Kinokveld

Nok en dag har gått, og verden består ennå. Man kan med andre ord ikke klage. I dag har jeg forsøkt å være flittig student igjen, hvilket betyr at jeg har dedikert noen av mine verdifulle timer til å foreta et antall endringer på den vakre hovedoppgaven min. Jeg var innom kontoret til veilederen min i går, og fikk feedback på det jeg har skrevet så langt. Som vanlig fryktet jeg det verste, men noe av det første hun sa da jeg steg inn på kontoret hennes, var at hun ble glad da hun leste hovedoppgaven min. Kanskje er jeg smartere enn jeg iblant tror? Det var iallfall deilig å få såpass god feedback av veilederen min (som tross alt innehar en doktorgrad i emnet!). Det betyr dog ikke at hovedoppgaven er klar til å masseproduseres riktig ennå, men det burde ikke være et større problem å ha den klar til neste måned.

Men tilbake til nåtiden! Det var jo tross alt denne dagen jeg skulle skrive om. Bortsett fra å kose meg med hovedoppgaven, har jeg også vært ute og fått luftet meg. Dette er egentlig noe jeg kan takke kjæresten min for. Hun er nemlig så snill at hun alltid inviterer meg med ut for å gå tur med bikkjene sine. Iblant tror jeg at hun er mer opptatt av å lufte meg enn at hundene får sin daglige mosjon, og får mulighet til å gjøre sitt fornødne. Men jeg trenger det sikkert. Jo da, jeg trener regelmessig, men iblant er jeg litt for stasjonær. Frisk luft har man dessuten aldri vondt av. Bilen hennes måtte også inn til kontroll i dag, så jeg fikk leke sjåfør atter en gang. Øvelse gjør mester, så jeg blir som regel alltid med på utflukter hvor jeg slipper til rattet. I dag var jeg dog litt uforsiktig i trafikken, og havnet i en situasjon som satt en støkk i meg, men forhåpentligvis lærer jeg meg av mine feil. Mer sier jeg ikke om den saken.

Kvelden ble tilbringt på kino, og de som sto for underholdningen var ingen ringere enn Robert De Niro og Bradley Cooper. I dag morges fant jeg nemlig ut at "Limitless" gikk på kino, og bestemte meg fort for at jeg hadde lyst til å se den. Jeg hadde forberedt meg på å dra alene, men jeg klarte heldigvis å overtale min venn Niko til å slå følge. Å være på kino alene er ok, men halve underholdningen er jo å se hvordan vennen din reagerer på det som utspiller seg på lerretet. Selv om dette er morsomst når man ser på komedier og skrekkfilmer, er det også noe man kan gjøre når man ser på andre typer filmer. Men tilbake til filmen..."Limitless" er en action-/thrillerfilm som kort sagt handler om en forfatter som sliter med kreativiteten. Han har allerede en bokkontrakt, men klarer ikke å skrive et eneste ord. Han prøver å få fart på hjernecellene og fantasien ved hjelp av alkohol, men det hjelper ikke. En dag treffer han dog en gammel kjenning som gir han en magisk pille, noe som resulterer i at vår kjære, håpløse forfatter plutselig blir et slags supermenneske. Plutselig forsvinner skrivesperren, og han lykkes med alt han gjør. Men selvsagt skjer ikke slikt uten konsekvenser. Mer vil jeg ikke fortelle! Det eneste jeg kan si er at filmen er bra, og absolutt verdt å se. Jeg vil ikke påstå at den er årets film eller Oscar-materiale, men den tilbyr helt grei underholdning, og er bedre enn mange andre thrillere jeg har sett.

Det var alt for denne gang. Nå skal jeg styrte resten av innholdet i ølboksen min, høre på musikk en stund til, og siden gjøre meg klar for å krype under dynen.

Natta!

Livets små utfordringer og kuriositeter

I løpet av ens tid her på planeten Tellus havner man i merkelige og ukomfortable situasjoner nå og da. Andre ganger er man bare vitne til foreteelser eller øyeblikk som framkaller følelser som sinne, glede og sorg. Iblant reagerer man på dette ved å måpe, smile, rødme eller undre. Det er utallige omstendigheter som kan forårsake slike reaksjoner, men her får du en liste over ting som i alle fall jeg opplever som, tja, kuriøse og brysomme:


- Ukjente personer som kommer gående mot deg på gaten, og som har klistret på seg verdens største smil. Det er vel og bra å ha en positiv innstilling til livet, men hva er det de smiler sånn for? Hva er det som gjør dem så forbasket glad? Har de blitt forfremmet på jobben, hatt sex for første gang, blitt kurert for kreft, vunnet i lotto, eller er de kanskje ruset? Eller er det noe ved mitt utseende som får de til å trekke sånn på smilebåndene deres? Jeg ser da vel ikke så jævlig komisk ut? Jeg vil vite hva som foregår i hjernen deres!


