Katarsis

Jeg burde egentlig våkne med et smil rundt munnen, men i stedet blir hjernen min bombadert med bekymringer, og negative tanker. Og dette skjer som regel mindre enn fem minutter etter at jeg har stått opp. Hvorfor? Hovedoppgaven har jeg kommet godt i gang med, hvilket betyr at jeg kan la den ligge i en ukes tid. Jeg orker nemlig ikke gjøre mer med den før jeg har fått feedback på det jeg har gjort. Det er tross alt kjekt å vite om man er på rett spor før man fortsetter med resten av mesterverket. Sammenlignet med andre i klassen min har jeg faktisk kommet langt, noe som igjen betyr at jeg burde slappe av, og det med god samvittighet. Men klarer jeg det? Nei, det vil jeg ikke påstå. Nå har jeg nemlig begynt å bekymre meg for dette med praksisplass og jobbintervjuer. Til og med jeg forstår at man må sende ut et antall noenlunde velformulerte søknader til potensielle arbeidsgivere om man i det hele tatt skal ha sjanse til å få jobb, eller i dette tilfelle praksisplass. Det har jeg også gjort, men nå har det seg sånn at jeg er et nervøst individ. Jeg blir ofte nervøs av den minste ting, noe som ikke er veldig morsomt. Tro du meg.


Selv om denne uken er relativt tom hva angår skoleaktiviteter, så klarer jeg altså å ødelegge fridagene mine ved å være redd for at telefonen ringer, og at noen faktisk ber meg komme på intervju. Merkelig, ikke sant? Jeg må jo tross alt få unnagjort praksisen før jeg i det hele tatt kan få bachelorgraden min. Nervøsiteten skyldes nok hovedsakelig at jeg ikke har så stor tiltro til mine egne evner. Jeg er med andre ord redd for at jeg ikke skal strekke til, og klare det som arbeidsgiver forventer av meg. Jeg skal ikke gi en detaljert beskrivelse av hvordan det føles å ha en så nervøs personlighet, men det gjør iallfall ikke tilværelsen noe lettere. Noe må ha gått veldig galt da hjernen min utviklet seg. "Enhver er sin egen lykkes smed" sies det, noe som sannsynligvis har spor av sannhet i seg. Å tenke positivt er vanskelig for meg, noe som sikkert også delvis har påvirket programmeringen i hjernen min.


Jeg kan heldigvis trøste meg med det faktum at tiden går sin vante gang, og at mine bekymringer derfor kommer til å ende en vakker dag. Nå tenker jeg ikke på døden, men heller på at jeg ikke må befinne meg i denne situasjonen i så altfor lang tid. Før eller senere velger de jo hvem som får praksisplassen(e), og når de har gjort det trenger ikke jeg heller være engstelig for at telefonen skal ringe. Kanskje får jeg jobben, kanskje blir det en annen. Det får tiden vise. Det er godt å få luftet tankene sine iblant, og da er det jo gunstig at man har en blogg hvor kan få gjøre akkurat det. Dessuten er det kanskje andre nervevrak der ute som kan relatere til min situasjon? Jeg er nemlig såpass oppegående at jeg innser at jeg umulig kan være den eneste som sliter med dette.


Klokken nærmer seg sakte men sikkert fire, hvilket betyr at jeg burde få mat i kroppen. Jeg har nemlig ikke spist noe nevneverdig i dag, og med tanke på at jeg skal på trening om snaue to timers tid er det absolutt på sin plass med litt næring. Tenker det blir pyttipanne nå da det ikke er veldig tids- eller konsentrasjonskrevende. Det kjennes godt å ha kommet i gang med treningen igjen! Å sitte foran PC-en dagen lang har en tendens til å bli kjedelig. Tro det eller ei. Dessuten er det jo fint å bruke resten av kroppen også, og ikke bare de små grå.
Når det er sagt, så gleder jeg meg til det blir helg og jeg kan slappe av med snacks og brus. Det må da være tillatt! Dessuten er sjansen for at noen ringer og ber meg på intervju minimal når det er helg. Og det liker vi.