Spillnostalgi

Iblant lar jeg meg forføre av minner fra en svunnen tid. Nærmere bestemt mimrer jeg over alle sekundene, timene, ukene og årene jeg har tilbringt framfor diverse spill. Denne lengselen etter å gjenoppleve tidligere spillopplevelser resulterer iblant i at jeg ender opp på YouTube om kveldene, hvor jeg har mulighet til å reise tilbake i tid og vekke til live gamle minner. Det er besynderlig hvor mange følelser og tanker som kommer til overflaten når man ser videosnutter fra gamle spill, eller bare hører på kjenningsmelodien til et spill man spilte for flere år siden. Jeg antar at det finnes et stort antall mennesker som har det på samme måte som meg, ellers ville det vel neppe ha vært mulig å komme over disse videoene. 
 

Selv begynner jeg å dra på årene, noe som betyr at jeg har hatt en myriade av spillopplevelser i løpet av mitt liv. Jeg er ikke en av dem som har hatt enhver konsoll som har vært på markedet, og etter at jeg fikk min første PC har min interesse for konsoller sunket kraftig. Det betyr slettes ikke at jeg avskyr konsoller; jeg foretrekker bare å spille på PC. Jeg har faktisk hatt både en Xbox og en Xbox 360, men siden jeg brukte de så sjelden, valgte jeg å selge dem. Dermed ikke sagt at det ikke er morsomt å spille på konsoll nå og da; når jeg er på besøk hos noen som har en konsoll og en skikkelig TV, er som regel en av mine første tanker «Kan vi spille?». Jeg spiller kanskje ikke like mye som jeg gjorde for noen år siden, men min interesse for spillmediet neppe til å forsvinne med det første. Dette betyr forhåpentligvis at jeg ennå har en rekke fengslende historier og spillopplevelser i vente. 

Å begynne fra begynnelsen er aldri dumt, så la oss gjøre det...
  

Commodore 64-æraen klarte av en eller annen grunn å gå meg hus forbi, men det betyr slettes ikke jeg er helt tørr bak øra. Mitt første bevisste møte med spillmediet fant sted på begynnelsen av 90-tallet, og da var det selvfølgelig Nintendo som var tingen for enhver pjokk med respekt for seg selv. Ikke overraskende var det mest Mario og Megaman det gikk i, men som mange andre 90-tallsbarn tilbringte jeg også atskillige timer foran spill som Ducktales, Turtles og Paperboy. Jeg husker fortsatt hvor ivrig jeg var etter å spille og å prøve nye spill. Da jeg vokste opp (huff, nå høres jeg eldre ut enn jeg er) fantes det fortsatt kiosker og videoutleiefirmaer hvor man kunne leie spill. For meg var høydepunktet ofte å stikke innom disse plassene, la øynene vandre over nyutgivelsene i et forsøk på å skape en oversikt over de mest lovende spillene, og dermed røske med meg et eksemplar eller to.

Nintendoen holdt koken i noen år, men møtte sitt endelikt da Super Nintendo ble utgitt. Ikke at det var noe galt med NES, men grafikken på SNES og spillene som akkompagnerte utgivelsen av nevnte konsoll, appellerte mer til meg. Akkurat som i dag handlet det sikkert delvis også om å vise for andre at man fulgte trenden og holdt seg oppdatert på hva som var «hot» i spillverdenen. Populære titler på denne tida var blant annet Mario Kart, Donkey Kong og Street Fighter, men også Disney-spillet The Lion King. Sistnevnte var faktisk ganske underholdende selv om spill som er basert på filmer ofte får det til å gå kaldt nedover ryggen på folk. Det er såpass lenge siden nå at jeg ikke husker om spillet var så bra som jeg innbiller meg at det var, eller om jeg bare hadde lavere forventninger da. Med tanke på hvor populær Nintendo (og kanskje også Sega) var på denne tida, var det vel få som hadde trodd at en helt ny konsoll skulle vippe Nintendo av tronen noen år senere?

