Spillnostalgi

Iblant lar jeg meg forføre av minner fra en svunnen tid. Nærmere bestemt mimrer jeg over alle sekundene, timene, ukene og årene jeg har tilbringt framfor diverse spill. Denne lengselen etter å gjenoppleve tidligere spillopplevelser resulterer iblant i at jeg ender opp på YouTube om kveldene, hvor jeg har mulighet til å reise tilbake i tid og vekke til live gamle minner. Det er besynderlig hvor mange følelser og tanker som kommer til overflaten når man ser videosnutter fra gamle spill, eller bare hører på kjenningsmelodien til et spill man spilte for flere år siden. Jeg antar at det finnes et stort antall mennesker som har det på samme måte som meg, ellers ville det vel neppe ha vært mulig å komme over disse videoene. 
 

Selv begynner jeg å dra på årene, noe som betyr at jeg har hatt en myriade av spillopplevelser i løpet av mitt liv. Jeg er ikke en av dem som har hatt enhver konsoll som har vært på markedet, og etter at jeg fikk min første PC har min interesse for konsoller sunket kraftig. Det betyr slettes ikke at jeg avskyr konsoller; jeg foretrekker bare å spille på PC. Jeg har faktisk hatt både en Xbox og en Xbox 360, men siden jeg brukte de så sjelden, valgte jeg å selge dem. Dermed ikke sagt at det ikke er morsomt å spille på konsoll nå og da; når jeg er på besøk hos noen som har en konsoll og en skikkelig TV, er som regel en av mine første tanker «Kan vi spille?». Jeg spiller kanskje ikke like mye som jeg gjorde for noen år siden, men min interesse for spillmediet neppe til å forsvinne med det første. Dette betyr forhåpentligvis at jeg ennå har en rekke fengslende historier og spillopplevelser i vente. 

Å begynne fra begynnelsen er aldri dumt, så la oss gjøre det...
  

Hvor ble det av kreativiteten?

Kreativiteten min og lysten til å skrive har vært fraværende en stund nå. Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Kanskje det skyldes at nettene blir kaldere og mørkere eller kanskje ting ikke fungerer helt som de skal i topplokket. Eller er det mon tro bare apatien som har tatt overhånd? I sommer ble jeg overrasket over hvor lett det var å produsere tekst, men nå lurer jeg på om jeg presterte å bruke opp hele årets skrivekvote allerede da. Jaja, vi får inderlige håpe at skrivekløen vender tilbake om ikke altfor lenge. 

I mangel på noe fornuftig å skrive om, velger jeg å fortelle litt om hva som foregår i livet mitt for øyeblikket. Sommerjobben ved universitetet gjorde meg godt, men nå er det allerede flere uker siden jeg hadde min siste arbeidsdag der. Siden den tid har det egentlig skjedd særdeles lite. Det står ikke mye på agendaen min, gitt. Det jeg prioriterer nå er naturligvis å få skrevet masteroppgaven min, og å bli ferdig med studiene mine. Hva angår masteroppgaven, hadde jeg håpet å sitte med de empiriske resultatene nå, men iblant går ikke alt slik man ønsker. Saker og ting skal godkjennes før man kan ta fatt på neste etappe i prosessen, og da er det litt kjipt at man er avhengig av andre personer, men sånn er det bare. Det må man leve med. Det er altså undersøkelsen som er det neste store steget for meg, og hvis alt går som planlagt får jeg gjort den i begynnelsen av neste måned. La oss håpe at ingenting stikker kjepper i hjulene for det. 

På fredag fylte jeg forresten år igjen. Alltid like moro. Et steg nærmere ufyseligheter som demens, gikt, rynkete hud, forstoppelse og det som verre er. Jeg overdriver selvfølgelig en smule, men jeg synes ikke det er noen grunn til å juble over at man blir eldre. Joda, det var morsomt å bli både 18 og 20, men det er ikke like spennende å nærme seg de store, stygge 30. Før brydde jeg meg ikke så mye, men i løpet av de siste årene har jeg merket at jeg føler meg mer voksen. Det er naturligvis både positivt og negativt. Positivt i den forstand at jeg forhåpentligvis har lært meg å ta mer ansvar, og å tenke mer over det jeg foretar meg. I tillegg har jeg merket at jeg har begynt å interessere meg mer for hva som skjer rundt om i verden. På den annen side (ja, den negative) er jeg ikke så begeistret for å bli eldre utseendemessig. Dessuten tror jeg at jeg har en slags antipati mot det å bli slipp på den "glade" ungdomstida. Når man blir eldre stilles det jo gjerne flere forventninger til deg, hvilket kan være en påkjenning i seg selv. Jeg trøster meg med at jeg neppe er den eneste som har det slik. 

Ellers er det ikke stort å rapportere, annet enn at jeg har fått sansen for whisky og fotball. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg, iallfall. Det tok litt tid før jeg kunne drikke whisky uten å ville spytte det ut, men nå er jeg stolt av å si at jeg kan sette pris på et lite glass skotsk vann på en lørdagskveld. Hva angår fotballen, så er jeg på ingen måte lidenskapelig opptatt av sporten. Jeg ser noen kamper nå og da, og det skyldes i grunn bare at jeg tipper på enkelte kamper. Likevel er det en stor kontrast til den yngre Tommy som fikk lyst til å pælme TV-en ut vinduet så snart han så snurten av noen fotballspillere på skjermen. Er dette nok et tegn på at jeg har blitt mer voksen?

Vi høres så snart jeg klarer å oppspore skrivelysten.

Absurd

Det kommer kanskje til å høres absurd ut, men jeg må få skrevet det ned før det er for sent.

• Her om dagen pratet jeg med en grønn marihøne som spilte saksofon i sofaen min. Den fortalte meg at tyske bladlus smaker bedre enn sine nordiske brødre, og at det er en påkjenning å være høyutdannet marihøne når 90 % av dem ikke engang har fullført grunnskolen.

• Hver lørdagsnatt mellom klokken to og seks står det en rødhåret fyr i speilet på badet mitt. Hvis jeg befinner meg der da stirrer han som regel bare på meg, men de få gangene han åpner kjeften sin mumler han noe på latinsk samtidig som han klør seg bak det høyre øret sitt.

• På onsdag kom to blå griser hoppende ut av knekkebrødpakken i kjøkkenskapet mitt. De forsynte seg av noen gulrøtter jeg hadde liggende på kjøkkenbenken før de forsvant inn i et svart hull som den ene grisen klarte å mane frem ved å dreie på halen til kompisen sin.

• Da jeg jobbet på Rema for noen år siden hadde det ene kassa-apparatet på butikken en tendens til å snakke stygt om alle de som hadde fiklet på det under årenes løp. Dette var dog bare noe som inntraff på lørdager, og alltid etter klokken fem om ettermiddagen.

• Av og til besøker jeg parallellverdenen vår. Der er jeg en framgangsrik biolog med en sterk interesse for egyptisk mytologi og okkultisme. 

Adventures in Caesar's hometown

Rome. The eternal city. The city where Caesar used to take his strolls and where gladiators fought for glory and survival to the amusement and admiration of thousands of spectators. Who would have thought that myriads of tourists would walk through the same city many, many years later, gazing upon the old ruins and buildings of that era while frenetically attempting to eternalize all the sights with the help of their megapixel-cameras? I do not imagine that Caesar nor Nero could foresee something like that, but no one ever claimed that predicting the future is easy. The Roman Empire and its gladiators might have vanished, but there are plenty of ancient constructions and artifacts spread throughout Rome that constantly remind gawking tourists that what today is history, was in fact once reality. This summer my girlfriend and I was one of very many curious people that roamed the streets of Rome, trying to digest the most popular sights within a couple of days. 

The Colosseum.

