Katarsis

Jeg burde egentlig våkne med et smil rundt munnen, men i stedet blir hjernen min bombadert med bekymringer, og negative tanker. Og dette skjer som regel mindre enn fem minutter etter at jeg har stått opp. Hvorfor? Hovedoppgaven har jeg kommet godt i gang med, hvilket betyr at jeg kan la den ligge i en ukes tid. Jeg orker nemlig ikke gjøre mer med den før jeg har fått feedback på det jeg har gjort. Det er tross alt kjekt å vite om man er på rett spor før man fortsetter med resten av mesterverket. Sammenlignet med andre i klassen min har jeg faktisk kommet langt, noe som igjen betyr at jeg burde slappe av, og det med god samvittighet. Men klarer jeg det? Nei, det vil jeg ikke påstå. Nå har jeg nemlig begynt å bekymre meg for dette med praksisplass og jobbintervjuer. Til og med jeg forstår at man må sende ut et antall noenlunde velformulerte søknader til potensielle arbeidsgivere om man i det hele tatt skal ha sjanse til å få jobb, eller i dette tilfelle praksisplass. Det har jeg også gjort, men nå har det seg sånn at jeg er et nervøst individ. Jeg blir ofte nervøs av den minste ting, noe som ikke er veldig morsomt. Tro du meg.


Selv om denne uken er relativt tom hva angår skoleaktiviteter, så klarer jeg altså å ødelegge fridagene mine ved å være redd for at telefonen ringer, og at noen faktisk ber meg komme på intervju. Merkelig, ikke sant? Jeg må jo tross alt få unnagjort praksisen før jeg i det hele tatt kan få bachelorgraden min. Nervøsiteten skyldes nok hovedsakelig at jeg ikke har så stor tiltro til mine egne evner. Jeg er med andre ord redd for at jeg ikke skal strekke til, og klare det som arbeidsgiver forventer av meg. Jeg skal ikke gi en detaljert beskrivelse av hvordan det føles å ha en så nervøs personlighet, men det gjør iallfall ikke tilværelsen noe lettere. Noe må ha gått veldig galt da hjernen min utviklet seg. "Enhver er sin egen lykkes smed" sies det, noe som sannsynligvis har spor av sannhet i seg. Å tenke positivt er vanskelig for meg, noe som sikkert også delvis har påvirket programmeringen i hjernen min.


Jeg kan heldigvis trøste meg med det faktum at tiden går sin vante gang, og at mine bekymringer derfor kommer til å ende en vakker dag. Nå tenker jeg ikke på døden, men heller på at jeg ikke må befinne meg i denne situasjonen i så altfor lang tid. Før eller senere velger de jo hvem som får praksisplassen(e), og når de har gjort det trenger ikke jeg heller være engstelig for at telefonen skal ringe. Kanskje får jeg jobben, kanskje blir det en annen. Det får tiden vise. Det er godt å få luftet tankene sine iblant, og da er det jo gunstig at man har en blogg hvor kan få gjøre akkurat det. Dessuten er det kanskje andre nervevrak der ute som kan relatere til min situasjon? Jeg er nemlig såpass oppegående at jeg innser at jeg umulig kan være den eneste som sliter med dette.


Klokken nærmer seg sakte men sikkert fire, hvilket betyr at jeg burde få mat i kroppen. Jeg har nemlig ikke spist noe nevneverdig i dag, og med tanke på at jeg skal på trening om snaue to timers tid er det absolutt på sin plass med litt næring. Tenker det blir pyttipanne nå da det ikke er veldig tids- eller konsentrasjonskrevende. Det kjennes godt å ha kommet i gang med treningen igjen! Å sitte foran PC-en dagen lang har en tendens til å bli kjedelig. Tro det eller ei. Dessuten er det jo fint å bruke resten av kroppen også, og ikke bare de små grå.
Når det er sagt, så gleder jeg meg til det blir helg og jeg kan slappe av med snacks og brus. Det må da være tillatt! Dessuten er sjansen for at noen ringer og ber meg på intervju minimal når det er helg. Og det liker vi.