Et av minnene som har brent seg fast på netthinnen min er julen 1996. Jeg kan naturligvis ikke påstå at jeg husker hvordan været var på julaften, men siden det er snakk om Nord-Norge, er det vel ikke helt umulig at snøen lavet ned, og at Sølvguttene sang julen inn i mangt et hjem. Som de fleste barn, gledet jeg og bror oss til å pakke opp julegavene, og stor var lykken da vi skimtet en splitter ny Playstation under julegavepapiret på en av pakkene. Det var nok noe som sto høyt på listen til mang en spillentusiast på den tida! Selv om det er flere år siden nå, mener jeg å huske at vi satt klistret til TV-en og lot oss fenge av Wipeout i flere timer etterpå. På den tiden var grafikken til Playstation-spillene overlegen noe man hadde sett tidligere, hvilket i seg selv trollbandt enhver som gløttet på TV-en.
 

Som jeg nevnte tidligere begynte min interesse for konsoller å dabbe av da vi fikk vår første PC. Av en eller annen grunn var det bare morsommere å spille på PC. Kanskje det skyldtes det faktum at strategi- og skytespill var en mye bedre opplevelse når man hadde mulighet til å benytte seg av en mus, og dermed slapp å slåss med en gamepad? Plattform-spill var muligens en bedre opplevelse på konsoller, men jeg mener å erindre at det først og fremst var spill som Command & Conquer, Worms, Constructor, Theme Hospital, Backpacker, Half-Life og Unreal Tournament som slo an hos oss på den tiden, og da var PC-en det soleklare valget. Åh, bare det å skrive navnet på disse spillene som la beslag på så mye av fritiden min får meg til å ville felle en tåre eller to. Hvem husker vel ikke hvor moro det var å føre krig i Command & Conquer, hvor annerledes introsekvensen til Half-Life var i forhold til andre spill, og hvor fornøyd man var da man klarte å blåse ormene til bestekompisen sin til himmels med en velplassert «banana bomb» i Worms?

Hva angår førstepersons-skytespill, er Unreal Tournament et av de spillene som har en spesiell plass i hjertet mitt. Det var et spill jeg hadde sett fram til i lang tid, og da det endelig kom ut var det som om selveste Messias hadde returnert til jorden. Hvis du rister uforstående på hodet nå, forstår jeg deg godt. Enhver person som kommer med slike sammenlignelser i forbindelse med dataspill, burde sannsynligvis tvangsinnlegges og gjennomgå flere timer med terapi med spesiell betoning på hva som er viktig her i livet. Jeg tør ikke tenke på hvor mye tid jeg (og broren min, for den saks skyld) tilbringte foran UT, men det var nok en god del. Å spille mot hverandre via LAN var en ting, men å spille med andre på nettet tok spillet til nye høyder. Sammen med «Deathmatch» var «Capture the Flag» mest populært, og ikke uten grunn; når man havnet på et fungerende lag var det få ting som var like moro som å herje på brett som CTF-Face og CTF-Lavagiant. UT-fans vil nok kunne nikke gjenkjennende til dette. Andre, derimot, forstår kanskje ikke hva jeg snakker om, men nok om den saken.

Jeg skal ikke fortsette å beskrive mine spillopplevelser desto mer. Den gjennomsnittlige bloggleser synes sikkert ikke det er så moro å pløye gjennom flere sider med tekst, men jeg må jo få avslutte dette innlegget på en eller annen måte. Da er det vel bare passende at jeg hopper av nostalgitoget og vender tilbake til nåtiden? Jeg er ennå begeistret for spill, men de tar nok ikke like mye av tiden min som de gjorde før. Det er sikkert på grunn av at jeg har blitt eldre, og har begynt å interessere meg for andre ting også. Av og til virker det faktisk som om at spillopplevelsene fra barndommen og ungdommen min har etterlatt seg sterkere spor enn mesteparten av de spillene jeg spiller i dag, men det kommer vel muligens av at vi mennesker har en tendens til å romantisere fortiden. Det er jo slettes ikke umulig at jeg besøker YouTube om noen år for å se videoklipp av spill som for eksempel Bioshock, Dead Space, Assassin's Creed II, Grand Theft Auto III og andre perler. Da gjenstår det bare å ønske dere morsomme, tankevekkende, utfordrende og uforglemmelige spillopplevelser i fremtiden!