Julen 2010

Da var nok en jul sammen med familie og venner nordpå overstått. Årets jul var en suksess, både med tanke på maten og det sosiale aspektet. Å kunne hive innpå med lekkerbiskener og snacks som for eksempel pinnekjøtt, ribbe, kebab, hjemmelaget pizza, konfekt og diverse snop, uten å få altfor dårlig samvittighet av det, er rett og slett deilig. I løpet av julen ble det også konsumert alvorlige mengder med julebrus og Urge, og hvis jeg og min bror er representative for resten av Norges befolkning, så kan brusprodusentene være temmelig fornøyd med julesalget av nevnte drikke.




Selv om all maten og det store væskeinntaket utvilsomt resulterte i mette og glade mager, var høydepunktet å treffe familie og venner igjen. Ettersom vi treffes så sjelden lærer man seg å virkelig sette pris på den tida man får tilbringt ilag. Det var en fryd å treffe min søsters døtre, og selv om det ble bevist en gang for alle at jeg ikke eier sangstemme (ja, vi spilte Band Hero og ja, jeg ble tvunget til å synge et fåtall låter), så våger jeg å påstå at vi hadde det ganske moro. Og i rettferdighetens navn skal det nevnes at jeg ikke var helt ubrukelig med trommestikkene! Det sier vel seg selv at jeg også moret meg i selskap med bror, søster, pappa og andre herlige mennesker (spesielt Linda og Vidar (barna til min pappas samboer), som jeg iblant også refererer til som søster og bror). I løpet av jula rakk vi å kose oss med både Alias, Scrabble, filmer og dataspill. Jeg hadde det veldig koselig, og savner samtlige av de som bidro til at jula ble så livlig og munter som den faktisk ble. Det skal også nevnes at jeg ble positivt overrasket da jeg og bror (den biologiske) dristet oss ut på byen andre juledag. Ved bardisken på et av Altas få (eneste?!) utesteder møtte jeg en gammel kjenning fra grunnskolen, noe som ledde til atskillige timer med prat om diverse saker. Moro! Like trivelig hadde jeg det dog ikke dagen derpå, da jeg var i like dårlig form som en stakkar som nettopp har gjennomgått kjemoterapi. Det var iallfall ikke langt unna.



Alt har sin slutt, og julen er intet unntak. Ettersom jeg i år ville tilbringe litt tid sammen med min bedre halvdel dro jeg fra det kalde nord tirsdag ettermiddag. Jeg ankom Helsinki, en flott by forresten, samme kveld, og bet tennene sammen mens jeg utsultet slepte min kalde vinterkropp gjennom Helsinkis gater og fram til nattens krypinn: Hotell Helka. I og med at Finland er et noenlunde velfungerende nordisk land fantes det selvsagt bussforbindelse mellom flyplassen og sentrum, så jeg behøvde naturligvis ikke gå så jævlig langt, men likevel. Etter å ha slengt diverse bagasje inn på rommet var det ut i kulda igjen, denne gang på jakt etter føde til en sulten skrott. Grunnet det faktum at klokken var nærmere ti på dette tidspunktet falt valget på restaurantkjeden som er selve symbolet på sunn mat: McDonald’s. Nå ja, man skal ikke klage når magen blir mett for usle ~60 spenn. Dessuten smakte herremåltidet ganske fortreffelig. Kanskje noe å inkludere på julemenyen neste år? ;)

I skrivende stund befinner jeg meg i Finlands mørke skoger, nærmere bestemt i Sør-Øst Finland, faktisk ikke så langt unna fordums supermakt, Russland. Jeg er hos foreldrene til kjæresten min, og her skal vi tilbringe nyttårsaften med hennes familie. Heldigvis er jeg ikke den eneste skandinaven her; ektemannen til en av kjæresten min sine søstre er nemlig dansk! Jeg ser fram til å kunne slappe av her en stund før det igjen bærer tilbake til Vasa og skolebenken.

