”Jeg er nødt til å sjekke Facebooken min!” er en replikk man hører altfor ofte i dag. Det kan virke som om folk har begynt å leve mer på internett enn i det virkelige liv. Jeg påstår ikke at jeg er et unntak når det gjelder dette. Snarere tvert imot. Selv tilhører jeg nok den delen av befolkningen som tilbringer altfor mye tid foran PC-en, inklusive folkefiende nummer en, Facebook. Det har bare blitt sånn, rett og slett. Da pappa og bestefar sto opp om morgenen, så de fram til en kopp varm kaffe og en fersk avis. Blant vår generasjon har Facebook for mange erstattet den funksjonen avisen fylte før i tiden. Sosiale medier som nettopp FB gir oss nytelse, og er en ypperlig, om enn patetisk, måte å slå ihjel tid på. Gleden som oppstår når man har formulert en statusoppdatering som får haugevis med ”likes” er stor. Altfor stor. Det forklarer nok også hvorfor mange oppdaterer statusen sin flere ganger i løpet av dagen, og håper på at akkurat DEN statusen skal bli den som høster mest «likes» til dags dato. Det er heller ikke utenkelig at det er flere der ute i det ganske land som bruker lang tid på å formulere statuser som de oppfatter som så utrolig morsomme og interessante at det hadde vært en forbrytelse i seg selv å ikke dele disse visdomsordene med resten av den virtuelle venneflokken. Og dette er et av de aspektene som skremmer vettet av meg. For hva sier dette om oss mennesker? Hva slags liv er det vi lever når fillesaker og trivialiteter som dette tilfredsstiller oss, ja, får oss til å lengte etter å sitte foran en forbannet nettside. Det er jo så mye andre aktiviteter, både innenfor og utenfor husets vegger, vi kunne ha engasjert oss i. Aktiviteter som trolig også hadde vært bedre stimuli for de små grå.
Bortsett fra den gleden som oppstår når man logger inn, og ser at man har fått varsler om både nye kommentarer og nye «likes», finnes det jo andre saker ved FB som appellerer til folket. Man kommer jo ikke bort fra det faktum at en grunn til at vi klistres til skjermen, er at FB gir oss en utmerket mulighet til å få innblikk i andres liv. Ved hjelp av FB kan man få svar på det meste, spesielt om man er velsignet med venner og bekjente som ennå ikke har stiftet nærmere bekjentskap med sikkerhetsinnstillingene på FB, og dermed har døren åpen for alle og enhver. ”Hvilken jævla klyse dater eksen min nå?” Glem bryet med å forhøre deg med bekjentskapskretsen din. Svaret finnes sannsynligvis på FB. Der finner man ut hvem som er i slekt med hvem, hvem som ennå hører på 80-talls musikk, hvem som knasker lykkepiller, hvem som skal reise til Tyrka for å brune den bleke kroppen sin, hvilke intriger som utspilte seg på det siste slektstreffet og så videre. Det aller meste, altså. FB tilfredsstiller vårt nysgjerrighetsbehov på en utmerket måte. Snart er det ikke behov for å treffes ansikt til ansikt lenger. Man kan følge med på hvor folk befinner seg, hvordan de ser ut, hva slags klær de liker og masse annet bare ved å følge med på FB-siden deres. Hvis man vil lære personen enda bedre å kjenne kan man til og med chatte med vedkommende på FB! Der kan man dessuten uttrykke sine følelser ved hjelp av ulike, småsjarmerende smilefjes. Trenger vi i det hele tatt det virkelige liv lenger? Er det ikke lettere om vi bare melder flytting til Facebook en gang for alle? Faktum er jo uansett at vi tilbringer atskillige timer foran faenskapen hver bidige dag. Også dette bekymrer meg, og får meg til å spekulere rundt menneskehetens fremtid.
