjør du? Magen har bestemt seg, og anus forbedrer seg på å blåse de illsinte kaloriene ut bakdøra med en kraft som vanligvis er forbeholdt ulovlig sprengstoff. Verst av alt er at toalettet befinner seg like ved stua, og at stillheten i leiligheten er lik den i en begravelse. Du kan altså ikke dra derfra, og tanken på å bæsje i buksa frister neppe så veldig mye. Du er tross alt ikke tre år lengre. Et alternativ gjenstår altså; å bruke toalettet. Dette medfører at hun/han kommer til å høre ethvert skrik du lager mens du presser ut den illeluktende, brune massen dine innvoller har klart å produsere. Selv om du klarer å dempe skriket, klarer du umulig å blåse faenskapet ut rumpa uten at det forårsaker helt infernalske lyder. Visst er det naturlig, men hvor flaut er det ikke å måtte gå ut i stua igjen, vel vitende om at venninnen/vennen din har overhørt hver eneste lyd, og sannsynligvis kommer til å brekke seg så snart den herlige aromaen fra toalettet klarer å snike seg inn i neseborene hennes (eller hans...)?



- Du sitter benket foran TV-en med foreldrene dine, og plutselig dukker noen kjønnsorganer og bryster fram. Kanskje begynner jenta på skjermen å stimulere seg selv, eller kanskje hovedkarakterene kaster seg på senga for å pule. Plutselig dekkes skjermen helt av nakne kropper mens erotiske stønn strømmer ut gjennom de store høytalerne som omringer hele stua. Dette foregår gjerne i flere minutter før det hele avsluttes med en eller flere falske orgasmer. Hvis dette hadde skjedd mens du var alene hjemme, hadde du trolig ikke hatt noe imot det, men når du sitter der på sofaen med foreldrene dine, ja, da er det alt annet enn hyggelig! De fleste ville nok beskrive ovennevnte scenario som et mareritt. Personlig tror jeg at jeg hadde holdt med unna slik familiehygge i noen år fremover. Hvordan reagerer man i en sånn situasjon? Som regel resulterer det i en ukomfortabel stillhet ispedd noen host og hark nå og da, mens man stille ber til Gud om at mannen (eller kvinnen) på TV-en hopper over forspillet, og har en veldig sensitiv klitoris/kuk. Man vil jo ikke utsettes for slikt altfor lenge! Desto snarere samleiet er over, desto bedre.



- Når man reiser rundt om i landet og i verden generelt, havner man som regel i situasjoner hvor man må benytte seg av offentlig transport. Enten man tar buss eller tog fra A til B, eller fly fra Oslo til Honolulu, er situasjonen den samme; ved et eller annet tidspunkt blir man trolig nødt til å sitte ved siden av eller foran et annet individ. Sistnevnte er det verste jeg vet ettersom jeg aldri vet hvor jeg skal fokusere blikket mitt. Ser man vedkommende rett i øynene framstår man lett som sinnsforvirret, og hvis man under hele turen stirrer på gulvet, finnes det en sjanse for at man også oppfattes som en smule merkelig. Hva skal man gjøre? Som regel bruker jeg å endre fokus med jevne mellomrom, hvilket rett og slett betyr at jeg veksler mellom å se på det fascinerende gulvet, ut vinduet og på personen foran meg. Dette er slitsomt i lengden, og akkurat derfor anbefaler jeg folk som ofte blir utsatt for slikt til å ta med seg lesestoff eller late som de sover. Det gjør saken atskillig lettere. Likevel er man aldri garantert en avslappende reise. Iblant havner man nemlig ved siden av personer som er ekstremt sosiale, eller under påvirkning av et eller flere rusmidler. Begge persontypene har en ting til felles; de elsker å prate (noen synger til og med). Det skader jo ikke med litt småprating nå og da, men når man virkelig ikke er i humør til det, så er det noe faenskap! Det kan hjelpe å begrave nesen i boken (som du selvfølgelig har med deg), men visse personer tar ikke hintet, og prøver desperat å få til en samtale med deg selv om du aller helst vil lese eller sove. Et mareritt! Kanskje det har sine fordeler å ha et privatfly?


Kanskje DU har vært i lignende situasjoner?

Amidst blood fountains and headshots

Victory belongs to those who believe in it the most!