Dette er årets siste innlegg (jeg er overrasket over hvor flink jeg har vært å oppdatere bloggen i løpet av de siste to månedene), så da gjenstår det egentlig bare å ønske "godt nyttår" til mine ikke-eksisterende blogglesere.

-Tommygutten

Julen er rett rundt hjørnet

I går hadde jeg min siste forelesning for i år, så jeg har offisielt juleferie nå. Det eneste som gjenstår er å sende inn noen oppgaver, men det tar jeg hånd om på mandag. Oppgavene har jeg allerede gjort ettersom jeg ville ha en juleferie uten skolearbeid, og det virker det som jeg har lyktes med. Nå kan jeg med andre ord leve livets glade dager! Jeg kan iallfall ta det relativt rolig helt til kalenderen viser at det er 2011. Da blir det nok andre boller. Den tid, den sorg, er det ikke det de sier?


Jeg kan med glede rapportere at de siste kjøretimene mine har gått relativt bra, selv om jeg nå ikke har sittet bak rattet på en og en halv uke. Jeg har bare to kjøretimer igjen, men de spares til neste år ettersom jeg forlater landet neste uke (skal jo til Norge for å feire jul!). Følte at det var best sånn, selv om det føles litt rart å ikke ha kjørt på så "lang" tid. Håper virkelig at jeg ikke glemmer alt jeg har lært meg i løpet av julen, da får jeg nemlig panikk i januar. Og hvem vil vel betale for ekstra kjøretimer når en kjøretime koster rundt 60€? Jaja, selv om jeg nå og da tviler på mine evner som sjåfør, så har jeg iallfall lært meg det jeg burde av teori. Ifølge datamaskinen hos "Vasa besiktningsstation"besto jeg nemlig teoriprøven. Yay. :)


Etter dagens teoriprøve bar det til byen for å drikke "kaffe" (cola, altså) og diskutere meningen med livet (ok, så filosofisk var kanskje ikke diskusjonen) med Ulrika og Camilla fra klassen. Det var koselig, som alltid! Etter å ha sagt adjø og ønsket dem god jul bar det til Citymarket for å shoppe med kjæresten min. Teoriprøven er overstått, jeg har fått sagt "god jul" til mine venninner og jeg har ingen lekser å gjøre, noe som betyr at tilværelsen faktisk er ganske akspetabel akkurat nå. Tror faktisk jeg skal sprette en flaske cola for å feire dagens seier. ;)


PS. I morgen blir det spillkveld her i huset, så i skrivende stund er det mye å se fram til!

Livets små gleder

Dette er en gledens dag! Jeg fikk skattepengene allerede i dag, noe som varmet mitt lille hjerte og samtidig fikk bankkontoen min i godt humør. Saldoen lå nemlig på usle tre euro, og jeg trodde ikke skattepengene kom før neste uke, men denne gangen tok jeg altså feil. For å feire min nye rikdom bar det selvsagt til sentrum for å sløse penger på diverse produkter som jeg egentlig ikke trenger. Det skal dog nevnes at det stort sett gikk i drikkevarer (mmm...cola), men jeg fikk også kjøpt noen julegaver. Det høres kanskje litt stakkarslig ut, men det skal tydeligvis ikke mye til for å glede undertegnede. Gi meg en flaske kald cola, plasser meg foran PC-en, og jeg er mer enn fornøyd!

Ettersom jeg var skyldig kjæresten min penger for en vaskemaskin vi kjøpte forrige uke, forsvant dessverre skattepengene relativt fort. Nå er kontoen slank igjen, og det tar nok ikke så veldig lang tid før det begynner å nærme seg anorektiske tilstander hva angår min økonomi. Men jeg depper ikke...snart får man jo stipend og lån igjen, og da kan man fortsette å leve som en konge. Ikke at jeg gjør det, men jeg har iallfall til smør på brødskiva, og det er vel kanskje det viktigste.

