Utdanning har en sentral rolle i det såkalte kunnskapssamfunnet vårt. Kunnskap er nøkkelen til suksess og fremgang, og store pengesummer investeres derfor også i utdanningsrelaterte aktiviteter. For å understreke akkurat hvor viktig det er at vi hele tiden tilegner oss kunnskap, prater man også om livslang læring. Som aktive medborgere forventes det at vi lærer oss "fra vuggen til graven." Det er så godt som umulig å se på TV eller lese ei avis uten at man konfronteres med dette budskapet om hvor viktig det er å være utdannet. Ofte fremstilles utdanning som løsningen på flere problemer av så vel økonomisk som personlig karakter, og det er derfor lett å bli overbevist om at utdanning er en forutsetning for å oppnå et anstendig liv med økonomisk stabilitet og alt det innebærer. Dette er ikke nødvendigvis en løgn ettersom flere og flere arbeidsgivere stiller krav til at arbeidssøkere faktisk er velutdannede, men det er ikke helt uproblematisk at så mange følger denne oppfordringen og skaffer seg høyere utdanning.
Å ha utdanning utover grunnskolen er så godt som et minimumskrav hvis man vil inn på arbeidsmarkedet. Naturligvis finnes det alltid stillinger og jobber hvor det ikke kreves, men hvorvidt disse jobbene er attraktive for majoriteten av befolkningen kan diskuteres. Dermed ikke sagt at det er umulig å få seg en kurant jobb uten en solid utdanning, men det krever som regel at man enten er veldig begavet og kanskje har litt flaks, eller at man har gode kontakter i arbeidslivet. Jeg vil likevel påstå at mesteparten av oss er nødt til å ha en eller annen form av utdanning hvis vi skal lykkes i å kapre en "bra" jobb. Det er også fullt mulig å få seg jobb med et fagbrev fra videregående, og det er mange som går denne veien også. Derimot er det nok ingen større overraskelse at de fleste som velger studiespesialisering (eller allmennfag som det het tidligere) søker seg til høyere utdanning etterpå. Dette er gjerne fordi høyere utdanning er en forutsetning for å kunne få drømmejobben.
Ved høyskolene og universitetene finnes det en rekke utdanningsprogrammer av ulik lengde å velge mellom. En vanlig bachelorgrad tar som regel tre år mens en mastergrad vanligvis fullføres i løpet av fem år. På dette tidspunktet har de fleste allerede opparbeidet seg en relativt stor kunnskapsbagasje etter ti år i grunnskolen, og tre år i den videregående skolen. Det er mye læring, det. Og mer kunnskap skal man absorbere før man til slutt kan skilte med en bachelor- eller mastergrad. Ved nærmere ettertanke er det kanskje bedre å benytte seg av verbet konstruere da absorbere har noe passivt eller mekanisk over seg. Pedagoger prater dessuten ofte om hvordan studentene selv skal ta ansvar for egen læring, hvilket innebærer at de skal være i stand til å oppspore og produsere kunnskap på egen hånd. Dette ble en liten digresjon, men det jeg vil si er at at mange av oss tilbringer godt over seksten (!) år innenfor utdanningssystemet før vi drister oss ut i arbeidslivet. Selv om jeg ikke bestandig var så begeistret over skolen da jeg var yngre, og ofte slet med å se nytten i all denne kunnskapen som ble presentert for oss, har jeg i løpet av de siste årene lært meg å finne glede i å lære. Har jeg endelig blitt det de kaller for voksen? Skrekk og gru. Naturligvis er det mye jeg ikke er interessert i, og som jeg kjemper meg gjennom uansett, men å lære seg mer om sin omverden og sine medmennesker er aldri dumt. Likevel vil jeg kort drøfte dette stadige maset om utdanning litt kritisk.