Who has not dreamt of visiting Rome, to admire the Colosseum or to discover the Vatican? I am sure many have been drawn to Rome and we were no exception. There are plenty of things to see and from a sightseeing perspective the city did not disappoint. I am glad we had several days at our disposal as one or two days are hardly sufficient if you want to be able to do more than get a two-second glimpse at some sights. Even though Rome is a popular destination, I was surprised that we never had to stand in queues for very long. The exception was the queue to the Colosseum, which was painfully long. It took maybe thirty minutes to reach the ticket counter. I guess the fact that the city is so full of must-see places is a blessing in itself as it means tourists will be spread out across the city and not just flock to one place at the same time. I will admit that I did not go around and interpret every inch of the Colosseum or the Sistine Chapel as some of the more hardcore admirers might do, but I still enjoyed what the city had to offer. In fact, I do not think any of the many attractions we saw let me down. That is impressive in itself. But what about everything else, like the prices and the climate?

I believe there are three types of tourists; a) those who are primarily interested in shopping, b) those who care more for the atmosphere and the sights itself and c), those who enjoy a combination of shopping and sightseeing. Regardless of one's orientation or area of interest, most people need to use money in order to get food and other necessities. In addition to this, some of the sights in Rome come with a price tag while many are free to behold. In other words, you need some money if you want to be comfortable. To be honest, I was surprised that Rome was as expensive as it is. I was kind of prepared for it after having visited Barcelona in 2010, but it was still kind of shocking having to pay around €12 for a pizza and around €5 for a beer. Yes, I know it a tourist destination and all that, but it was surprising nontheless. After having visited Prague in 2009, I admit I might make some unfair comparisons now and then. Make no mistake; Rome is a nice city but not the cheapest place to visit. Moreover, Italians expect us tourists to be generous and tip them whenever going to a cafe and restaurant. The same applies to hotels where the maids appreciate a tip for cleaning your room.

Fontana di Trevi.

Before going to Rome, I was told that it might be better to enjoy the city in the early autumn rather than during the summer when the merciless sun turns everyone who moves outside into fried bacon strips. Seeing as I am a person who does not enjoy too much heat, I started getting cold sweats as soon as I heard this. I was worried. After all, sometimes I have difficulties falling asleep as soon as the thermometer shows 20c or more. And what was it really like in Rome? Well, most days there was not a cloud in the sky and so the sun was working its magic on the city and its people. The temperature was around 30-33c most of the day. The exception was the morning that we were leaving when it was actually raining. Anyhow, despite the  heat, I survived. I can only assume it was because of divine intervention of sorts. The first day almost broke my spirits, but I guess I got used to the heat after a while. I mean, at some points I was afraid I would pass out because of a heat stroke and during those moments nothing appeared more appealing to me than the cold winters at home. A pale Norwegian can only endure so much. 

If anything, my survival is a testament that Rome can in fact be enjoyed even during the warm summer months. Plus, chances are you might enjoy the heat more than I did. Luckily the hotel room had an air-conditioner, which made it possible to sleep during the night as well. What I am saying is go to Rome if you want to, even if it is in the middle of summer. On the other hand, it might be easier to move about during autumn/winter because of the cooler climate. Furthermore, I expect there might be less tourists there outside of the summer season. In the end, it is your call. Just know that if I made it through the heat, so can you. It is not impossible.

I am happy that I was able to visit Italy and Rome and I can recommend it as a holiday destination. Maybe not for several weeks, but for some days at least. It really depends on the purpose of your trip as well as your finances. Prague still remains one of my favorite cities to visit, but there is no denying that the city of Rome has plenty to offer for those who fancy sightseeing and basking in the sun. I almost forgot to mention that Italians happen to make the best ice cream I have ever tasted: Gelato. Try it and you will know what I am talking about as soon as you have your first bite (or lick). Oh, and go to Rome if for nothing else only to "check in" at the Colosseum. Because you know how cool that will make you look on Facebook.

PS. Turns out Italian pizza is over-rated. At least the ones I ate. Maybe I was unfortunate, but the Finns still win in the pizza category.

Solglimtet

Noen av vennene mine uttrykte et ønske om mer pusterom i innleggene mine. Bloggen min tilhører ikke den gjengse typen av blogger hvor det flittig skrives om dagens små og store hendelser. Jeg kan skrive om slikt også, men i det siste har bloggen min vært kjennetegnet av innlegg med mer tyngde, hvilket også er en av grunnene til at innleggene kan være lange. Dessuten er det sjelden jeg oppdaterer bloggen min, og når jeg endelig gjør det, har jeg en tendens til å skrive mye. Det er jeg klar over. Likevel ser jeg nytten av konstruktiv feedback, og jeg har derfor forsøkt å gjøre paragrafene litt kortere. Nedenfor finner dere noen snutter fra en tekst jeg har jobbet med i det siste.

Det gule linoleumsgulvet og de hvite veggene fikk stedet til å fremstå som et sykehus. Og det var ikke langt unna sannheten heller. Her jobbet de hvitkledde legene dog ikke med å kurere somatiske sykdommer, men psykiske problemer. Hjernen skulle plukkes fra hverandre og dechiffreres, og når alt klaffet skulle pasientene ut i samfunnet igjen. Iblant kan det bli et skikkelig virvar i hjernen. Ikke så rart med tanke på alle synapsene og nevrotransmitterne som romsterer der oppe. Likevel er det besynderlig hvordan enkelte er velsignet med optimisme og upåklagelig selvtillit mens andre igjen begynner å vakle så snart noe uforutsett inntreffer. Med uforutsett mener jeg ikke banaliteter som overraskende regnvær den dagen man har planlagt å innvie grillsesongen, eller at man får baksmell på skatten og blir tvunget til å kansellere de grandiose sommerferieplanene.

Nei, slike fillesaker utgjør en del av livet. Den som får et psykisk sammenbrudd av noe sånt burde strengt tatt ta et oppgjør med seg selv og sine verdier her i livet. De skrullingene som befinner seg her har nok erfart større tragedier enn som så. Jeg kaller de skrullinger for moro skyld, men bare for meg selv. Jeg er jo en av dem. Når man først blir innlagt her finnes det en grunn til det. La meg illustrere det med et eksempel. I rommet ved siden av mitt ligger det en mann som heter Emil. Emil er førtisyv år, hundreåtti meter høy og relativt spinkel med unntak av en vom han har klart å opparbeide seg etter etter å ha inntatt litt for mye kalorier i løpet av de siste årene. Han er fryktelig glad i søtt.  

Emil er snill som dagen er lang, og det må jeg bare tillegge; en kløpper til å spille Scrabble. Takket være han har mitt vokabular utvidet seg betraktelig i løpet av den tiden jeg har vært her. Hvem sa at et opphold på et galehus ikke kunne vært lærerikt? Jaja, nok om den saken. Tilbake til Emil. Han er egentlig utdannet filosof, og var i flere år en flittig arbeidsmaur der ute i det såkalte samfunnet. Han var et av flere tannhjul som holdt maskineriet i gang, og som takk for det ble han belønnet med en pen slump penger i slutten av måneden. Sett utifra så alt bra ut, men da Emil fylte førtifem ble han diagnostisert med schizofreni. Uten å gå nærmere inn på det var det begynnelsen på slutten, og han har nå oppholdt seg her på Solglimtet i nærmere to måneder.