Det er fredag, klokken er bare halv seks, jeg har en flaske kald cola foran meg, og om en stund skal vi lage Jamie Olivers hjemmelagde hamburgere, så nå passer deg seg egentlig å leke fartsbølle i Need for Speed: Hot Pursuit. Ha en fin helg! :)

Good associations

Lying under warm sheets in a dim hotel room. No stress and no worries. A bed as soft and comfortable as a cloud. The wind howling and crying outside. Snowflakes flying sideways outside, bracing for impact. Tall, deserted office buildings in the distance. Weekend. The Norwegian flag putting up a stubborn fight against the November wind. Resistance. Soft, low voices coming from the television. A sense of belonging. The room being lit up only by the beam from the screen. Tranquility. Good associations.

Kortslutning i hjernen = dårlig kjøring

I dag bar det ut i trafikken igjen, men denne gangen gikk det ikke fullt så bra. Læreren var i et sadistisk humør, og utsatte meg for mang en prøvelse i sentrum av byen. Dagens kjøretime bestod hovedsaklig av å kjøre til venstre, høyre og rett fram på ulike plasser i byen, noe læreren selvsagt mente var viktig for å kontrollere hvor bra jeg behersker de ulike trafikkreglene, og hvor flink jeg er til å observere alt som foregår rundt meg. Dessverre tok nervene overhånd, noe som resulterte i at jeg ble nervøs og at hjernen kortsluttet. Hvorfor er jeg så nervøs som person? Er det noe feil med genene mine, har jeg tilbringt for mye tid i dårlige omgivelser, eller er det kanskje selvlært? Sannsynligvis er det en kombinasjon av ulike faktorer, men det er like fullt frustrerende. Jeg gjorde noen feil her og der, noen større og noen mindre, men i dag innså jeg iallfall at jeg ikke behersker trafikkreglene like godt som jeg skulle ønske at jeg gjorde. Iallfall ikke når det gjelder å følge dem i praksis, altså i trafikken. Det er plutselig så mye man skal tenke på, og den virkelige trafikken skiller seg ganske mye fra den man ser i læreboken.

Det var en mindre fornøyd Tommy som til slutt parkerte foran trafikkskolen, men jeg var iallfall glad for at vi hadde kommet oss dit uten å ha likvidert noen, verken mennesker eller biler. Læreren kalte meg ikke en forferdelig sjåfør, men sa rett og slett at nervøsiteten tok overhånd og ødela for meg, noe han helt sikkert hadde rett i. Den har nemlig en tendens til å gjøre det. Som framtidig pedagog får jeg dog sette min lit til at øvelse faktisk gjør mester. Likevel tror, og håper jeg, at det går fortere å lære seg trafikkreglene når man faktisk sitter bak rattet og kjører i vei, enn når man sitter med nesa i boken, selv om det også utvilsomt hjelper en del. Å øve online er jo heller aldri dumt. Forhåpentligvis lærer jeg meg reglene etter å ha kjørt noen runder til i byen, ellers begynner jeg snart å tvile på mitt intellekt. De første timene etter dagens kjøretime var jeg ganske langt nede, men heldigvis klarte jeg å finne andre gjøremål, noe som resulterte i at humøret ble litt bedre. Etter å ha søkt litt i Google fant jeg dessuten ut at mange sliter med nervøsitet når de har kjøretimer/oppkjøring, og det virker faktisk som om noen har det ennå verre enn meg. Det burde med andre ord finnes håp for meg også.

Jeg er fullt klar over at jeg stresser mye, og generelt er nervøs (iallfall i nye situasjoner), men jeg håper inderlig at også jeg kan få førerkortet en dag. Jeg har lyst til å klare å manøvrere meg fram i byen (eller i verden generelt) uten å få nervesammenbrudd hver jævla gang. La oss krysse fingrene for at det går bedre neste gang, eller iallfall gangen deretter.