Unreal Tournament. This name should be familiar to all first-person shooter fans above the age of 20. If it's not, I have no idea where you spent the years following 1999. It most certainly couldn't have been in front of your beloved PC. Or did you perhaps prefer Quake III to Unreal Tournament? I'm not going to pass judgement, but regardless of whether you did or not, the name Unreal Tournament should ring a bell. UT was published in the late winter of 1999 and achieved legendary status shortly thereafter. The critics loved it and so did most FPS fans (except the die hard Quake fans), which led to a great number of trigger-happy people starting to play it online, looking for fame and glory. What made the game such a success was its killer graphics and its large amount of game modes. The game was made for online and LAN playing and was unique in offering other modes than just your regular deathmatch. Anyhow, the game was a success and sequels followed, some more popular than others. Eventually, though, other games such as Team Fortress 2, Modern Warfare, Battlefield etc. gained a bigger following and today there doesn't seem to be a whole lot of people playing the UT games online.


Despite the fact that gamers moved on to newer and greener (?) pastures -- and I don't blame them -- Unreal Tournament still entertains some people. I was a huge UT fan back in the day and it might just be the game I've dedicated the most time to of all my beloved games. At least it's coming pretty close. I would literally play the shit out of UT, both in pitiful LAN games consisting of just my brother and I and online. And it was fun. Especially those times you would go online and get into a server where players didn't accuse you of using an aim bot, or blame their poor performance on bad ping or server lag. Ahhh...damn near brings a tear to my eye. UT 1999 was followed by UT 2003, UT 2004 and finally Unreal Tournament 3. I have played all of them, but the first one will always be my true love and the one I've played the most. I'm not going to give a detailed account of my relationship with the Unreal Tournament-series, but it's been a couple of years since I played any of them on a regular basis. That is until I decided to try Unreal Tournament 3 again some weeks ago when I found myself bored in front of the computer. I wasn't surprised to see that there aren't many people playing it anymore. After all, people move on after a while. When I started playing, I imagined it was just something I did to kill some time then and there, but it grew into something bigger...

The UT games always had great-looking maps.

No, I don't spend all my free time playing UT 3 now, but I have played it on a weekly basis for some time now and I actually enjoy it! Who would have thunk my love for UT 3 would blossom again after years of barely touching it. The love between a gamer and his game(s) is a special thing. And guess what? I mostly find myself playing good ol' deathmatch games, or team deathmatch to be exact. I've come across a server that's usually populated with people in the late afternoon and evenings, and especially so during the weekend. And they're not bogger-eating teens either. At least they don't act like it. Anyway...I usually keep busy with school work and other stuff, but when I have time to kill there are few things that are more rewarding and fun than killing people online. With big guns and without substaining any scars yourself. Thank God for games. I' m not the player I used to be, so I get my ass handed to me quite often, but it's still fun to play. And occasionally even I pop some heads or rocket launch some bastard to oblivion. Since I started playing UT 3 again, I've started to think about the good old days and all the enjoyable hours I've spent playing the Unreal Tournament-series. That's also why I decided to put my thoughts and impressions on this sheet of online paper. It's sort of a declaration of my love for gaming, and especially the Unreal Tournament games. Long live deathmatch! ;)

Me performing a full lobotomy on my brother.

Utfordringer for de små grå

Nok en måned har passert, og våren nærmer seg med stormskritt. Det betyr også det ikke er så altfor lenge til jeg burde innlevere hovedoppgaven min. Vel, jeg har fortsatt to måneder på meg, så det er ingen grunn til panikk ennå. Det som gjenstår er hovedsakelig å skrive om resultatet av studien min, men før jeg kan begynne med det må jeg formulere et noenlunde brukbart spørreskjema, sende et antall eksemplarar av det til Åbo, få undersøkelsesgruppen der til å svare på dem, og deretter få min kontaktperson der til å sende meg svarene i retur. Jeg hadde ikke forventet det, men å formulere gode spørsmål er faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det er lett å lage såkalte ja/nei-spørsmål, men man vil jo helst få en bedre forståelse for hva disse studentene synes om gruppearbeid (temaet for hovedoppgaven min). Utfordringen ligger derfor i å produsere åpne spørsmål som studentene får lyst til å svare på, og som samtidig ikke er for innviklede. Samtidig burde spørsmålene ikke være altfor åpenbare slik at studentene umiddelbart forstår hva det dreier seg om. Å gjøre en slik undersøkelse krever med andre ord sitt av de små grå. Forhåpentligvis klarer jeg å få dette gjort i løpet av de nærmeste dagene, slik at jeg kan sende spørreskjemaene til Åbo og etter hvert ta fatt på hovedoppgavens siste kapitler. Jeg tror det verste er gjort, men likevel har jeg nok en god del timers arbeid foran meg før jeg kan slenge mitt revolusjonerende mesterverk på bordet til professorene og doktorerne ved det pedagogiske fakultet.