Mer vil jeg ikke avsløre på nåværende tidspunkt, men jeg håper at dette korte utdraget falt i smak. Jeg liker som kjent å skrive, og iblant er det fint å kunne dele mine verbale påfunn med andre. Det finnes sannsynligvis klumsete formuleringer i noen av innleggene mine, men det får så være. Perfeksjonisten i meg gjør likevel sitt beste for å unngå et helt håpløst språk. :)

Morgenrutinen

Kaffetrakteren freste iltert på kjøkkenbenken, og sakte men sikkert begynte glasskolben å fylles med svart væske samtidig som duften av nytraktet kaffe spredte seg i den lille leiligheta. Å bevitne vannets ferd fra vannbeholderen til kolben var hypnotiserende, og en fin måte å slå ihjel noen minutter på en ellers begivenhetsløs søndagsmorgen. Hvis man likevel skulle oppleve dette som kjedelig kunne man bestandig ta en titt ut kjøkkenvinduet, og se hvordan menneskemengden som bestandig befant seg der ute surret rundt som en flokk med maur. Hvor var de på vei? Trolig til jobben, butikken eller kanskje hjem til sitt eget lune rede etter en vill one-night stand? I morgentimene var det iallfall alltid liv der ute, kanskje med unntak av søndagene som alltid hadde noe døsig over seg. Det å betrakte verden fra sitt eget lille kjøkken og samtidig dikte opp historier om menneskene der ute, var også et slags tidsfordriv. Før man visste ordet av det var kaffen klar til å nytes. Som alle kaffedrikkere er klar over, smaker kaffen best når den er rykende fersk og såvidt har nådd å oppholde seg i kolben før den transporteres videre til en kaffekopp. For ytterligere å heve smaksopplevelsen og dempe den noe bitre kaffesmaken, valgte Erik tradisjonen tro å helle en desiliter med melk i bunnen av kaffekoppen før han lot kaffen gjøre sitt inntog. Resultatet ble en beigeaktig væske, og ikke før hadde fusjonen skjedd nippet han til kaffekoppen, og svelget unna. «Ahhhh...» Nervesystemet kviknet umiddelbart til, øynene liksom åpnet seg ordentlig for første gang og en følelse av velvære og optimisme oppsto i han. Kaffens mirakuløse makt. Kombinasjonen kaffe og dusj var uslåelig de dagene man følte seg helt overmannet av trøtthet, og følte seg bundet til senga av usynlige lenker. Ikke overraskende utspilte denne kampen mot trøttheten og apatien seg i hjernen så å si hver dag. Likevel ble den aldri lettere, noe som også fungerte som en konstant påminnelse om at påstanden «Jo oftere du gjør det, desto lettere blir det» ikke holdt vann overhodet. Iallfall ikke når det handlet om å bekjempe morgentrøttheten. Det beste med morgenen måtte være det kvarteret Erik tilbrakte foran PC-en hvor han leste hva som hadde utspilt seg i den store verdenen i løpet av natta, samtidig som han supte i seg den ferske kaffen. 

Kaffen lyktes kanskje i å vekke nervestystemet til liv, men man ville jo helst se presentabel ut også. Derfor var fase to å kle av seg, forflytte seg til badet og stille seg under dusjen. De varme vanndråpene kom fossende ut av dusjhodet, og han bevegde seg instinktivt litt lenger bakover før han lot vannet sildre ned langs kroppen hans. Han grep flasken med dusjgele, såpet inn kroppen sin med omhu og lot til sist vannet vaske vekk urenhetene fra i går. Å dusje så tidlig på morgenen var slitsomt iblant, spesielt etter en natt med fragmentert søvn, men det var likevel å foretrekke fremfor kveldsdusjer av den enkle grunn at man etter å ha ligget i senga hele natta gjerne våknet med bustete hår og trøtte øyne. Dessuten tok det jo ikke så lang tid før det utviklet seg svettelukt under armene heller. Ved å dusje om morgenen fikk man kontroll over hårets opprør samtidig som man kviknet litt til selv om det naturligvis var umulig å bli kvitt de blodskutte øynene. Vann er noe vi tar som en selvfølge, men i enkelte avkroker i verden betraktes det som en verdifull ressurs på lik linje med penger hos oss. Dette var også en av grunnene til at Erik sjelden tillot seg å stå under dusjen i lenger enn fem minutter. Kroppen hans var spinkel, og skallen hans var ikke akkurat frodig, og en lang dusj var derfor uberettiget. Etter noen minutter stoppet han derfor vannstrømmen, tørket kjapt gulvet, før han grep et håndkle. Etter å ha tørket hver krik og krok av kroppen med favorittfrotehåndkleet sitt var det bare å begynne å tenke på hvilke klesplagg som skulle pryde kroppen hans i dag. Først deretter kunne han ta fatt på siste del av morgenrutinen; frokosten.

Det bar med andre ord inn på kjøkkenet igjen. Denne gangen for å oppspore føde. Det var en nødvendig, men ikke veldig fascinerende del av morgenrutinen hans. Brødet ble bestandig oppbevart i fryseren for å forhindre at det skulle bli hardt eller gå ut på dato. Ved å ta ut det nødvendige antallet brødskiver hver morgen, vanligvis to, og la de oppholde seg i romtemperatur i 20-30 minutter, var man garantert ferskt brød hver morgen. Når brødskivene var myke og saftige igjen gjensto det bare å smøre dem, og legge på salami og ost. Det var med andre ord ikke snakk om noe herremåltid bestående av posjerte egg, bønner, bacon og juice. Det var dog ikke uvanlig at måltidet ble akkompagnert av en skål med müsli og yoghurt. Til sammen utgjorde dette beskjedne måltidet brenselet for de første timene av dagen. Det hadde fungert ypperlig i lang tid, og det fantes derfor ingen grunn til å endre på vanene. Kanskje med unntak av müslien som kostet litt i meste laget, trolig på grunn av at den var Fairtrade-merket. Når frokosten var klar, kunne Erik endelig benke seg  seg foran PC-en igjen for å surfe og se på korte videosnutter (intervjuer hørte til favorittene). Det føltes lettere å fordøye frokosten når man hadde noe å se på samtidig som man tygget maten. Slik fortonet de fleste morgenene seg, og det var heller ingen dårlig måte å tilbringe den første timen av dagen på.  Etter en slik hyggestund -- om man nå kan betegne den som det -- var det dessuten lettere å dra på jobb. Erik visste å sette pris på morgenenrutinen sin, og sørget derfor alltid for å reservere tid til den.

 

Tid tilbrakt blant mennesker

Nedenfor har jeg gjort et forsøk på å skildre hvordan det kan føles å ha sosial fobi. Sosiale situasjoner som ikke krever noen større innsats av majoriteten, kan som kjent utgjøre en gedigen utfordring for mennesker som ikke føler seg helt bekvem sammen med andre. Selv om det utvilsomt finnes personer som kan relatere til det som står i teksten, skal den først og fremst ses på som et stykke underholdning. Å lide av sosial fobi er i virkeligheten langt fra morsomt, noe jeg er fullstendig klar over. Jeg har brukt noen av mine egne erfaringer her og der, men for å oppnå komisk effekt har jeg også overdrevet sterkt på visse plasser. Jeg håper noen tar seg tid til å lese dette, og at noen kanskje også kan nikke gjenkjennende til en del av scenarioene. Kanskje noen også kjenner at det rykker i smilebåndet en gang? Teksten slutter litt abrupt da jeg forestiller meg at et lengre innlegg ville vært tungt å svelge for de som leser bloggen min.