Tidlig morgen, sen kveld

I dag har jeg prøvd å være produktiv, og jeg vil påstå at jeg har lyktes med det relativt bra. Dessverre sov jeg ikke så godt natt til i dag (tirsdag), men jeg klarte likevel å slepe kroppen min ut av senga da alarmen ringte rundt åtte i morges. Dette var ikke frivillig, men rett og slett fordi jeg hadde en kjøretime i dag morges. Det er rart å tenke på, men jeg er allerede halvveis med kjøretimene mine, og dette uten å kjøre over fotgjengere eller forårsake kjedekollisjon. I rettferdighetens navn så må jeg vel delvis takke kjøreskolelæreren(e) min(e) for det. Generelt sett synes jeg det går bra, men jeg hater bakkestart. Å kjøre i store kryss er også en påkjenning. Man blir så stresset av det, spesielt når man kjører i sentrum og må holde øye med så mye rart. For mye stimuli! Men ifølge kjørelæreren min er dette noe man lærer seg etterhvert, og jeg setter derfor min lit til han, og håper at jeg ikke ender opp som tidenes verste sjåfør.

Vel hjemme igjen benket jeg meg foran PC-en for å ta en titt på den siste oppgaven vi har fått i cross-cultural education/comparative education eller hva faen det nå egentlig heter. Jeg liker å lese tekster som er skrevet på engelsk, men jeg føler at de artiklene vi må lese på akkurat det kurset ligger litt vel over gjennomsnittstudentenes nivå. Det føles som om de burde leses av folk som jobber innen feltet, og ikke ignorante studenter som studerer emnet for første gang. Men kanskje det bare er jeg som er en idiot? Jaja, for å unngå dårlig samvittighet og skyldfølelse for ikke å ha utrettet noe i dag, kjempet jeg meg gjennom artiklene. Det var en prosess som tok lengre tid enn jeg vil innrømme, men nå er det iallfall gjort. Nå er det bare selve skrivinga (det holder jo ikke bare å lese de fordømte artiklene) som gjenstår, noe jeg satser på å få gjort innom, tja, en uke. Kanskje i morgen, hvis alt går bra.

Resten av dagen har jeg tilbringt sammen med Gordon Ramsay og Kommandør Shepard. Den siste timen har jeg surfet, chattet og hørt på musikk, og ettersom klokken nå nærmer seg halv to, så er det faktisk på tide å finne senga. Hjernen og kroppen trenger nemlig hvile. Sistnevnte burde jeg egentlig prioritere ettersom jeg og en kompis skal begi oss på eskapader i Oslo til helga.

PS. Glemte å nevne at teoritimene er overstått nå! Hadde faktisk min siste teoritime på kjøreskolen i kveld, så nå er det "bare" teoriprøven igjen hva angår det teoretiske. Jeg sa jo at det har vært en produktiv dag!

Jul, familie og sånne sentimentale greier

Snart er det jul igjen, og jeg har ennå ikke helt bestemt meg for hvor jeg skal feire den. Det er vanskelig å nå en beslutning når man er etterspurt overalt. Kjæresten min vil naturligvis at jeg skal være sammen med henne i jula, og samtidig har familiemedlemmer i Norge uttrykt et ønske om å se meg neste måned. Jeg har bodd i Finland en god stund nå, og selv om jeg trives relativt godt her, savner jeg Norge nå og da. Det er jo tross alt der jeg er født og oppvokst, så det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor jeg har hjemlengsel iblant. Dessuten bor så å si hele slekta der. I en utopi ville hele familien min tilbringt julen sammen, på en og samme plass, men det lar seg ikke gjøre. Iallfall ikke i dette livet. Dessverre. Det var visst bare mulig i min barndom. De av dere som fortsatt kan samles og feire julen med med dem dere er glad i, burde sette pris på det. Nå er det jo ikke alle som liker å feire julen med hele slekta, men jeg antar at de fleste likevel ser fram til å møte brødre, søstre og foreldre når man en gang har mulighet til det. Det er rett og slett koselig. I og med at jeg bor i utlandet, er det sjelden jeg får truffet min familie, og derfor vet jeg å verdsette de få gangene vi kan møtes.