En bachelorgrad er relativt kjapt unnagjort mens det kreves litt mer energi og pågangsmot for å ta seg en mastergrad, men heller ikke det er noe uoppnåelig. Naturligvis finnes det store variasjoner mellom de ulike utdanningsprogrammene; noen er tyngre enn andre og krever kanskje mer, men akkurat hvor vanskelig en utdanning oppleves er til syvende og sist avhengig av ens egne interesser og ferdigheter. Jeg skal ikke utdype dette noe mer, men skal heller forsøke å komme til poenget med denne teksten. Hvorvidt man vil utdanne seg og hvor mye man vil utdanne seg, er opp til hver og en, men grunnet all den oppmerksomheten som vies til utdanning i mediene og arbeidsgivernes økende krav til potensielle arbeidsøkere, kan man si at det trolig er en bråte med mennesker som i dag føler seg tvunget til å utdanne seg. Dette er med andre ord noe som vi iallfall implisitt oppfordres til. I tillegg til dette påvirkes trolig mange av oss av ønsker, krav og forventninger fra familie og venner. Å studere uten å være det minste motivert til det er vanskelig, men mange gjør det likevel for å kunne ha en sjanse på arbeidsmarkedet og/eller for å unngå marginalisering og nedsettende kommentarer fra andre. Studiene oppleves trolig ikke som veldig givende i situasjoner som dette, men på tross av dette kan de være fruktbare ettersom de leder til at vedkommende får et vitnemål i hånda etter avlagte studier. Dette vitnemålet kan siden åpne mang en dør i arbeidslivet, og hvis man er heldig klarer man til og med å hale i land en jobb man trives i. En slik situasjon er naturligvis ikke så gunstig sett fra et læringsperspektiv, men det er utvilsomt mange som kjemper seg gjennom studier de opplever som uaktuelle eller uinteressante bare for å få dette etterlengtede vitnemålet. Vi lever tross alt i et meritokrati.
I og med at utdanningsnivået øker, og flere der ute velger å ta høyere utdanning, mister også utdanningen noe av verdien sin. Kunnskap er som sagt noe positivt, men det jeg mener er at det høye utdanningsnivået kan resultere i at det går inflasjon i utdanning, spesielt høyere utdanning. Jeg vil til og med hevde at det har skjedd allerede. En bachelorgrad har fortsatt mye verdi, men innen enkelte utdanningsprogrammer har det høye utdanningsnivået i samfunnet medført at flere føler seg nødt til å fortsette med studier utover bacheloren. Da blir det neste logiske steget gjerne en mastergrad. Så vidt det er meg bekjent er heldigvis doktorgradene enn så lenge noe som bare en liten minoritet av de "vanlige" studentene ønsker seg. Mitt inntrykk er altså at det faktum at så mange velger å ta høyere utdanning, leder til at arbeidsgivere også vet å stille høyere krav til fremtidig arbeidskraft. Hvorfor nøye seg med en kandidat som har en bachelorgrad når man kan få en som har en mastergrad? Jeg vil igjen understreke at dette ikke gjelder samtlige yrkesgrupper eller utdanningsprogrammer, men en del av dem. Dette betyr at noen velger eller igjen føler seg tvunget til å ta seg en mastergrad for å kunne konkurrere med andre på det nådeløse arbeidsmarkedet. En bachelorgrad ville med all sannsynlighet ha vært nok i mange jobber, men ettersom utbudet av kvalifiserte arbeidssøkere er så stort, blir kravet til utdanning ennå høyere. Det er også noe jeg stiller meg litt kritisk til. Mange personer ville sikkert ha vært fornøyd med en bachelorgrad, men på grunn av ovennevnte grunner forblir de studenter i noen år til. Faktum er at mange jobber er mulig å gjøre uten at man må ha en gedigen akademisk bakgrunn. Vi tilegner oss nemlig mange kunnskaper i arbeidslivet, og ved å utøve en jobb -- såkalt learning by doing. Likevel kan det naturligvis lønne seg å ha en solid utdanning som grunnlag. Flere forskere er dessuten klar over at en stor mengde av det vi lærer oss i løpet av vår utdanning ikke lar seg overføre til praktiske situasjoner ("transfer-problemet"). Det er derfor en smule komisk at man er nødt til å studere i så mange år for å kunne ha en sjanse på arbeidsmarkedet. I tillegg til dette finnes det et slags paradoks i det hele da flere mennesker også er av den oppfatning at vi tilbringer en for stor del av livene våres innen utdanningssystemet, og at vi heller burde jobbe mer. Dette er også noe som diskuteres i media nå og da. Samtidig bombarderes vi altså med disse beskjedene om at utdanning er nødvendig, og gjerne en forutsetning for å oppnå et bra liv.
Denne teksten ble mye lengre enn jeg først antok at den ville bli, men så har jeg jo en tendens til å skrive mye. Dette er heldigvis noe jeg har nytte av i utdanningen min. Det eneste jeg ville med denne teksten var å vekke noen tanker, og kaste litt lys over situasjonen slik jeg (og trolig mange andre) oppfatter den. Jeg mener på ingen måte å si at utdanning er meningløst eller en sløsing av tid og ressurser, tvert imot er jeg av den oppfatning at læring kan være moro. Likevel finnes det altså momenter i det hele som kanskje er mindre positive. Jeg kunne ha skrevet ennå mer om dette temaet, men jeg har ingen ønske om å skrive en bok i kveld. Jeg håper likevel at noen der ute tar seg tid til å lese dette innlegget, og kanskje nikker gjenkjennende til noen av mine resonnementer.