- Stillheten og ubekvemheten som oppstår når du treffer en fra klassen eller jobben som du ikke kjenner veldig godt, og egentlig ikke synes noe særlig om. Man kan jo ikke ignorere vedkommende helt heller, og treffes dere på butikken kan det godt hende at man føler seg tvunget til å slå av en liten prat. Spesielt hvis man havner i samme kø. Ser man personen på avstand holder det som regel med å bekrefte personens tilstedeværelse ved å nikke eller vinke. Men hva skal man prate om når man ikke har noen felles interesser, og egentlig ikke omgås noe særlig på universitetet/jobben heller? Været? Hvor interessant forrige måneds forelesning i kvantefysikk var? Hvor sadistisk sjefen er? Ennå verre blir det om man tvinges til å jobbe sammen med denne personen for å gjøre en eller annen oppgave. Hovedfokuset kommer til å ligge på den aktuelle oppgaven man har foran seg, men likevel forventes det nok at man konverserer om andre saker også, spesielt hvis man spiser lunsj sammen. Skrekk og gru!


- Svetten og engstelsen som dukker opp når du befinner deg hos en venninne, eventuelt mannlige venn, og magen din forteller deg at det ikke lønte seg å hive innpå med ekstra sterk thaimat en time tidligere. Du har akkurat kommet innenfor døra, og dere skal ha filmkveld. Hva faen gjør du? Magen har bestemt seg, og anus forbedrer seg på å blåse de illsinte kaloriene ut bakdøra med en kraft som vanligvis er forbeholdt ulovlig sprengstoff. Verst av alt er at toalettet befinner seg like ved stua, og at stillheten i leiligheten er lik den i en begravelse. Du kan altså ikke dra derfra, og tanken på å bæsje i buksa frister neppe så veldig mye. Du er tross alt ikke tre år lengre. Et alternativ gjenstår altså; å bruke toalettet. Dette medfører at hun/han kommer til å høre ethvert skrik du lager mens du presser ut den illeluktende, brune massen dine innvoller har klart å produsere. Selv om du klarer å dempe skriket, klarer du umulig å blåse faenskapet ut rumpa uten at det forårsaker helt infernalske lyder. Visst er det naturlig, men hvor flaut er det ikke å måtte gå ut i stua igjen, vel vitende om at venninnen/vennen din har overhørt hver eneste lyd, og sannsynligvis kommer til å brekke seg så snart den herlige aromaen fra toalettet klarer å snike seg inn i neseborene hennes (eller hans...)?



- Du sitter benket foran TV-en med foreldrene dine, og plutselig dukker noen kjønnsorganer og bryster fram. Kanskje begynner jenta på skjermen å stimulere seg selv, eller kanskje hovedkarakterene kaster seg på senga for å pule. Plutselig dekkes skjermen helt av nakne kropper mens erotiske stønn strømmer ut gjennom de store høytalerne som omringer hele stua. Dette foregår gjerne i flere minutter før det hele avsluttes med en eller flere falske orgasmer. Hvis dette hadde skjedd mens du var alene hjemme, hadde du trolig ikke hatt noe imot det, men når du sitter der på sofaen med foreldrene dine, ja, da er det alt annet enn hyggelig! De fleste ville nok beskrive ovennevnte scenario som et mareritt. Personlig tror jeg at jeg hadde holdt med unna slik familiehygge i noen år fremover. Hvordan reagerer man i en sånn situasjon? Som regel resulterer det i en ukomfortabel stillhet ispedd noen host og hark nå og da, mens man stille ber til Gud om at mannen (eller kvinnen) på TV-en hopper over forspillet, og har en veldig sensitiv klitoris/kuk. Man vil jo ikke utsettes for slikt altfor lenge! Desto snarere samleiet er over, desto bedre.



- Når man reiser rundt om i landet og i verden generelt, havner man som regel i situasjoner hvor man må benytte seg av offentlig transport. Enten man tar buss eller tog fra A til B, eller fly fra Oslo til Honolulu, er situasjonen den samme; ved et eller annet tidspunkt blir man trolig nødt til å sitte ved siden av eller foran et annet individ. Sistnevnte er det verste jeg vet ettersom jeg aldri vet hvor jeg skal fokusere blikket mitt. Ser man vedkommende rett i øynene framstår man lett som sinnsforvirret, og hvis man under hele turen stirrer på gulvet, finnes det en sjanse for at man også oppfattes som en smule merkelig. Hva skal man gjøre? Som regel bruker jeg å endre fokus med jevne mellomrom, hvilket rett og slett betyr at jeg veksler mellom å se på det fascinerende gulvet, ut vinduet og på personen foran meg. Dette er slitsomt i lengden, og akkurat derfor anbefaler jeg folk som ofte blir utsatt for slikt til å ta med seg lesestoff eller late som de sover. Det gjør saken atskillig lettere. Likevel er man aldri garantert en avslappende reise. Iblant havner man nemlig ved siden av personer som er ekstremt sosiale, eller under påvirkning av et eller flere rusmidler. Begge persontypene har en ting til felles; de elsker å prate (noen synger til og med). Det skader jo ikke med litt småprating nå og da, men når man virkelig ikke er i humør til det, så er det noe faenskap! Det kan hjelpe å begrave nesen i boken (som du selvfølgelig har med deg), men visse personer tar ikke hintet, og prøver desperat å få til en samtale med deg selv om du aller helst vil lese eller sove. Et mareritt! Kanskje det har sine fordeler å ha et privatfly?


Kanskje DU har vært i lignende situasjoner?