A new year, a new look

Lo and behold, my dear blog has finally received a little makeover. It wasn't until today I noticed Blogger's new features, but as soon as I did, I decided to give my little blog a new and improved look. The new look makes it look fresher and more alive than the old look, so I'm pretty content with it, but what do you think? Leave any comments in the comments section below.

I've been feeling a bit blue lately, but I'm hoping these worries of mine start to fade as time goes by and certain actions are taken. Right now I'm going to watch a movie with my girlfriend, so for once I leave you, dear non-existent readers of this blog, with a digestible blog post that even a child with ADHD should be able to read without losing her attention span or throwing a fit.

Hvem eller hva er jeg?

I løpet av de siste ukene har jeg tenkt en del på framtiden og livet mitt. Jeg føler på en måte at opplever en identitetskrise. Med dette mener jeg at jeg er usikker på hvor jeg vil bosette meg, og hva jeg egentlig vil jobbe med. Seriøse greier, altså. Det er lett å bli i dårlig humør hvis man tenker for mye på slike ting. Det er iallfall min erfaring. Det er jo ikke lette valg! Nei, ta meg tilbake til barndommens uskyldige, solfylte verden. Jeg liker ikke å ta store valg. Det er liksom noe som hører voksenlivet til, og jeg vil ikke betegne meg selv som voksen ennå! Som de fleste av dere sikkert har fått med dere, så har jeg bodd i Finland i en årrekke nå, men jeg er altså født og oppvokst i Norge, hvor jeg også har tilbringt mesteparten av livet mitt. Likevel kommer jeg ikke unna det faktum at jeg er halvt finsk da min mamma er finsk. At jeg befinner meg i Finland skyldes nok delvis mine finske røtter, men mest at jeg klarte å finne meg en finsk kjæreste av alle ting!


Etter mye om og men bestemte jeg meg for å studere pedagogikk i 2008. I disse dager arbeider jeg med hovedoppgaven, hvilket betyr at jeg burde få min bachelorgrad i løpet av året. Hva skjer så? Det er det som er det store spørsmålet. Det kan godt hende at jeg fortsetter å studere her, da det økonomisk sett har sine fordeler å studere i Finland. Språklig sett, derimot, er det ikke ideelt da undervisningen foregår på svensk og kurslitteraturen også er svensk eller finsk. Det er ikke et større problem å lese kurslitteraturen og forstå den, men jeg blir frustrert når jeg merker hvor fort mine norskkunnskaper påvirkes av andre språk. Det er kanskje vanskelig å forstå hvis man aldri har bodd utenlands i lengre perioder, men etter noen år begynner man definitivt å merke det. Jeg har alltid vært relativt flink til å uttrykke meg, iallfall skriftlig, noe som ikke heller kommer til sin fulle rett da jeg befinner meg her. Å studere i Norge hadde altså hatt sine fordeler, men samtidig er tanken på å flytte, å begynne på et nytt universitet osv. ikke så veldig fristende. Spesielt ikke ettersom kjæresten min trolig ikke kan flytte til Norge, iallfall ikke på en stund. Samtidig er det ikke utenkelig at det kan skje i framtiden.


Men vil jeg i det hele tatt fortsette å studere til høsten? Jeg begynner egentlig å bli litt lei studielivet, hovedsakelig på grunn av den dårlige økonomien man har som student, men også fordi jeg føler jeg kan ta til meg mer nyttig kunnskap i arbeidslivet. Det er rett og slett ting man ikke kan lære seg på skolebenken, eller som man uansett tilegner seg fortere når man får jobbet med det på daglig basis. MEN...samfunnet ser ut til å foretrekke at man besitter en mastergrad når man søker jobb. Det er iallfall det inntrykket jeg har, men jeg er usikker på om dette gjelder Norge i like stor grad som Finland. Jaja, jeg finner vel ut av det en vakker dag. Hva angår studiene, så har jeg faktisk begynt å lure på om dette er rett studielinje for meg. Mye av det vi lærer på universitetet føler jeg er litt irrelevant med tanke på arbeidslivet, men samtidig finnes det visst pedagoger som har fått interessante jobber etter endte studier. Dessuten er det vel alltids kjekt å kunne vise framtidige arbeidsgivere at man har orket å slite seg gjennom flere år med universitetsstudier. Jeg håper iallfall det. Sist men ikke minst føler jeg ikke for å prøve nok en ny utdanning; da jeg våren 2008 måtte bestemme meg for om jeg skulle fortsette med sykepleierutdanningen eller ei, var jeg på sammenbruddets rand, noe jeg ikke vil gjenoppleve med det første.