På torsdag dukket det opp nok en utfordring i mitt liv, og den går under navnet statistikk. Ja, nå er det endelig slutt på meningsløse filosofikurs og tid for noe som krever at man er noenlunde oppegående, og mentalt til stede. Vel, nå skal jeg ikke overdrive, men dette kurset kan gi bli interessant, spesielt når man ikke er matematisk begavet og skyr det meste som har med sifre og ligninger å gjøre. Dette er bloggen du skal følge om du vil vite hvordan Tommy takler statistikkens faenskap. Hva jeg lykkes å tilegne meg av kunnskaper, og hva jeg lykkes mindre bra med får vi rede på i slutten av måneden da vi skal ha statistikkprøve. Skummelt. Selv om jeg ikke er veldig flink i matte, så er det enkelte områder innen matematikk jeg synes er en smule interessante, spesielt sånt som har med prosenter og sannsynlighetsregning å gjøre. Hvorvidt vi kommer til å berøre dette i statistikkurset gjenstår dog å se.


Ellers er det vel ikke stort å tillegge. Jeg har vært veldig stresset i løpet av de siste ukene, og er det ennå, men jeg håper det blir bedre jo nærmere våren/sommeren vi kommer. Det jeg ønsker mest nå er vel egentlig en fin praksisplass, men jeg har ennå ikke fått tilbud om noe. Forhåpentligvis kommer det til å endre seg snart. Jeg skal forsøke å nyte helga, og anbefaler DEG til å gjøre det samme.


\o_

Katarsis

Jeg burde egentlig våkne med et smil rundt munnen, men i stedet blir hjernen min bombadert med bekymringer, og negative tanker. Og dette skjer som regel mindre enn fem minutter etter at jeg har stått opp. Hvorfor? Hovedoppgaven har jeg kommet godt i gang med, hvilket betyr at jeg kan la den ligge i en ukes tid. Jeg orker nemlig ikke gjøre mer med den før jeg har fått feedback på det jeg har gjort. Det er tross alt kjekt å vite om man er på rett spor før man fortsetter med resten av mesterverket. Sammenlignet med andre i klassen min har jeg faktisk kommet langt, noe som igjen betyr at jeg burde slappe av, og det med god samvittighet. Men klarer jeg det? Nei, det vil jeg ikke påstå. Nå har jeg nemlig begynt å bekymre meg for dette med praksisplass og jobbintervjuer. Til og med jeg forstår at man må sende ut et antall noenlunde velformulerte søknader til potensielle arbeidsgivere om man i det hele tatt skal ha sjanse til å få jobb, eller i dette tilfelle praksisplass. Det har jeg også gjort, men nå har det seg sånn at jeg er et nervøst individ. Jeg blir ofte nervøs av den minste ting, noe som ikke er veldig morsomt. Tro du meg.


Selv om denne uken er relativt tom hva angår skoleaktiviteter, så klarer jeg altså å ødelegge fridagene mine ved å være redd for at telefonen ringer, og at noen faktisk ber meg komme på intervju. Merkelig, ikke sant? Jeg må jo tross alt få unnagjort praksisen før jeg i det hele tatt kan få bachelorgraden min. Nervøsiteten skyldes nok hovedsakelig at jeg ikke har så stor tiltro til mine egne evner. Jeg er med andre ord redd for at jeg ikke skal strekke til, og klare det som arbeidsgiver forventer av meg. Jeg skal ikke gi en detaljert beskrivelse av hvordan det føles å ha en så nervøs personlighet, men det gjør iallfall ikke tilværelsen noe lettere. Noe må ha gått veldig galt da hjernen min utviklet seg. "Enhver er sin egen lykkes smed" sies det, noe som sannsynligvis har spor av sannhet i seg. Å tenke positivt er vanskelig for meg, noe som sikkert også delvis har påvirket programmeringen i hjernen min.