Her satt jeg igjen. Stemmene og lydene rundt meg blandet seg med hverandre, og ble til en kakofoni. Hva var det de pratet om hele tiden? Hvordan klarte de å finne noe å snakke om med vilt fremmede mennesker? De fikk det til å se så enkelt ut, så smertefritt. Det er det jo aldeles ikke! Tro du meg, jeg har prøvd flere ganger. Iblant har jeg til og med lyktes, noe jeg antar skyldes at de høyere makter har såpass med medynk for meg at selv ikke de klarer tanken på å se meg skjelve som et aspeløv, og gråte meg i søvn altfor ofte. Det er merkelig det der, men sånn er det. På tross av at jeg har gått seirende ut av noen samtaler – om man nå kan kalle det for det – gruet jeg meg som regel for å havne i en samtale med et fremmed menneske eller en person jeg ikke kjenner annet enn fra forelesninger eller jobb. Problemet var alltid det samme; Samtalen og de frasene som ble utvekslet føltes så tilgjorte. Jeg klarte ikke å slappe av på grunn av presset og stresset som oppstod i forbindelse med disse samtalene. Det var ikke bare det å produsere sammenhengende setninger som var utfordrende, men også å få kroppen med på farsen. Helst burde man jo dra på smilebåndet noen ganger også, uavhengig av hvilken relasjon som måtte finnes mellom meg og den aktuelle personen, og hvilke oppfatninger jeg måtte ha om han eller henne. Stemmeleiet måtte også være rett, og øynene burde helst lyse av omtanke og nysgjerrighet. Selv om man gjorde alt "rett", fantes det naturligvis en risk for at man signaliserte andre ting også. Hvordan fremstod jeg i den andres øyne? Sto jeg med rett rygg? Skalv hendene mine? Var neglene mine skitne? Hadde jeg husket å snyte nesa? Hadde jeg vasket ørene godt nok? Luktet jeg godt? Ja, det skal ikke være lett. 

En rekke spørsmål av ovennevnte type raste gjennom den pinede hjernen min nesten hver eneste gang jeg følte meg forpliktet til å konversere andre individer. Er det rart at noen har kommet med påstanden om at helvete ikke er å tilbringe evigheten med djevelen i en varm, underjordisk hule, men å omgås andre mennesker? Helvete er andre mennesker. Det som trolig var en bagatell for de fleste mennesker, var et mareritt for utskudd som meg. Hvorfor opplevde jeg det slik? Hvorfor hadde noe så simpelt som sosial interaksjon utartet seg til å bli en ildprøve for meg? Jeg ville gladelig holdt ballene mine over glødende kull i fem minutter fremfor å havne ved siden av en pratesyk bestemor på bussen, eller febrilsk prøve å respondere noenlunde normalt på banale spørsmål fra sidemannen på en forelesning. Åh, det som var en trivialitet for så mange, hadde for meg blitt et gedigent fjell bestående av ymse sosiale koder som må dechiffreres. Hvert menneske representerte et slikt fjell, hvilket betydde at disse kjente og mindre kjente vesenene som befant seg rundt meg til sammen utgjorde en fjellkjede! Selv om det å bestige mine fjell krevde mer mental enn fysisk styrke, var jeg ikke i tvil om at jeg heller hadde foretrukket å begi meg ut på et eventyr til Mount Everst fremfor å måtte bestige mine imaginære fjell flere ganger i uken.

Som student hadde mine sosiale ferdigheter naturligvis blitt satt på prøve et antall ganger. Det desidert verste for en plaget sjel som meg var de gangene vi ble tvunget til å presentere noe foran læreren og resten av klassen. Å sitte passiv bak en pult i et rom sammen med et tjuetalls mennesker var en ting, men å holde en fremføring foran den samme menneskemengden var noe ganske annet. Når man hører på en foreleser -- eller iallfall later som om man gjør det -- er det lett å forsvinne inn i mengden og bli usynlig. Det finnes som kjent en slags merkverdig trygghets- og anonymitetsfølelse i større grupper. Dette var selvsagt noe jeg visste å sette pris på. Man kan søke tilflukt i denne menneskeskapte skyggen i lang tid, men likevel kommer dagen da foreleseren kunngjør at samtlige studenter har å innfinne seg foran klassen om noen uker i anledning en obligatorisk presentasjon. Det er uunngåelig. Forbanna lærere. Sadister hele hurven. Forstod de ikke at det fantes mennesker som avskyr fremføringer mer enn gastroskopi, lobotomi og andre mindre hyggelige operasjoner og inngrep? Stakkars mennesker som får nervøst sammenbrudd med det samme læreren ytrer de fatale ordene. De finnes. Det vet jeg. Jeg tilhører denne gruppen. Åh, helvete heller. Tanken gjorde meg kvalm, men jeg var smertelig klar over at jeg måtte holde ut. Å fortelle læreren at man avskydde fremføringer, og at de mang en gang hadde frarøvet meg nattesøvnen var uaktuelt. Jeg var da tross alt voksen, iallfall ifølge samfunnet. Folk forventer at en universitetsstudent håndterer noe så ubetydelig og trivielt som en fremføring. Og gjør man nå feil, så er det jo ikke verdens undergang det heller. Man lærer jo av sine feil. Det er menneskelig å feile. Alle er nervøse. Øvelse gjør mester. Disse utsagnene var naturligvis velmente, men for en som mest av alt følte for å gråte og legge seg ned på gulvet i fosterstilling så fort ordet fremføring nådde trommehinnen, var de til lite hjelp. Ettersom jeg allerede hadde studert i flere år, hadde jeg så klart kjempet meg gjennom et antall fremføringer med livet i behold. Likevel oppstod altså denne redselen i meg hver bidige gang jeg hørte at vi skulle innfinne oss bak podiet om noen uker. Flere ganger hadde jeg også vurdert å komme med de mest oppfinnsomme unnskyldninger for å bli hjemme, men jeg klarte ikke å skulke selv om det ikke var noe jeg ville mer enn å forbli hjemme. Det hadde med nød og neppe gått på ungdomsskolen, men det var i et annet liv. Nå var jeg en tjuefem år gammel student, hvilket betydde at det ikke sømte seg. Det var barnslig og infantilt. Det var noe som var forbeholdt usikre tenåringer som var i puberteten, og som kjempet en daglig kamp mot kviser og utslett i trynet, hadde våte drømmer og følgelig hadde selvtilliten på bunn. At denne gruppen mennesker hadde problemer og sitt å stri med, var så å si noe man forventet seg, og dermed også hadde lettere for å akseptere. Det hørte til livet, liksom.

Livet mitt var fylt til randen med dilemmaer som dette, men de hadde alle en fellesnevner: mennesker. Mennesker hadde i flere år forårsaket ubehag hos meg. Med sine reaksjoner, blikk, følelser, kropper og ja, eksistens, utgjorde de en utfordring av episke proporsjoner. Joda, jeg hadde venner, til og med noen som jeg ville beskrevet som bestevenner, men i løpet av et år var det bare noen få av dem jeg omgikk meg med. Jeg lyver ikke når jeg sier at dette antallet som regel ikke overskred antallet fingre jeg var utstyrt med. Selv jeg var ikke så ignorant at jeg ikke innså at det i realiteten var jeg som gjorde andre til et problem. Såpass med selvinnsikt hadde jeg. Disse kjente og mindre kjente menneskene jeg møtte i byen, på jobb og på diverse forelesninger ofret meg høyst en tanke, om i det hele tatt såpass. For dem var jeg trolig bare er en mistilpasset ung mann med mindreverdighetskomplekser. Det lå trolig mer en ett fnugg av sannhet i dette, men det forandret jo ikke det faktum at disse menneskene, deres eksistens, forstyrret min eksistens. Jeg kunne knapt avlegge et restaurantbesøk uten å føle at jeg var samtlige menneskers blikkfang.