Nå skal jeg ikke bare syte og klage da. Tilværelsen er ikke så håpløs; jeg har en kjæreste, jeg har tak over hodet, jeg har tilgang til Facebook, jeg kjenner mange fantastiske personer og jeg har en familie jeg er glad i. Dessuten bor jeg ikke i en slum i India, men i et såkalt velferdsland. Mange har det langt verre enn meg. Man behøver ikke gjøre annet enn å åpne en helt tilfeldig avis eller se på nyhetene for å få dette bekreftet. Og tross omstendighetene, så ser jeg faktisk frem til julen. Jeg håper jeg får tilbringt litt kvalitetstid med familie, kjæreste og venner, og at vi får en ordentlig, hvit jul i år. For min del får det altså gjerne snø! Sist men ikke minst skal det bli deilig å ikke sitte på forelesninger, eller med hodet begravd i skolebøker. Jeg håper iallfall jeg kan unngå sistnevnte, selv om jeg burde ha hovedoppgaven klar før skoleåret er omme. Men det skal vi ikke diskutere nå. La oss heller håpe at de resterende ukene fram til juleferien går fort! Men ikke så fort at man ikke når å kjøpe julegaver før det er for sent.

Celebrating my birthday

Getting old stopped losing its coolness when I passed 20. After that there was not really anything to look forward to; I was allowed to drive a car (not without a driving license, of course) and drink whatever poison I wanted. Thank you, laws, for granting me all these possibilities. I still enjoying celebrating my birthday in one way or another and on Tuesday I went out with Niko and Joel for a better dinner at Amarillo, a restaurant downtown. Due to the financial situation students often find themselves in, Joel was, sadly enough, not able to order anything fancy, so he embarrassed us all when he ordered magic fries for about three Euros. Even the waitress had to ask for a confirmation as she obviously couldn't believe her ears. Anyway, I guess he made up for it by flushing it all down with a manly beer.

With our bellies happy and satisfied we proceeded to the cinema to get tickets for "The Social Network". When I first heard of the Facebook movie, I was so sure it was going to be an epic fail. I mean, how the hell can you make a good movie about Facebook? Being able to do that is a feat in itself. I would probably never have gone to see the movie had it not been for all the good reviews I read about it; some people even went as far as saying it was one of the best movies of the century. The movie lasted for two hours and I think it's safe to say we all really enjoyed it. It was just so well-made; everything from the music (which really surprised me personally) to the dialogue and characters. So there you have it folks; go see it! Three guys in their twenties can't be wrong. It gets the"approved by Tommy, Niko & Joel" stamp!

At this point it was getting late and since all of us had stuff to do the following day, we decided not to wreak havoc in town on this particular night. Niko, however, convinced us to go to the Irish pub downtown for a beer in my honor. It was a great idea and rarely has a Newcastle Brown Ale tasted so good. Apparently one beer is all it takes for your brain to tell you that you should get more, and go out and party. Luckily one isn't a complete retard after one beer, so we still ended up going home after a cold one. I need to stress that we went to our respective homes (except for the guys, who share a flat) and our separate beds and that we didn't end up sleeping together. Getting older isn't synonymous with changing one's sexual orientation.

It was a great night and I'm happy I could count on the guys for company and fun as my girlfriend was out of town. Had they not been here, I have a feeling I'd be sitting at home with a bottle of coke playing Starcraft II or Mass Effect II.