Jeg kan heldigvis trøste meg med det faktum at tiden går sin vante gang, og at mine bekymringer derfor kommer til å ende en vakker dag. Nå tenker jeg ikke på døden, men heller på at jeg ikke må befinne meg i denne situasjonen i så altfor lang tid. Før eller senere velger de jo hvem som får praksisplassen(e), og når de har gjort det trenger ikke jeg heller være engstelig for at telefonen skal ringe. Kanskje får jeg jobben, kanskje blir det en annen. Det får tiden vise. Det er godt å få luftet tankene sine iblant, og da er det jo gunstig at man har en blogg hvor kan få gjøre akkurat det. Dessuten er det kanskje andre nervevrak der ute som kan relatere til min situasjon? Jeg er nemlig såpass oppegående at jeg innser at jeg umulig kan være den eneste som sliter med dette.


Klokken nærmer seg sakte men sikkert fire, hvilket betyr at jeg burde få mat i kroppen. Jeg har nemlig ikke spist noe nevneverdig i dag, og med tanke på at jeg skal på trening om snaue to timers tid er det absolutt på sin plass med litt næring. Tenker det blir pyttipanne nå da det ikke er veldig tids- eller konsentrasjonskrevende. Det kjennes godt å ha kommet i gang med treningen igjen! Å sitte foran PC-en dagen lang har en tendens til å bli kjedelig. Tro det eller ei. Dessuten er det jo fint å bruke resten av kroppen også, og ikke bare de små grå.
Når det er sagt, så gleder jeg meg til det blir helg og jeg kan slappe av med snacks og brus. Det må da være tillatt! Dessuten er sjansen for at noen ringer og ber meg på intervju minimal når det er helg. Og det liker vi.

A new year, a new look

Lo and behold, my dear blog has finally received a little makeover. It wasn't until today I noticed Blogger's new features, but as soon as I did, I decided to give my little blog a new and improved look. The new look makes it look fresher and more alive than the old look, so I'm pretty content with it, but what do you think? Leave any comments in the comments section below.

I've been feeling a bit blue lately, but I'm hoping these worries of mine start to fade as time goes by and certain actions are taken. Right now I'm going to watch a movie with my girlfriend, so for once I leave you, dear non-existent readers of this blog, with a digestible blog post that even a child with ADHD should be able to read without losing her attention span or throwing a fit.

Hvem eller hva er jeg?

I løpet av de siste ukene har jeg tenkt en del på framtiden og livet mitt. Jeg føler på en måte at opplever en identitetskrise. Med dette mener jeg at jeg er usikker på hvor jeg vil bosette meg, og hva jeg egentlig vil jobbe med. Seriøse greier, altså. Det er lett å bli i dårlig humør hvis man tenker for mye på slike ting. Det er iallfall min erfaring. Det er jo ikke lette valg! Nei, ta meg tilbake til barndommens uskyldige, solfylte verden. Jeg liker ikke å ta store valg. Det er liksom noe som hører voksenlivet til, og jeg vil ikke betegne meg selv som voksen ennå! Som de fleste av dere sikkert har fått med dere, så har jeg bodd i Finland i en årrekke nå, men jeg er altså født og oppvokst i Norge, hvor jeg også har tilbringt mesteparten av livet mitt. Likevel kommer jeg ikke unna det faktum at jeg er halvt finsk da min mamma er finsk. At jeg befinner meg i Finland skyldes nok delvis mine finske røtter, men mest at jeg klarte å finne meg en finsk kjæreste av alle ting!


Etter mye om og men bestemte jeg meg for å studere pedagogikk i 2008. I disse dager arbeider jeg med hovedoppgaven, hvilket betyr at jeg burde få min bachelorgrad i løpet av året. Hva skjer så? Det er det som er det store spørsmålet. Det kan godt hende at jeg fortsetter å studere her, da det økonomisk sett har sine fordeler å studere i Finland. Språklig sett, derimot, er det ikke ideelt da undervisningen foregår på svensk og kurslitteraturen også er svensk eller finsk. Det er ikke et større problem å lese kurslitteraturen og forstå den, men jeg blir frustrert når jeg merker hvor fort mine norskkunnskaper påvirkes av andre språk. Det er kanskje vanskelig å forstå hvis man aldri har bodd utenlands i lengre perioder, men etter noen år begynner man definitivt å merke det. Jeg har alltid vært relativt flink til å uttrykke meg, iallfall skriftlig, noe som ikke heller kommer til sin fulle rett da jeg befinner meg her. Å studere i Norge hadde altså hatt sine fordeler, men samtidig er tanken på å flytte, å begynne på et nytt universitet osv. ikke så veldig fristende. Spesielt ikke ettersom kjæresten min trolig ikke kan flytte til Norge, iallfall ikke på en stund. Samtidig er det ikke utenkelig at det kan skje i framtiden.