En gang for noen år siden var det faktisk riktig ille. Jeg husker det ennå godt. Det var en varm junidag, og jeg spaserte glad og bekymringsfri rundt i byen. Etter hvert meldte sulten seg, og valget falt på favorittpizzeriaet mitt. Jeg steg inn, bestilte pizzaen og satte meg ned for å vente på dens ankomst. Den liflige duften av pizzaen som lå og godgjorde seg i ovnen spredte seg i det folketomme lokalet, og jeg kjente hvordan tennene mine begynte å løpe i vann. Snart ville herligheten dukke opp på bordet mitt! Ganske riktig ble en rykende fersk pizza brakt til bordet mitt fem minutter senere. Jeg fant frem kniv og gaffel, og satte i gang med å skjære meg et pizzastykke. Da jeg var ferdig med mitt lille kirurgiske inngrep, stakk jeg gaffelen i pizzastykket og førte det i munnen min. Akkurat i samme øyeblikk som maten hadde lagt seg på tungen min, og tennene mine skulle til å tygge det i stykker, hørte jeg en ding dong-lyd som signaliserte at det hadde ankommet nye kunder. Jeg skottet på dem, og ba til de høyere makter om at de ikke skulle sette seg i nærheten av meg, men den gang ei. De satte seg på et bord som ikke var mer enn fem meter unna meg, og jeg følte (eller innbilte meg iallfall) hvordan de stirret på meg. De iakttok hver bevegelse jeg gjorde, og var det noe jeg avskydde, var det å bli observert mens jeg spiste. Det å spise var intimt. Det var privat. Jeg utstod ikke å bli sett på mens jeg spiste. Det var noe av det verste jeg visste. Jeg innså fort at hyggestunden min var spolert. På grunn av at jeg ble overmannet av angsten, latet jeg først som jeg gikk på do, men etter å ha stått der og stirret på meg selv i speilet i ca. ett minutts tid, satte jeg kurs mot utgangsdøra og forsvant. Jeg hadde kanskje klart å spise et halvt pizzastykke, hvilket innebar at ca. 95 % av pizzaen sto igjen på bordet. Helvete! Fikk man ikke være i fred noen steds?

Utdanningsmaset

Utdanning har en sentral rolle i det såkalte kunnskapssamfunnet vårt. Kunnskap er nøkkelen til suksess og fremgang, og store pengesummer investeres derfor også i utdanningsrelaterte aktiviteter. For å understreke akkurat hvor viktig det er at vi hele tiden tilegner oss kunnskap, prater man også om livslang læring. Som aktive medborgere forventes det at vi lærer oss "fra vuggen til graven." Det er så godt som umulig å se på TV eller lese ei avis uten at man konfronteres med dette budskapet om hvor viktig det er å være utdannet. Ofte fremstilles utdanning som løsningen på flere problemer av så vel økonomisk som personlig karakter, og det er derfor lett å bli overbevist om at utdanning er en forutsetning for å oppnå et anstendig liv med økonomisk stabilitet og alt det innebærer. Dette er ikke nødvendigvis en løgn ettersom flere og flere arbeidsgivere stiller krav til at arbeidssøkere faktisk er velutdannede, men det er ikke helt uproblematisk at så mange følger denne oppfordringen og skaffer seg høyere utdanning. 

Å ha utdanning utover grunnskolen er så godt som et minimumskrav hvis man vil inn på arbeidsmarkedet. Naturligvis finnes det alltid stillinger og jobber hvor det ikke kreves, men hvorvidt disse jobbene er attraktive for majoriteten av befolkningen kan diskuteres. Dermed ikke sagt at det er umulig å få seg en kurant jobb uten en solid utdanning, men det krever som regel at man enten er veldig begavet og kanskje har litt flaks, eller at man har gode kontakter i arbeidslivet. Jeg vil likevel påstå at mesteparten av oss er nødt til å ha en eller annen form av utdanning hvis vi skal lykkes i å kapre en "bra" jobb. Det er også fullt mulig å få seg jobb med et fagbrev fra videregående, og det er mange som går denne veien også. Derimot er det nok ingen større overraskelse at de fleste som velger studiespesialisering (eller allmennfag som det het tidligere) søker seg til høyere utdanning etterpå. Dette er gjerne fordi høyere utdanning er en forutsetning for å kunne få drømmejobben.

Ved høyskolene og universitetene finnes det en rekke utdanningsprogrammer av ulik lengde å velge mellom. En vanlig bachelorgrad tar som regel tre år mens en mastergrad vanligvis fullføres i løpet av fem år. På dette tidspunktet har de fleste allerede opparbeidet seg en relativt stor kunnskapsbagasje etter ti år i grunnskolen, og tre år i den videregående skolen. Det er mye læring, det. Og mer kunnskap skal man absorbere før man til slutt kan skilte med en bachelor- eller mastergrad. Ved nærmere ettertanke er det kanskje bedre å benytte seg av verbet konstruere da absorbere har noe passivt eller mekanisk over seg. Pedagoger prater dessuten ofte om hvordan studentene selv skal ta ansvar for egen læring, hvilket innebærer at de skal være i stand til å oppspore og produsere kunnskap på egen hånd. Dette ble en liten digresjon, men det jeg vil si er at at mange av oss tilbringer godt over seksten (!) år innenfor utdanningssystemet før vi drister oss ut i arbeidslivet. Selv om jeg ikke bestandig var så begeistret over skolen da jeg var yngre, og ofte slet med å se nytten i all denne kunnskapen som ble presentert for oss, har jeg i løpet av de siste årene lært meg å finne glede i å lære. Har jeg endelig blitt det de kaller for voksen? Skrekk og gru. Naturligvis er det mye jeg ikke er interessert i, og som jeg kjemper meg gjennom uansett, men å lære seg mer om sin omverden og sine medmennesker er aldri dumt. Likevel vil jeg kort drøfte dette stadige maset om utdanning litt kritisk.

En bachelorgrad er relativt kjapt unnagjort mens det kreves litt mer energi og pågangsmot for å ta seg en mastergrad, men heller ikke det er noe uoppnåelig. Naturligvis finnes det store variasjoner mellom de ulike utdanningsprogrammene; noen er tyngre enn andre og krever kanskje mer, men akkurat hvor vanskelig en utdanning oppleves er til syvende og sist avhengig av ens egne interesser og ferdigheter. Jeg skal ikke utdype dette noe mer, men skal heller forsøke å komme til poenget med denne teksten. Hvorvidt man vil utdanne seg og hvor mye man vil utdanne seg, er opp til hver og en, men grunnet all den oppmerksomheten som vies til utdanning i mediene og arbeidsgivernes økende krav til potensielle arbeidsøkere, kan man si at det trolig er en bråte med mennesker som i dag føler seg tvunget til å utdanne seg. Dette er med andre ord noe som vi iallfall implisitt oppfordres til. I tillegg til dette påvirkes trolig mange av oss av ønsker, krav og forventninger fra familie og venner. Å studere uten å være det minste motivert til det er vanskelig, men mange gjør det likevel for å kunne ha en sjanse på arbeidsmarkedet og/eller for å unngå marginalisering og nedsettende kommentarer fra andre. Studiene oppleves trolig ikke som veldig givende i situasjoner som dette, men på tross av dette kan de være fruktbare ettersom de leder til at vedkommende får et vitnemål i hånda etter avlagte studier. Dette vitnemålet kan siden åpne mang en dør i arbeidslivet, og hvis man er heldig klarer man til og med å hale i land en jobb man trives i. En slik situasjon er naturligvis ikke så gunstig sett fra et læringsperspektiv, men det er utvilsomt mange som kjemper seg gjennom studier de opplever som uaktuelle eller uinteressante bare for å få dette etterlengtede vitnemålet. Vi lever tross alt i et meritokrati.

