Kaffens fortryllelse

Duften av nytraktet kaffe har alltid fått neseborene mine til å vibrere av glede, men å drikke den svarte væsken som befinner seg i kaffekolben har aldri vært noe jeg har lengtet etter. Likevel har jeg ved flere anledninger tatt meg en kopp kaffe ettersom det har latt meg ta del i fellesskapet til de andre kaffedrikkerne. Dessuten er kaffebehovet et ypperlig påskudd når man vil ta seg et aldri så lite pust i bakken: "Nei, jeg er så trøtt og sliten at jeg rett og slett må gå og ta meg en kopp kaffe!" Vips, så har man plutselig lov til å slappe av på pauserommet i ti minutters tid. Jeg drakk aldri veldig mye kaffe, og de gangene jeg gjorde det, ga det meg sjelden noen større tilfredsstillelse. At det hadde en oppkvikkende effekt på kropp og sjel er dog sikkert og visst. Etter en kopp kaffe kjente jeg hvordan det begynte å rykke i smilebåndet, og hvordan tankene mine ble mer positive og hvordan tilværelsen med ett framstod som  lysere. Når jeg beskriver det slik, høres det unektelig ut som et alle tiders narkotikum. Glem heroin, kokain og marihuana, her er det kaffe for alle pengene! Sånn sett var det altså bra, men jeg fant likevel ingen genuin glede i å drikke kaffe. Dette er dog noe som har endret seg i løpet av dette året.

Kanskje var det nettopp de positive effektene av kaffedrikkingen som til slutt medførte at jeg ble som en hvilken som helst annen kaffejunkie? Siden i høst har jeg nemlig begynt å drikke kaffe på daglig basis. Uten at det oppfyller noen annen funksjon enn at det gir meg nytelse, og samtidig hjelper meg med å våkne når jeg er trøtt. Hovedpoenget er at jeg ikke lenger drikker det for å passe inn i mengden. Jeg er temmelig sikker på at det faktum at jeg drakk så mye kaffe da jeg jobbet ved høyskolen i sommer også har hatt satt sine spor i meg. Kroppen har rett og slett blitt vant til å få sin dose kaffe. Eller er det kanskje et resultat av at jeg har blitt eldre, og dermed har utviklet smaksløker som vet å sette pris på kaffens aroma? Et menneske kan jo spekulere! Selv om jeg heller velger en brus fremfor en kopp kaffe, er det ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt betatt av kaffe. Smaken er ikke lenger motbydelig, men ålreit. Samtidig er det ikke noe man har lyst å lepje i seg flere liter av på en og samme dag. Likevel har jeg blitt vant til å drikke kaffe, og drikker gjerne to store kopper i løpet av dagen; en om morgenen og en litt senere på ettermiddagen. Nå synes jeg til og med at det er morsomt å prøve forskjellige kaffer. Apropos kaffe, så kjenner jeg allerede i skrivende stund hvordan jeg ser fram til å brygge morgendagens kopp. Ah...

Hva var poenget med dette innlegget? Jo, at man aldri skal si aldri, og at man utvilsomt kan utvikle en slags avhengighet til kaffe så lenge man presser det i seg ved nok anledninger. Jeg var overbevist om at kaffe bare skulle forbli en slags vei inn i det sosiale fellesskapet, og at jeg bare kom til å drikke det i jobbsammenhenger (f.eks. på pauserommet på en arbeidsplass). Aldri i mitt eget hjem. "Nei, kaffe, fy faen!" Jeg har omsider blitt en av de jævlene som finner en slags glede i å konsumere denne drikken som er så populær her i Norden. Hvem hadde trodd det? Det eneste minuset med det hele er vel at jeg også kommer til å bli immun mot min egen kaffeånde, og dermed ufrivillig utsette andre for denne. Tilgi meg slik dere tilgir alle de andre kaffedrikkerne der ute!

Livet uten bil

Etter at kjæresten min flyttet sørover for å jobbe, har jeg blitt redusert til busspassasjer igjen. Bilen var nemlig en av flere saker hun tok med seg da hun dro. Ganske forståelig, egentlig. Det var, og er, jo hennes bil! Likevel klarte jeg å utvikle et slags kjærlighetsforhold til den røde kjerra i løpet av de månedene jeg satt bak rattet på den. Jeg ble rett og slett glad i den! Derfor ble overgangen til å være busspassassjer igjen en smule tøff. Før syntes jeg ikke det var så ille å ta buss, men det var også før jeg fikk oppleve den friheten som ligger i å ha tilgang til sitt eget kjøretøy. Da behøver man nemlig ikke planlegge dagen ut fra rutetabeller, og man konfronteres ikke med merkelige mennesker som stirrer rart på deg, verken på bussholdeplassen eller på selve bussen. Ei heller eksponeres man for hjerteskjærende barneskrik, eller overparfymerte pensjonister, som selvfølgelig plasserer rumpa si på setet ved siden av. Når bilen tas fra en, mister man litt av friheten sin. Den blir en saga blott. Åh, som jeg savner å kunne kjøre hvor jeg vil, når jeg vil. Bare det å kunne kjøre gjennom byen og selv avgjøre hvilken musikk man vil lytte til, i stedet for å bli tvunget til å høre på den nitriste radiostasjonen som bussjåføren elsker så høyt. 