Men vil jeg i det hele tatt fortsette å studere til høsten? Jeg begynner egentlig å bli litt lei studielivet, hovedsakelig på grunn av den dårlige økonomien man har som student, men også fordi jeg føler jeg kan ta til meg mer nyttig kunnskap i arbeidslivet. Det er rett og slett ting man ikke kan lære seg på skolebenken, eller som man uansett tilegner seg fortere når man får jobbet med det på daglig basis. MEN...samfunnet ser ut til å foretrekke at man besitter en mastergrad når man søker jobb. Det er iallfall det inntrykket jeg har, men jeg er usikker på om dette gjelder Norge i like stor grad som Finland. Jaja, jeg finner vel ut av det en vakker dag. Hva angår studiene, så har jeg faktisk begynt å lure på om dette er rett studielinje for meg. Mye av det vi lærer på universitetet føler jeg er litt irrelevant med tanke på arbeidslivet, men samtidig finnes det visst pedagoger som har fått interessante jobber etter endte studier. Dessuten er det vel alltids kjekt å kunne vise framtidige arbeidsgivere at man har orket å slite seg gjennom flere år med universitetsstudier. Jeg håper iallfall det. Sist men ikke minst føler jeg ikke for å prøve nok en ny utdanning; da jeg våren 2008 måtte bestemme meg for om jeg skulle fortsette med sykepleierutdanningen eller ei, var jeg på sammenbruddets rand, noe jeg ikke vil gjenoppleve med det første.


Som framgår av dette sliter jeg altså med å bestemme meg for hvor jeg vil bo, Finland eller Norge, men også hva jeg vil gjøre i framtiden. Finland er et vakkert land, men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg føler meg mer norsk enn finsk. Sosialiseringsprosessen har satt sine spor i meg. Det er kanskje ikke så rart heller. Jeg har jo vokst opp i Norge! Og det er norsk jeg prater som morsmål, ikke finsk eller svensk. Jeg kan en god del finsk, men behersker norsk og engelsk mye bedre enn førstnevnte. Jeg har vokst opp i en norsk kultur, hvilket innebærer at jeg kan relatere bedre til den enn den finske, som ennå er litt fremmed for meg. Jeg har hjemlengsel, og savner dumme ting som norske ukeblader, norsk TV, norsk natur og å kunne omgås andre nordmenn (ikke minst slekta mi!). Iblant føler jeg at jeg går glipp av noe når jeg ikke er i Norge, men kanskje jeg bare romantiserer det hele. Jeg vet ikke. Aller helst skulle jeg kanskje ha bodd i Norge i noen år igjen, bare for å se hvordan det hadde føltes. Vi får se hva som skjer i framtiden. Finland er dog ikke så ille som enkelte vil ha det til. Jo da, språket er komplisert og lønnsnivået er trolig lavere enn Norge sitt, men det finnes mange flotte mennesker her, og den finske naturen er utrolig flott. Jeg vet egentlig ikke hva jeg foretrekker; en hytte i en stor, norsk fjord eller en liten hytte med badstue ved en liten, finsk innsjø. Ja takk, begge deler? Begge landene er flotte, det er det egentlig ingen tvil om. Faktum er bare at jeg føler meg mer norsk enn finsk, noe som kanskje får meg til å framstille Norge som bedre enn det i realiteten er. Jeg vet ikke. Noen ganger føler jeg nemlig at Finland er et "bedre" land enn Norge, men det skyldes kanskje at jeg har så mange gode minner herfra. Samtidig blir jeg ofte trist når jeg må hoppe på flyet fra Oslo, og fly tilbake til Finland etter et lengre opphold i Norge. Som sagt: identitetskrise.