I og med at utdanningsnivået øker, og flere der ute velger å ta høyere utdanning, mister også utdanningen noe av verdien sin. Kunnskap er som sagt noe positivt, men det jeg mener er at det høye utdanningsnivået kan resultere i at det går inflasjon i utdanning, spesielt høyere utdanning. Jeg vil til og med hevde at det har skjedd allerede. En bachelorgrad har fortsatt mye verdi, men innen enkelte utdanningsprogrammer har det høye utdanningsnivået i samfunnet medført at flere føler seg nødt til å fortsette med studier utover bacheloren. Da blir det neste logiske steget gjerne en mastergrad. Så vidt det er meg bekjent er heldigvis doktorgradene enn så lenge noe som bare en liten minoritet av de "vanlige" studentene ønsker seg. Mitt inntrykk er altså at det faktum at så mange velger å ta høyere utdanning, leder til at arbeidsgivere også vet å stille høyere krav til fremtidig arbeidskraft. Hvorfor nøye seg med en kandidat som har en bachelorgrad når man kan få en som har en mastergrad? Jeg vil igjen understreke at dette ikke gjelder samtlige yrkesgrupper eller utdanningsprogrammer, men en del av dem. Dette betyr at noen velger eller igjen føler seg tvunget til å ta seg en mastergrad for å kunne konkurrere med andre på det nådeløse arbeidsmarkedet. En bachelorgrad ville med all sannsynlighet ha vært nok i mange jobber, men ettersom utbudet av kvalifiserte arbeidssøkere er så stort, blir kravet til utdanning ennå høyere. Det er også noe jeg stiller meg litt kritisk til. Mange personer ville sikkert ha vært fornøyd med en bachelorgrad, men på grunn av ovennevnte grunner forblir de studenter i noen år til. Faktum er at mange jobber er mulig å gjøre uten at man må ha en gedigen akademisk bakgrunn. Vi tilegner oss nemlig mange kunnskaper i arbeidslivet, og ved å utøve en jobb  -- såkalt learning by doing. Likevel kan det naturligvis lønne seg å ha en solid utdanning som grunnlag. Flere forskere er dessuten klar over at en stor mengde av det vi lærer oss i løpet av vår utdanning ikke lar seg overføre til praktiske situasjoner ("transfer-problemet"). Det er derfor en smule komisk at man er nødt til å studere i så mange år for å kunne ha en sjanse på arbeidsmarkedet. I tillegg til dette finnes det et slags paradoks i det hele da flere mennesker også er av den oppfatning at vi tilbringer en for stor del av livene våres innen utdanningssystemet, og at vi heller burde jobbe mer. Dette er også noe som diskuteres i media nå og da. Samtidig bombarderes vi altså med disse beskjedene om at utdanning er nødvendig, og gjerne en forutsetning for å oppnå et bra liv. 

Denne teksten ble mye lengre enn jeg først antok at den ville bli, men så har jeg jo en tendens til å skrive mye. Dette er heldigvis noe jeg har nytte av i utdanningen min. Det eneste jeg ville med denne teksten var å vekke noen tanker, og kaste litt lys over situasjonen slik jeg (og trolig mange andre) oppfatter den. Jeg mener på ingen måte å si at utdanning er meningløst eller en sløsing av tid og ressurser, tvert imot er jeg av den oppfatning at læring kan være moro. Likevel finnes det altså momenter i det hele som kanskje er mindre positive. Jeg kunne ha skrevet ennå mer om dette temaet, men jeg har ingen ønske om å skrive en bok i kveld. Jeg håper likevel at noen der ute tar seg tid til å lese dette innlegget, og kanskje nikker gjenkjennende til noen av mine resonnementer.

Den gode, gamle hytteturen

Barndommens hytteturer, hvem husker vel ikke dem? I mitt tilfelle ble beskjeden om at neste helg skulle tilbringes på hytta, mottatt med varierte reaksjoner. Enkelte ganger gledet jeg meg skikkelig til å komme meg bort fra byen og ut i naturen, mens jeg andre ganger stønnet høylytt for å uttrykke min oppgitthet ovenfor mamma og pappa. Å klage eller sutre hjalp naturligvis ikke da det var de som satt med makten. Å være på hytta kunne være morsomt, men det var delvis avhengig av hvilken tid på året det var snakk om. Det var kanskje sommeren og vinteren som var mest spesiell, selv om både våren og høsten naturligvis også hadde sine egne særpreg. Likevel var det jo mellom sommeren og vinteren at kontrasten var størst.

Sommeren hadde sin sjarm fordi det da var mulig å blant annet fiske, tenne bål i fjæra, klatre i trær og benytte seg av grillhuset. Det var få ting som var like spennende som å fiske sammen med bror, selv om ingen av oss hadde noe særlig til overs for selve sløyinga av byttet vårt. Å starte små bråtebranner hørte også til sommeren. I tillegg brukte bror og jeg å sette livet på spill ved å fange humler i tomme syltetøyglass. For å bedøve og ufarliggjøre humlene, hadde vi puttet papirstykker dynket i bensin eller tennvæske i bunnen av glassene. Å bevitne hvordan humlene reagerte på væsken etter få minutter, syntes vi selvfølgelig var kjempeartig. Omsider ble de så omtåket og tappet for energi at de ikke lenger klarte å fly, men bare krabbet langs innsiden av glasset.  Etter at vi gikk lei, åpnet vi som regel lokket og ventet til at de klarte å komme seg på bena igjen, for så å ta vingene fatt og returnere til skogen atter en gang. Selv om sommeren gjorde området hytta vår befant seg i til en gedigen lekeplass, hvor man kunne få utløp for all den energien man måtte ha, var sommeren også ensbetydende med insekter. Det florerte med edderkopper, klegger, biller og mygg overalt. Selv om det var morsomt å fange humler, var det ikke like morsomt å bli jaget av dem og andre insekter. Soverommet i den lille hytta vår var dessuten et eldorado for edderkopper, og de trivdes spesielt godt under taket hvor de spant sine spindelvev. Tanken på at en armada av edderkopper kunne fire seg ned fra taket, og komme krypende opp langs kroppen din mens du lå og sov, gjorde det derfor iblant vanskelig å sovne .
 

Vinteren, derimot, var insektsfri (iallfall utendørs) og på grunn av de store snømengdene og det åpne jordet hytta befant seg på, var det mye man kunne foreta seg. Å lage snømenn og å renne på akebrett hørte definitivt til høydepunktene, men det fantes en ting som ingenting kunne måle seg med, og det var å kjøre scooter. Åh, bare tanken på å frese over jordet i full fart fylte kroppen med spenning. Lukten av bensin som festet seg i kjeledressen hadde også sin egen sjarm. Ettersom vi bare hadde en scooter, byttet vanligvis bror og jeg på å kjøre den. Av og til festet vi til og med et akebrett på scooteren, noe som ofte endte opp med at den av oss som befant seg på akebrettet, datt av så snart farten tiltok eller sjåføren tok en brå sving. Åh, så artig det var. Timene fløy forbi, og før man visste ordet av det var det bare å slå av scootermotoren, komme seg ut av kjeledressen og sette seg ned for å spise. Om kvelden koset vi oss som regel med godter, potetgull og brus samtidig som vi underholdt oss med med spørreleker eller forskjellige brettspill. Jeg husker tydelig at Yatzy var et fast innslag.  Ofte satte vi oss også ved stuevinduet, og så på veien som strakte seg som en bølgete slange langs fjorden og havet. Bilene som kom kjørende langs veien fortonet seg som små, lysende insekter i det mørke og kalde vinterlandskapet.

Selv om det var mye man kunne ta seg til om man bare var oppfinnsom, og hadde nok futt i kroppen, var det enkelter aspekter ved hytteturen som var mindre morsomme. Bare det å kjøre til hytta innebar å tilbringe ca. to og en halv time i bilen, noe jeg ikke akkurat var så veldig begeistret for, med mindre bror og jeg da fikk kose oss med en flaske brus og en pose potetgull i baksetet. Da ble kjøreturen med ett mer utholdelig. I motsetning til de fleste av vennene mine som hadde hytter som lå en knapp time fra hjemmene deres, måtte vi kjøre over fjell og gjennom fjorder for å komme oss fram. Dette var dessuten på en tid da internett ennå ikke eksisterte, noe som igjen betydde at det ikke var mulig å slå ihjel tid ved å spille Angry Birds eller sitte på Facebook. Ettersom internett-revolusjonen ennå ikke hadde funnet sted, og vi kun hadde et svart-hvitt fjernsynsapparat på hytta -- som dessuten bare fikk inn NRK -- ble det tidvis kjedelig også. Ennå verre var kanskje det faktum at vi måtte driste oss til utedasset de gangene naturen kalte. Til nød kunne man kanskje pisse utenfor hyttedøra, men så snart det ble aktuelt å transportere tyngre materie gjennom kroppen, var det bare å belage seg på å gå på utedasset. Utedasset var det jeg kanskje hatet mest ved hyttelivet, spesielt om vinteren og høsten når det var kaldt og mørkt ute. Dessuten var utedasset også et paradis for alle de insektene som fant glede i å livnære seg på avføring. Tanken på at en edderkopp kunne komme krypende opp bak meg mens jeg satt der, var skremmende og frastøtende. For å gjøre det mindre skummelt, hadde vi gjerne et stearinlys på do, noe som hjalp litt selv om det naturligvis ikke klarte å eliminere den redselen som oppstod så snart man satt fot innenfor døra en mørk høst- eller vinterkveld. 

