Morgenrutinen

Kaffetrakteren freste iltert på kjøkkenbenken, og sakte men sikkert begynte glasskolben å fylles med svart væske samtidig som duften av nytraktet kaffe spredte seg i den lille leiligheta. Å bevitne vannets ferd fra vannbeholderen til kolben var hypnotiserende, og en fin måte å slå ihjel noen minutter på en ellers begivenhetsløs søndagsmorgen. Hvis man likevel skulle oppleve dette som kjedelig kunne man bestandig ta en titt ut kjøkkenvinduet, og se hvordan menneskemengden som bestandig befant seg der ute surret rundt som en flokk med maur. Hvor var de på vei? Trolig til jobben, butikken eller kanskje hjem til sitt eget lune rede etter en vill one-night stand? I morgentimene var det iallfall alltid liv der ute, kanskje med unntak av søndagene som alltid hadde noe døsig over seg. Det å betrakte verden fra sitt eget lille kjøkken og samtidig dikte opp historier om menneskene der ute, var også et slags tidsfordriv. Før man visste ordet av det var kaffen klar til å nytes. Som alle kaffedrikkere er klar over, smaker kaffen best når den er rykende fersk og såvidt har nådd å oppholde seg i kolben før den transporteres videre til en kaffekopp. For ytterligere å heve smaksopplevelsen og dempe den noe bitre kaffesmaken, valgte Erik tradisjonen tro å helle en desiliter med melk i bunnen av kaffekoppen før han lot kaffen gjøre sitt inntog. Resultatet ble en beigeaktig væske, og ikke før hadde fusjonen skjedd nippet han til kaffekoppen, og svelget unna. «Ahhhh...» Nervesystemet kviknet umiddelbart til, øynene liksom åpnet seg ordentlig for første gang og en følelse av velvære og optimisme oppsto i han. Kaffens mirakuløse makt. Kombinasjonen kaffe og dusj var uslåelig de dagene man følte seg helt overmannet av trøtthet, og følte seg bundet til senga av usynlige lenker. Ikke overraskende utspilte denne kampen mot trøttheten og apatien seg i hjernen så å si hver dag. Likevel ble den aldri lettere, noe som også fungerte som en konstant påminnelse om at påstanden «Jo oftere du gjør det, desto lettere blir det» ikke holdt vann overhodet. Iallfall ikke når det handlet om å bekjempe morgentrøttheten. Det beste med morgenen måtte være det kvarteret Erik tilbrakte foran PC-en hvor han leste hva som hadde utspilt seg i den store verdenen i løpet av natta, samtidig som han supte i seg den ferske kaffen. 

Kaffen lyktes kanskje i å vekke nervestystemet til liv, men man ville jo helst se presentabel ut også. Derfor var fase to å kle av seg, forflytte seg til badet og stille seg under dusjen. De varme vanndråpene kom fossende ut av dusjhodet, og han bevegde seg instinktivt litt lenger bakover før han lot vannet sildre ned langs kroppen hans. Han grep flasken med dusjgele, såpet inn kroppen sin med omhu og lot til sist vannet vaske vekk urenhetene fra i går. Å dusje så tidlig på morgenen var slitsomt iblant, spesielt etter en natt med fragmentert søvn, men det var likevel å foretrekke fremfor kveldsdusjer av den enkle grunn at man etter å ha ligget i senga hele natta gjerne våknet med bustete hår og trøtte øyne. Dessuten tok det jo ikke så lang tid før det utviklet seg svettelukt under armene heller. Ved å dusje om morgenen fikk man kontroll over hårets opprør samtidig som man kviknet litt til selv om det naturligvis var umulig å bli kvitt de blodskutte øynene. Vann er noe vi tar som en selvfølge, men i enkelte avkroker i verden betraktes det som en verdifull ressurs på lik linje med penger hos oss. Dette var også en av grunnene til at Erik sjelden tillot seg å stå under dusjen i lenger enn fem minutter. Kroppen hans var spinkel, og skallen hans var ikke akkurat frodig, og en lang dusj var derfor uberettiget. Etter noen minutter stoppet han derfor vannstrømmen, tørket kjapt gulvet, før han grep et håndkle. Etter å ha tørket hver krik og krok av kroppen med favorittfrotehåndkleet sitt var det bare å begynne å tenke på hvilke klesplagg som skulle pryde kroppen hans i dag. Først deretter kunne han ta fatt på siste del av morgenrutinen; frokosten.

Det bar med andre ord inn på kjøkkenet igjen. Denne gangen for å oppspore føde. Det var en nødvendig, men ikke veldig fascinerende del av morgenrutinen hans. Brødet ble bestandig oppbevart i fryseren for å forhindre at det skulle bli hardt eller gå ut på dato. Ved å ta ut det nødvendige antallet brødskiver hver morgen, vanligvis to, og la de oppholde seg i romtemperatur i 20-30 minutter, var man garantert ferskt brød hver morgen. Når brødskivene var myke og saftige igjen gjensto det bare å smøre dem, og legge på salami og ost. Det var med andre ord ikke snakk om noe herremåltid bestående av posjerte egg, bønner, bacon og juice. Det var dog ikke uvanlig at måltidet ble akkompagnert av en skål med müsli og yoghurt. Til sammen utgjorde dette beskjedne måltidet brenselet for de første timene av dagen. Det hadde fungert ypperlig i lang tid, og det fantes derfor ingen grunn til å endre på vanene. Kanskje med unntak av müslien som kostet litt i meste laget, trolig på grunn av at den var Fairtrade-merket. Når frokosten var klar, kunne Erik endelig benke seg  seg foran PC-en igjen for å surfe og se på korte videosnutter (intervjuer hørte til favorittene). Det føltes lettere å fordøye frokosten når man hadde noe å se på samtidig som man tygget maten. Slik fortonet de fleste morgenene seg, og det var heller ingen dårlig måte å tilbringe den første timen av dagen på.  Etter en slik hyggestund -- om man nå kan betegne den som det -- var det dessuten lettere å dra på jobb. Erik visste å sette pris på morgenenrutinen sin, og sørget derfor alltid for å reservere tid til den.