Huff. Nå kan jeg konstatere at dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde ønsket at det skulle bli. Men ja, hvordan skal man kunne vite hva man vil jobbe som? Jeg liker å omgås mennesker, men andre ganger føler jeg meg veldig sjenert og introvert, noe som bidrar til å gjøre meg usikker på hva slags jobb som best passer meg. Andre ganger er jeg igjen veldig sosial. Merkelig det der. Akkurat nå føler jeg ikke at jeg vil bli lærer, men om jeg blir mer trygg på meg selv, så kan det jo være et alternativ i framtiden. Kanskje. Personalsjef da? Jo, det frister litt, men jeg vet ikke om jeg innehar de nødvendige egenskapene. Dessuten krever det nok litt mer utdanning. Hva slags ulike jobber finnes det i skolevesenet? Finnes det kanskje en jobb som passer meg der, på et eller annet kontor? Eller burde jeg jobbe på den internasjonale enheten som tar hånd om utvekslingsstudenter og slike ting? Det frister også litt. Det finnes så mange alternativer, og jeg vet ikke hva jeg vil eller hva som er mine sterke sider. Hvorfor må det være så vanskelig? Jeg skulle nesten ønske jeg visste hva jeg ville med livet mitt da jeg var 18. Det hadde nok gjort studielivet litt lettere. Andre igjen sier at man ikke burde bekymre seg unødig, og at ting ordner seg til slutt. Akkurat nå håper jeg det stemmer.


Meningen er ikke å syte (ikke for mye iallfall), men heller å forklare hvordan det føles å være meg i disse dager. Dessuten fungerer hele denne bloggen som en slags dagbok for meg, så her lagres det altså minner. Det får dog holde for denne gang. Ha en fortsatt god helg. \o

Thesis, necromorphs and stuff like that

The heading of this post pretty much sums up how my days look. I'm now a third year student, which means I'm supposed to show my academic skills by writing a larger, scientific text. Yes, it's thesis time. As you can imagine, reading a lot of books written by great intellectuals in the field is a joy. And rephrasing and quoting their wisdom and turning it all into a large lump of text is even more fun. That's pretty much what we are told to do. Not the most fun I've ever had, but we'll see how it continues. At first I found it really easy to write (at least I'm moderately interested in the subject), almost too easy, but now I've become a bit more critical and I have some problems deciding what to include and how to structure the whole paper. Hopefully I'll manage as the deadline is at the beginning of May. So at least I still got time!


Using your brain for activities such as writing a thesis really wears out the couple of brain cells I have left up there, so occasionally (too often) I need to do stuff that calms that badboy of a brain down. And has there ever been a better way to relax than blast ugly-ass, bloodthirsty, creepy, motherfucking aliens to oblivion and beyond? Seriously? I don't think so. So Dead Space II is just what the doctor ordered. I've been drooling over this game, anticipating its release for longer than I want to admit and on Thursday it was finally released over here. Hallelujah! I've only played for two hours or so, but so far the game delivers! It's the dog's bollocks and I'm fucking mad for it. I try to savour every minute of the experience, so I don't rush from A to B just to whoop some alien ass. I actually walk around and admire the beautiful surroundings before I move on and murder another bunch of necromorphs. Not every game manages to captivate its gamer so effectively, but rest assure: Dead Space II does. It's the perfect sequel. I'm going to stop praising the game now before I overdo it.


In other news, the new gym I've signed up for is opening tomorrow, which probably means it's back to working out (Bodypump) next week. I'm looking forward to it, but I dread it at the same time as it's been a really long time since I've done it. I actually think it's 8 months since my girlfriend and I did Bodypump in Sweden! Oh, and I'm curious about the instructors...the ones in Sweden were really good! I wonder if they can ever be replaced? It remains to be seen...


Oh, and another stressor (in addition to the thesis) is the work placement thingie. Yup, I am supposed to find a place to do my work practice before I can extract my bachelor's thesis from the university. Let's hope I find something mildly interesting. Not going to rant any more about that now.


Have a great Saturday! Stay cool.

They see me rollin', they hatin'...

Yes! Victory at last. Tommy 1 - Traffic 0. I finally got my driving license at the age of 27. Who would have thunk it? Unfortunately I didn't pass the driving test the first time, which meant I had to spend more cheddar on additional driving lessons and whatnot. It hurt my wallet. Seriously. I imagined the worst possible scenario that day; failing it over and over again, spending thousands of euros on it, but today I passed the dreaded driving exam! Yes! And only two days after I failed it for the first time. Great success! :)

The reason I didn't get it the first time was mainly because I had problems with parking (came to close to another car) and apparently didn't observe my surroundings well enough. Today, however, I was better prepared and I didn't have to parallel park, which probably made it somewhat easier. I'm not saying I can't do it (because I can), but sometimes it's a bitch (or a pain in my buttholes, as Borat would say). I'm just happy I finally got it. Now I hope I won't cause too many accidents in traffic (preferrably no accidents). According to the old adage, practice makes perfect.

Honk your horn if you see me rollin' and ridin'!