Hyttelivet hadde med andre ord sine fordeler og ulemper. I ettertid er jeg dog takknemlig for at vi i det hele tatt hadde en hytte å dra til. Det var jo tross alt godt å komme seg ut i naturen nå og da; å ha mulighet til å ta pulsen på moder jord. Selv om jeg ikke alltid tok imot beskjeden om at vi skulle på hyttetur med glede, tror jeg at det gjorde meg godt. De som drar på hyttetur i dag kan som regel ikke nyte hyttelivet på samme måte som vi gjorde ettersom teknologien har gjort sitt inntog selv i de fjerneste avkroker av Norge. Det innebærer at man kan ha kontakt med omverdenen selv når man befinner seg ute i skauen, eller sitter ute i en liten jolle og fisker. Man kan spille Angry Birds, lytte til musikk på Spotify, oppdatere FB-statusen sin...ja, det er nesten bare fantasien som setter grenser. Selv om dette har blitt en naturlig del av den virkeligheten vi befinner oss i, tror jeg teknologien har frarøvet ”det gamle hyttelivet” noe av sin sjarm ved å gjøre underholdning så lett tilgjengelig. Selv om jeg ikke har statistiske beviser for dette, tør jeg påstå at barn i dag tilbringer atskillig mindre tid ute i naturen enn før. Jeg kan iallfall forestille meg at det å sitte inne og høre på musikk eller spille dataspill, virker mer forlokkende enn å skitne seg til ved å klatre i trær, sløye fisk eller bygge hytte i skogen. Uheldigvis går man glipp av mange fine minner og opplevelser hvis man lar seg forsvinne totalt inn i teknologiens verden, og ikke skuer det eventyret som venter på den som våger å boltre seg i naturen.

Bilde fra Kråkenes, stedet hvor vi brukte å dra på hyttetur.

Å tvinge seg til å ta helg

Misforstå meg rett; Helger er deilige, men som student klarer man ikke bestandig å nyte dem til fulle. Med dette mener jeg rett og slett at det kan være vanskelig å eliminere tvangstankene om at man burde studere, eller som jobbe med den og den oppgaven i stedet for å spille eller se på film. Disse tankene lusker gjerne i underbevisstheten, men sniker seg med jevne mellomrom inn i bevisstheten også. Dette på tross av at det altså er helg. Nå er det sikkert en del av dere som rister uforstående på hodet, men for mitt vedkommende forholder det seg slik. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men nå er jeg dessverre ikke velsignet med et helt friskt sinn. Som regel tvinger jeg meg selv til å ta helg, hvilket innebærer at jeg tar fullstendig avstand fra å skrive oppgaver og å lese studielitteratur. Som oftest lykkes jeg med dette, men samtidig får jeg ofte dårlig samvittighet av å ta helg når jeg vet at jeg kunne ha brukt tiden til noe mer produktivt, som for eksempel å skrive på masteroppgaven.  

Det er kanskje spesielt på grunn av sistnevnte at jeg nå opplever det som vanskelig å slappe helt av. Ikke sjelden ligger jeg på sofaen og ser på en eller annen TV-serie, samtidig som det foregår en krig i hjernen min. Denne krigen utspiller seg selvsagt mellom den delen av meg som sier at jeg med rette slapper av, og den delen av meg som prøver å overtale meg om at det finnes fornuftigere ting å gjøre, som for eksempel å jobbe med masteroppgaven. Som sagt klarer jeg som regel å vinne over tvangstankene, men ikke desto mindre er det ergerlig at det skal være på denne måten. Det er derfor jeg er litt redd når jeg ser på kalenderen, og konstaterer at det nærmer seg helg. Kommer jeg til å kunne nyte helga, eller blir jeg nødt til å mobilisere all min kraft for å kunne utkjempe nok et slag mot den dårlige samvittigheta mi? 

Jeg elsker helger, men må oppriktig talt si at jeg gleder meg litt til å gå ut i jobb. Da kan jeg forhåpentligvis ta helg uten at jeg føler at jeg må foreta meg det ene og det andre. Kanskje jeg romantiserer arbeidslivets realiteter, men min erfaring så langt er iallfall at det er "lettere" å ta helg når man jobber sammenlignet med hvordan det føles når man er student. Som arbeidstager er man fri når man stempler ut klokken 16 på fredagsettermiddagen, og da burde man ikke bekymre seg over arbeidsoppgaver igjen før det er mandag. Arbeidsoppgavene etterlater man seg på jobb. Som student, derimot, har man nesten hele tiden oppgaver man vet man kan gjøre på tross av at det er helg. Frihetsfølelsen blir derfor ikke den samme. Jeg tviler ikke et sekund på at det er mange studenter som ikke kan relatere til det jeg skriver, men samtidig er det sikkert flere som kan det. Selv om det iblant er slitsomt, er det likevel ingen dager jeg liker bedre enn fredager, lørdager og søndager. Jeg skulle bare ønske jeg lærte meg å gi faen i alt som heter studier når det helg.

Hilsener fra fryseren

Årets største prosjekt er uten tvil masteroppgaven, og som med de fleste oppgaver lønner det seg å starte i god tid og sørge for å skrive med jevne mellomrom. Det er nemlig slik man kommer i mål! Jeg er derfor glad for at jeg har blitt velsignet med en god selvdisiplin og evnen til å produsere masse tekst på relativt kort tid. Førstnevnte nærmer seg kanskje mer en tvangshandling da jeg føler at jeg MÅ gjøre noe (i dette tilfellet skrive tekst) for å unngå å føle for mye stress. Samtidig er det vanskelig for meg å slappe helt av når jeg vet at det faktisk finnes noe jeg kan og burde gjøre. Som student er dette kanskje gode egenskaper å ha, men det er likevel slitsomt til tider. Hva angår masteroppgaven, har jeg allerede klart å skrive noen sider selv om jeg utvilsomt kommer til å foreta flere endringer under arbeidets gang. Det føles likevel godt å ha kommet i gang! Jeg mener å ha lest at det viktigste man kan gjøre når man holder på med en masteroppgave faktisk er å produsere tekst. Håper dette stemmer. Hvis jeg klarer å fortsette slik er det slettes ikke umulig at jeg får skrevet teoridelen før sommeren melder sin ankomst. Det er iallfall det som er planen, men slikt avhenger også av andre faktorer som for eksempel at veilederen min godkjenner det jeg skriver. Å produsere tekst er jo en ting, men det kan jo ikke være sludder heller. Den må være skrevet slik at akademia også godtar den, men det ordner seg nok. Den tid, den sorg. 