Som framgår av dette sliter jeg altså med å bestemme meg for hvor jeg vil bo, Finland eller Norge, men også hva jeg vil gjøre i framtiden. Finland er et vakkert land, men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg føler meg mer norsk enn finsk. Sosialiseringsprosessen har satt sine spor i meg. Det er kanskje ikke så rart heller. Jeg har jo vokst opp i Norge! Og det er norsk jeg prater som morsmål, ikke finsk eller svensk. Jeg kan en god del finsk, men behersker norsk og engelsk mye bedre enn førstnevnte. Jeg har vokst opp i en norsk kultur, hvilket innebærer at jeg kan relatere bedre til den enn den finske, som ennå er litt fremmed for meg. Jeg har hjemlengsel, og savner dumme ting som norske ukeblader, norsk TV, norsk natur og å kunne omgås andre nordmenn (ikke minst slekta mi!). Iblant føler jeg at jeg går glipp av noe når jeg ikke er i Norge, men kanskje jeg bare romantiserer det hele. Jeg vet ikke. Aller helst skulle jeg kanskje ha bodd i Norge i noen år igjen, bare for å se hvordan det hadde føltes. Vi får se hva som skjer i framtiden. Finland er dog ikke så ille som enkelte vil ha det til. Jo da, språket er komplisert og lønnsnivået er trolig lavere enn Norge sitt, men det finnes mange flotte mennesker her, og den finske naturen er utrolig flott. Jeg vet egentlig ikke hva jeg foretrekker; en hytte i en stor, norsk fjord eller en liten hytte med badstue ved en liten, finsk innsjø. Ja takk, begge deler? Begge landene er flotte, det er det egentlig ingen tvil om. Faktum er bare at jeg føler meg mer norsk enn finsk, noe som kanskje får meg til å framstille Norge som bedre enn det i realiteten er. Jeg vet ikke. Noen ganger føler jeg nemlig at Finland er et "bedre" land enn Norge, men det skyldes kanskje at jeg har så mange gode minner herfra. Samtidig blir jeg ofte trist når jeg må hoppe på flyet fra Oslo, og fly tilbake til Finland etter et lengre opphold i Norge. Som sagt: identitetskrise.


Huff. Nå kan jeg konstatere at dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde ønsket at det skulle bli. Men ja, hvordan skal man kunne vite hva man vil jobbe som? Jeg liker å omgås mennesker, men andre ganger føler jeg meg veldig sjenert og introvert, noe som bidrar til å gjøre meg usikker på hva slags jobb som best passer meg. Andre ganger er jeg igjen veldig sosial. Merkelig det der. Akkurat nå føler jeg ikke at jeg vil bli lærer, men om jeg blir mer trygg på meg selv, så kan det jo være et alternativ i framtiden. Kanskje. Personalsjef da? Jo, det frister litt, men jeg vet ikke om jeg innehar de nødvendige egenskapene. Dessuten krever det nok litt mer utdanning. Hva slags ulike jobber finnes det i skolevesenet? Finnes det kanskje en jobb som passer meg der, på et eller annet kontor? Eller burde jeg jobbe på den internasjonale enheten som tar hånd om utvekslingsstudenter og slike ting? Det frister også litt. Det finnes så mange alternativer, og jeg vet ikke hva jeg vil eller hva som er mine sterke sider. Hvorfor må det være så vanskelig? Jeg skulle nesten ønske jeg visste hva jeg ville med livet mitt da jeg var 18. Det hadde nok gjort studielivet litt lettere. Andre igjen sier at man ikke burde bekymre seg unødig, og at ting ordner seg til slutt. Akkurat nå håper jeg det stemmer.


Meningen er ikke å syte (ikke for mye iallfall), men heller å forklare hvordan det føles å være meg i disse dager. Dessuten fungerer hele denne bloggen som en slags dagbok for meg, så her lagres det altså minner. Det får dog holde for denne gang. Ha en fortsatt god helg. \o