I Helsingfors, og metropoler generelt, klarer man seg relativt fint uten bil pga. en velfungerende infrastruktur. Busser, t-bane, trikker....you name it, they've got it. Og disse går som regel med korte intervaller, ofte flere ganger i timen. Slik forholder det seg dog ikke her, hvilket gjør det ekstra kjipt å ikke ha bil. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så avhengig av den? Selvsagt er jeg glad for at det går an å komme seg til og fra sentrum med buss, men jeg må innrømme at jeg savner det å være min egen sjåfør. Å kjøpe egen bil er likevel uaktuelt på nåværende tidspunkt, så jeg får bare prøve å holde ut. Jeg regner med at jeg får kjøre bil igjen før eller siden. En fattig trøst er jo at det hadde vært en kald fornøyelse å ha bil nå som det begynner å bli vinter. Å stå foran bilen sin en mandagsmorgen kl 8, og skrape is av rutene i tretti minusgrader er noe jeg helst vil unngå. Men kanskje det er en liten pris å betale for friheten kjøretøyet gir deg?

Grønnsakens bekjennelser

På fredag lot jeg meg overtale til å dra på byen på tross av at jeg egentlig ville være hjemme. Jeg har blitt så vant til å tilbringe helgen hjemme, og spesielt foran PC-en. Jo, jeg skal innrømme at det høres jævla tragisk ut at en mann i sin beste alder foretrekker å sitte på FB eller spille framfor å omgås andre mennesker. Likevel har det jo sine fordeler. Det er et faktum man ikke kommer utenom. Man sparer flerfoldige euro ved å ikke vanke i byens barer og lepje i seg kostbare dråper med øl og sprit. Og det beste? Man slipper å frykte at man våkner opp som grønnsak dagen derpå. Selvsagt var det akkurat dette som skjedde med meg, og da jeg våknet med en for jævlig hodepine og kvalme tidlig på lørdag, skulle jeg ønske at jeg hadde klart å stotre fram et «nei» da jeg ble bedt om å komme ut dagen før. Ikke bare hadde det vært bedre for økonomien min, det hadde også vært bedre for humøret og velværet mitt. I stedet ble jeg nødt til å tilbringe dagen som grønnsak. Ja, som man sår, høster man! Øynene var, ikke overraskende, blodskutte, magen rumlet men samtidig bød tanken på føde meg imot. Å røre på seg var slitsomt, ja, til og med det å lese tekst var en utfordring i seg selv. Derfor pendlet jeg mellom PC-en og sengen de første timene av dagen. Heldigvis ble formen litt bedre etter at jeg fikk tømt meg oralt. Ja, flere desiliter med væske kom flyvende ut av kjeften mens jeg satt på kne foran porselenguden. Øynene fyltes også med væske, og mens tårene rant ned kinnene mine denne lørdagsmorgenen, forbannet jeg min egen snillisme og alt som heter alkohol.

I dag er det dog søndag, og etter en god natts søvn har kroppen blitt såpass restituert at jeg våger å kalle meg menneske igjen. Etter helgens eskapader har jeg bestemt meg for å ikke drikke på lenge. Jeg er fristet til å si at jeg ikke kommer til å røre en dråpe før neste år, men samtidig innser jeg at diverse mennesker muligens kommer til å bli skuffet om jeg ikke går det nye året i møte med alkohol i blodet. Vi får se. Egentlig er det litt trist at vi føler at vi må drikke for å ha det morsomt, men det har nå en gang blitt sånn her oppe i det kalde nord. Hjerneceller og nervesynapser skal tortureres og skambankes for at vi skal kunne slippe oss løs, og våge å omgås våre medmennesker uten angst og redsel. Nå satt jeg det litt på spissen, men det finnes jo som regel en grunn til at vi tyr til alkohol (eller andre rusmidler for den saks skyld), og for mange er det nettopp sånn at det er lettere å ha samkvem med andre når alkoholen har fjernet de verste hemningene.

Livstegn

Nå begynner det å bli fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe her, og jeg følte derfor at det var på sin plass med en liten oppdatering i kveld. For det første kan dere slappe helt av; jeg er enda i live! Jeg har bare ikke følt for å skrive noe på lenge, og har dessuten hatt en del å gjøre. Og de dagene jeg ikke har hatt noe som absolutt må gjøres, har jeg prioritert spilling, sosialt samvær eller dype, eksistensielle funderinger fremfor å formulere noen vakre ord her. Jeg er dog usikker på om sistnevnte har gjort meg så mye godt, men jeg er da heller ikke blant dem som er velsignet med et enkelt sinn. Disse funderingene har heller ikke bestandig vært frivillige. Nei, her i gården er det slettes ikke uvanlig at man ligger og vrir seg i senga i de sene natterstimer. Dette er vanligvis resultatet av særdeles mye kognitiv aktivitet på et særdeles ugunstig tidspunkt. Å stoppe denne elven av tanker som flommer forbi er dog vanskeligere sagt enn gjort, hvilket igjen medfører at jeg ikke får den skjønnhetssøvnen jeg så sårt behøver. Heldigvis er vi så heldige at vi lever i en verden hvor man ikke behøver å gå lenger enn til kjøkkenet/kjøleskapet for å få tak i en varm kaffe eller en kald cola. Og det er jeg takknemlig for. 

Ellers har jeg ikke stort å si i kveld, eller i natt, klokken er tross alt 00:36 i skrivende øyeblikk. Livet mitt er faktisk ikke like begivenhetsløst som det iblant kan framstå som her på bloggen, men jeg orker ikke skrive mer om livet og dets hendelser nå. Jeg kan dog si at jeg valgte å fortsette å studere, hvilket betyr at jeg nå er masterstudent! Det er ikke alltid jeg er like sikker på om jeg har valgt rett da studiemotivasjonen kommer og går, men jeg kjemper på. Akkurat nå føler jeg bare for å få det hele overstått. Rett og slett. Gleder meg ellers til juleferien. Da bærer det hjem til Norge igjen. Den fortapte sønn vender tilbake! 

Det var alt for denne gang. Kanskje vi "ses" før årsskiftet, men jeg lover ingenting.