Bortsett fra den gleden som oppstår når man logger inn, og ser at man har fått varsler om både nye kommentarer og nye «likes», finnes det jo andre saker ved FB som appellerer til folket. Man kommer jo ikke bort fra det faktum at en grunn til at vi klistres til skjermen, er at FB gir oss en utmerket mulighet til å få innblikk i andres liv. Ved hjelp av FB kan man få svar på det meste, spesielt om man er velsignet med venner og bekjente som ennå ikke har stiftet nærmere bekjentskap med sikkerhetsinnstillingene på FB, og dermed har døren åpen for alle og enhver. ”Hvilken jævla klyse dater eksen min nå?” Glem bryet med å forhøre deg med bekjentskapskretsen din. Svaret finnes sannsynligvis på FB. Der finner man ut hvem som er i slekt med hvem, hvem som ennå hører på 80-talls musikk, hvem som knasker lykkepiller, hvem som skal reise til Tyrka for å brune den bleke kroppen sin, hvilke intriger som utspilte seg på det siste slektstreffet og så videre. Det aller meste, altså. FB tilfredsstiller vårt nysgjerrighetsbehov på en utmerket måte. Snart er det ikke behov for å treffes ansikt til ansikt lenger. Man kan følge med på hvor folk befinner seg, hvordan de ser ut, hva slags klær de liker og masse annet bare ved å følge med på FB-siden deres. Hvis man vil lære personen enda bedre å kjenne kan man til og med chatte med vedkommende på FB! Der kan man dessuten uttrykke sine følelser ved hjelp av ulike, småsjarmerende smilefjes. Trenger vi i det hele tatt det virkelige liv lenger? Er det ikke lettere om vi bare melder flytting til Facebook en gang for alle? Faktum er jo uansett at vi tilbringer atskillige timer foran faenskapen hver bidige dag. Også dette bekymrer meg, og får meg til å spekulere rundt menneskehetens fremtid.
Noe jeg personlig ikke utstår på FB, er at folk høster ros og lovprises for den minste ting! Der spares det ikke på lovord, gitt. Folk overøses faen meg med komplimenter for nesten alt de foretar seg, selv sånt som ingen hadde gitt komplimenter for i det virkelige liv. Det gjør meg forbannet. La oss ta noen eksempler. En venn av meg velger å bruke statusen sin til å fortelle sine venner at hun har rengjort leiligheten sin, eller bakt boller. Greit nok, man har vel lov å meddele sånt med folk hvis man absolutt har lyst for det. Men vet dere hva? Folk kommenterer disse statusene med innlegg hvor personen som skrev statusen får en aldri så liten virtuell klapp på skulderen, selv om han eller hun egentlig ikke har gjort noe spesielt. ”Så flink du er!” Flink? Er jeg flink fordi jeg klarer å vaske mine egne klær, eller fordi jeg velger å uttrydde innpåslitne hybelkaniner med støvsugeren en gang i uka? Er man veldig flink da? Nei, faen heller. Det er helt normalt å gjøre sånne saker. Det hører til hverdagen. Hvorfor skal man få skryt for det? Skal jeg gå på verandaen og utbasunere for hele verden at jeg har klippet neglene mine, og smurt meg ei brødskive til frokost? Og attpåtil forvente stående applaus? Narr meg ikke til å le. Det er latterlig. Kanskje vanker det et kompliment eller to på deg når du gjør noe som virkelig fortjener oppmerksomhet og skryt, som for eksempel å finne en kur mot kreft, utgi en bok eller avlegge en akademisk eksamen. Da skal jeg til og med vurdere å like statusen din.
Å ha virtuelle håndjern på seg er en ting, men det hele eskalerte da den nye generasjonen mobiltelefoner gjorde sitt inntog i våre liv. Nå har vi ingen unnskyldning for ikke å sitte på Facebook til alle døgnets tider. Teknologien har gjort det mulig å være tilgjengelig hele tiden. Man kan være innlogget på ovennevnte tjenester selv når man sover, befinner seg på trikken, skriver eksamen eller gjør et forgjeves forsøk på å bestige Mount Everest. Jeg tror jammen meg ikke det tar lang tid før vi er en del av teknologien. Det er bare et tidsspørsmål før vi integreres i internett, og blir en del av det. Jeg ser det for meg. Snart opphører vi å eksistere i det virkelige liv. Vi drar pusten vår en siste gang før vi sakte men sikkert lukker øynene og forsvinner inn i det store datanettverket som utgjør verdensveven Det er dit vi er på vei. Og vi finner neppe veien tilbake til den grå og triste tilværelsen vi levde i før. Hva har vi der å gjøre? Alt vi vil ha er tilgjengelig så snart vi griper fatt i surfebrettet, og begir oss ut på nettets blå bølger. I horisonten kan man skimte alt hjertet måtte begjære; de menneskene vi vil omgås, tv-seriene vi vil se, spillene vi vil spille, musikken vi vil høre på, nyhetene vi vil lese. Alle er der. Alt er der. Er det noen vits i å returnere til det virkelige liv, med alt det stresset og arbeidet det innebærer? Alt er jo så mye enklere på nettet.