A weekend trip to Alta

I got my first (and last) weekend off work, so I was finally able to visit my father and other lovely people in Alta (a town a mere two hours drive from here). Since my brother has got both a car and a license to drive it, he was given the enormous responsibility of getting us to Alta. Alive. And we actually made it there without the car burning up or being stopped by the cops! Who would have guessed it?


After a long day of work followed by a drive to Alta, our stomachs started telling us it was time to get some nutrition. And what better nutrition is there than a kebab plate consisting of kebab (d’oh), French fries, salad and garlic dressing? Delicious and healthy at the same time (hey, the tiny salad portion has to count for something!). We even got our father to join us, and since he was feeling ever so generous, he even agreed to pay for the whole damn thing. We were off to a good start. Since it was getting late already, the rest of the evening consisted mainly of chatting (the real kind, where you actually talk face-to-face with other people), surfing (no, not the real thing with the surf board and the blue waves) and a walk along the sea. The latter is actually quite soothing due to the beautiful surroundings up here.





The almighty weather Gods had a surprise in store for us on Saturday; instead of being awakened by rain and wind, we actually woke up to around twenty degrees Celsius and warm sun beams. This is far from normal up here, so everyone was running around the house singing songs and dancing (well, almost). At least I was feeling happy about it. The weekend was just getting better and better, and for once this summer, I think I actually felt a sweat drop or two on my forehead. At one point I was even contemplating applying some sunscreen, but then I decided to drop it and just continue living on the edge of life. That’s how badass I am.


My brother and I were hoping to do some shopping in Alta, but finding nice clothes in Alta proved impossible. Honestly, what’s up with clothes these days? I couldn’t find a single shirt I liked. Either I expect too much or all the designers are blind or on drugs. Or perhaps you have to be on drugs to like the clothes? On the other hand, my brother saw some shirts he liked, but for some reason he didn’t end up buying them. I guess they weren’t all that, or maybe the stiff price had something to do with it. The shopping endeavor wasn’t a complete failure though; my brother decided to ditch his old, shabby-looking shoes and get some new ones. And they didn’t set him back more than about ten Euros. And this was in Norway! That’s like finding water in Sahara or a woman without an STD in Africa!

The rest of the day was spent doing two things: grilling and going to the movies. It took a while before the grill was ready for work (due to bad coal, apparently), so I played around with my third sister’s camera meanwhile (yes, Linda!). I felt like a little paparazzi as I was running around the terrace and the garden, taking photos of everyone. Multiple times. I had fun and I dare say I managed to take a couple of really good photos. If only my friends were celebrities, I could have earned major scrilla selling these photos to the tabloids. Maybe someday, eh? I love gadgets and so I fell in love with Linda’s camera after taking just a few photos. Love at first shot in other words. Now I’m seriously considering getting myself one of those bad boys. We’ll see what happens. Perhaps I should consider becoming a photographer. ;)




Anyhow…after devouring some delicious grill food, we went to the movies to see “Knight and Day”, which is an action-comedy starring Tom Cruise and Cameron Diaz. I had no expectations, neither did my brother, Linda or Helen (Linda’s friend, who also tagged along). The movie was alright, and it definitely had its moments, but I didn’t feel very impressed by it. I ended up giving it a 6/10 in the end. Some of the action sequences were good, but Cruise was funnier when he was jumping on Oprah’s couch a couple of years ago.




Now I’m back in Hammerfest and tomorrow it’s back to work again. I had a really great weekend though, so I felt like writing a “short” post about it. This is something I decided to do for myself, but also for those of you who want to read what I’ve been up to. Most other days just consist of work, surfing and TV, so there’s not really that much to write about these days. Of course I could write about the lovely customers at work, their funny jokes and whatnot, but I feel I’ve written enough about it. At least for now. Speaking of work, I only got three weeks left. Strange how fast time goes sometimes. Still looking forward to going to Oslo and Barcelona next month. I miss my girlfriend too, so it’ll be nice to see her next month as well. A lot of love to all my friends out there too. <3 Peace out!