Er ikke døden et besynderlig fenomen? Døden omgir oss hvert sekund av hver dag helt til den dagen vi tar vårt siste åndedrett. Da har den gått over fra å være et fryktet konsept til å bli en realitet.
Det er rart, og kanskje en smule morbid, å tenke på dette forholdet mellom liv og død. For hvert blunk vi foretar, for hvert hjerteslag som slår, kommer vi nærmere dette livets endestasjon. Vi innser det jo, men vi vil helst ikke tenke på det. Mannen med ljåen forfølger oss overalt: når vi sitter bak rattet på vei hjem, når vi slikker sol på ei fjern strand i Thailand, når vi ligger under dyna og drømmer og når vi er på jobb. Man vet aldri når mannen med ljåen bestemmer seg for å slå til, men vi gjør alt vi kan for å utestenge slike makabre tanker.
Hvilket jo er forståelig i og for seg. Hvis vi hadde begynt å male fanden på veggen, hadde livet sannsynligvis blitt en særdeles panisk affære. Da ville enhver utflukt og enhver aktivitet blitt til en matematisk ligning, hvor man ville tatt i betraktning riskfaktorer og sannsynligheten for uhell i respektive situasjoner: “Hvor trygt er det egentlig å kjøre langturer?”, “Tør jeg å ta barna med på fisketur?”, “Er dette måltidet trygt å spise?” Det ville kort sagt blitt uutholdelig, og muligens en skjebne verre enn døden.
Døden er overalt. Når vi sier “ha det” til et familiemedlem eller bestevennen vår, er det jo aldri sikkert at vi ser vedkommende igjen. Hvis man følger denne dystre tankegangen tar man gjerne seg selv i å tenke på om man gjorde nok mens man ennå hadde sjansen. Man kan da sitte der å spørre seg selv om man var flink nok til å opprettholde kontakten, eller lytte til det vedkommende hadde å si. Satt man nok pris på de øyeblikkene man delte?
Meningen er ikke å påføre noen skyldfølelse, men heller å filosofere litt over hvor flyktig og skjørt livet er. Den ene dagen er man sprudlende av liv, den andre er man en livløs masse hvis en gang var bolig for et tenkende menneske. Man burde streve etter å sette pris på de små tinga. Det sies at det ikke finnes noe større.
Selv tenker på en strofe i en sang av artisten Robbie Williams: “I know I’m gonna die so my revenge is living well…”. Dette er en fin måte å betrakte livet på, synes jeg. Døden kan luske bak neste hjørne, så hvorfor ikke leve som best vi kan mens vi ennå har muligheten? Ikke det at man skal proppe kroppen full av svineri eller praktisere ekstremsport ukentlig, men kanskje man ikke alltid trenger å telle kalorier eller være besatt på å trene fem ganger i uka eller få angst hvis man ikke får i seg nok d-vitaminer.
Prøv å nyte de gode stundene, og la de som står deg nær vite hvor verdsatte de er.