Ellers har jeg ikke så mye annet å dele med omverdenen akkurat nå. Eller jo, kanskje jeg kan diskutere noe så trivielt som været! Det er jo et populært tema når folk ikke har annet å prate om. Hvor mange ganger har jeg ikke sett personer som såvidt kjenner hverandre ty til værprat i manko på samtaleemner med substans! Forrige helg var det iskaldt her i landet. Gradestokken nærmet seg faktisk hele 30 minusgrader. På det meste var det vel rundt -27c her, noe jeg absolutt vil klassifisere som kaldt. Her hadde nok Mr. Freeze trivdes, ja! Og ja, det var en Batman-referanse. Mon tro hva som hadde satt værgudenes kollektive sinn såpass i kok? Her prater miljøfolk om global oppvarming og den slags, men jeg vet ikke helt, jeg. Vil ikke akkurat påstå at det har blitt så jævlig mye varmere på kloden, iallfall ikke der jeg befinner meg. Men hva vet vel en stakkars blogger om avanserte fenomener som global oppvarming? Jeg er bare takknemlig for at temperaturen har steget (altså at det har blitt varmere) slik at jeg kan bevege meg utendørs igjen. Det nektet jeg plent å gjøre da det var på sitt kaldeste, noe som igjen gjorde at at jeg ikke ble kvitt de kaloriene jeg hadde planlagt å kvitte meg med på spaserturene mine. 

Det var alt for i aften. Forsvinn nå!  

Menneskehetens forfall

”Jeg er nødt til å sjekke Facebooken min!” er en replikk man hører altfor ofte i dag. Det kan virke som om folk har begynt å leve mer på internett enn i det virkelige liv. Jeg påstår ikke at jeg er et unntak når det gjelder dette. Snarere tvert imot. Selv tilhører jeg nok den delen av befolkningen som tilbringer altfor mye tid foran PC-en, inklusive folkefiende nummer en, Facebook. Det har bare blitt sånn, rett og slett. Da pappa og bestefar sto opp om morgenen, så de fram til en kopp varm kaffe og en fersk avis. Blant vår generasjon har Facebook for mange erstattet den funksjonen avisen fylte før i tiden. Sosiale medier som nettopp FB gir oss nytelse, og er en ypperlig, om enn patetisk, måte å slå ihjel tid på. Gleden som oppstår når man har formulert en statusoppdatering som får haugevis med ”likes” er stor. Altfor stor. Det forklarer nok også hvorfor mange oppdaterer statusen sin flere ganger i løpet av dagen, og håper på at akkurat DEN statusen skal bli den som høster mest «likes» til dags dato. Det er heller ikke utenkelig at det er flere der ute i det ganske land som bruker lang tid på å formulere statuser som de oppfatter som så utrolig morsomme og interessante at det hadde vært en forbrytelse i seg selv å ikke dele disse visdomsordene med resten av den virtuelle venneflokken. Og dette er et av de aspektene som skremmer vettet av meg. For hva sier dette om oss mennesker? Hva slags liv er det vi lever når fillesaker og trivialiteter som dette tilfredsstiller oss, ja, får oss til å lengte etter å sitte foran en forbannet nettside. Det er jo så mye andre aktiviteter, både innenfor og utenfor husets vegger, vi kunne ha engasjert oss i. Aktiviteter som trolig også hadde vært bedre stimuli for de små grå.

Bortsett fra den gleden som oppstår når man logger inn, og ser at man har fått varsler om både nye kommentarer og nye «likes», finnes det jo andre saker ved FB som appellerer til folket. Man kommer jo ikke bort fra det faktum at en grunn til at vi klistres til skjermen, er at FB gir oss en utmerket mulighet til å få innblikk i andres liv. Ved hjelp av FB kan man få svar på det meste, spesielt om man er velsignet med venner og bekjente som ennå ikke har stiftet nærmere bekjentskap med sikkerhetsinnstillingene på FB, og dermed har døren åpen for alle og enhver. ”Hvilken jævla klyse dater eksen min nå?” Glem bryet med å forhøre deg med bekjentskapskretsen din. Svaret finnes sannsynligvis på FB. Der finner man ut hvem som er i slekt med hvem, hvem som ennå hører på 80-talls musikk, hvem som knasker lykkepiller, hvem som skal reise til Tyrka for å brune den bleke kroppen sin, hvilke intriger som utspilte seg på det siste slektstreffet og så videre. Det aller meste, altså. FB tilfredsstiller vårt nysgjerrighetsbehov på en utmerket måte. Snart er det ikke behov for å treffes ansikt til ansikt lenger. Man kan følge med på hvor folk befinner seg, hvordan de ser ut, hva slags klær de liker og masse annet bare ved å følge med på FB-siden deres. Hvis man vil lære personen enda bedre å kjenne kan man til og med chatte med vedkommende på FB! Der kan man dessuten uttrykke sine følelser ved hjelp av ulike, småsjarmerende smilefjes. Trenger vi i det hele tatt det virkelige liv lenger? Er det ikke lettere om vi bare melder flytting til Facebook en gang for alle? Faktum er jo uansett at vi tilbringer atskillige timer foran faenskapen hver bidige dag. Også dette bekymrer meg, og får meg til å spekulere rundt menneskehetens fremtid.

Noe jeg personlig ikke utstår på FB, er at folk høster ros og lovprises for den minste ting! Der spares det ikke på lovord, gitt. Folk overøses faen meg med komplimenter for nesten alt de foretar seg, selv sånt som ingen hadde gitt komplimenter for i det virkelige liv. Det gjør meg forbannet. La oss ta noen eksempler. En venn av meg velger å bruke statusen sin til å fortelle sine venner at hun har rengjort leiligheten sin, eller bakt boller. Greit nok, man har vel lov å meddele sånt med folk hvis man absolutt har lyst for det. Men vet dere hva? Folk kommenterer disse statusene med innlegg hvor personen som skrev statusen får en  aldri så liten virtuell klapp på skulderen, selv om han eller hun egentlig ikke har gjort noe spesielt. ”Så flink du er!” Flink? Er jeg flink fordi jeg klarer å vaske mine egne klær, eller fordi jeg velger å uttrydde innpåslitne hybelkaniner med støvsugeren en gang i uka? Er man veldig flink da? Nei, faen heller. Det er helt normalt å gjøre sånne saker. Det hører til hverdagen. Hvorfor skal man få skryt for det? Skal jeg gå på verandaen og utbasunere for hele verden at jeg har klippet neglene mine, og smurt meg ei brødskive til frokost? Og attpåtil forvente stående applaus? Narr meg ikke til å le. Det er latterlig. Kanskje vanker det et kompliment eller to på deg når du gjør noe som virkelig fortjener oppmerksomhet og skryt, som for eksempel å finne en kur mot kreft, utgi en bok eller avlegge en akademisk eksamen. Da skal jeg til og med vurdere å like statusen din.

Å ha virtuelle håndjern på seg er en ting, men det hele eskalerte da den nye generasjonen mobiltelefoner gjorde sitt inntog i våre liv. Nå har vi ingen unnskyldning for ikke å sitte på Facebook til alle døgnets tider. Teknologien har gjort det mulig å være tilgjengelig hele tiden. Man kan være innlogget på ovennevnte tjenester selv når man sover, befinner seg på trikken, skriver eksamen eller gjør et forgjeves forsøk på å bestige Mount Everest. Jeg tror jammen meg ikke det tar lang tid før vi er en del av teknologien. Det er bare et tidsspørsmål før vi integreres i internett, og blir en del av det. Jeg ser det for meg. Snart opphører vi å eksistere i det virkelige liv. Vi drar pusten vår en siste gang før vi sakte men sikkert lukker øynene og forsvinner inn i det store datanettverket som utgjør verdensveven Det er dit vi er på vei. Og vi finner neppe veien tilbake til den grå og triste tilværelsen vi levde i før. Hva har vi der å gjøre? Alt vi vil ha er tilgjengelig så snart vi griper fatt i surfebrettet, og begir oss ut på nettets blå bølger. I horisonten kan man skimte alt hjertet måtte begjære; de menneskene vi vil omgås, tv-seriene vi vil se, spillene vi vil spille, musikken vi vil høre på, nyhetene vi vil lese. Alle er der. Alt er der. Er det noen vits i å returnere til det virkelige liv, med alt det stresset og arbeidet det innebærer? Alt er jo så mye enklere på nettet.