Kortslutning i hjernen = dårlig kjøring

I dag bar det ut i trafikken igjen, men denne gangen gikk det ikke fullt så bra. Læreren var i et sadistisk humør, og utsatte meg for mang en prøvelse i sentrum av byen. Dagens kjøretime bestod hovedsaklig av å kjøre til venstre, høyre og rett fram på ulike plasser i byen, noe læreren selvsagt mente var viktig for å kontrollere hvor bra jeg behersker de ulike trafikkreglene, og hvor flink jeg er til å observere alt som foregår rundt meg. Dessverre tok nervene overhånd, noe som resulterte i at jeg ble nervøs og at hjernen kortsluttet. Hvorfor er jeg så nervøs som person? Er det noe feil med genene mine, har jeg tilbringt for mye tid i dårlige omgivelser, eller er det kanskje selvlært? Sannsynligvis er det en kombinasjon av ulike faktorer, men det er like fullt frustrerende. Jeg gjorde noen feil her og der, noen større og noen mindre, men i dag innså jeg iallfall at jeg ikke behersker trafikkreglene like godt som jeg skulle ønske at jeg gjorde. Iallfall ikke når det gjelder å følge dem i praksis, altså i trafikken. Det er plutselig så mye man skal tenke på, og den virkelige trafikken skiller seg ganske mye fra den man ser i læreboken.

Det var en mindre fornøyd Tommy som til slutt parkerte foran trafikkskolen, men jeg var iallfall glad for at vi hadde kommet oss dit uten å ha likvidert noen, verken mennesker eller biler. Læreren kalte meg ikke en forferdelig sjåfør, men sa rett og slett at nervøsiteten tok overhånd og ødela for meg, noe han helt sikkert hadde rett i. Den har nemlig en tendens til å gjøre det. Som framtidig pedagog får jeg dog sette min lit til at øvelse faktisk gjør mester. Likevel tror, og håper jeg, at det går fortere å lære seg trafikkreglene når man faktisk sitter bak rattet og kjører i vei, enn når man sitter med nesa i boken, selv om det også utvilsomt hjelper en del. Å øve online er jo heller aldri dumt. Forhåpentligvis lærer jeg meg reglene etter å ha kjørt noen runder til i byen, ellers begynner jeg snart å tvile på mitt intellekt. De første timene etter dagens kjøretime var jeg ganske langt nede, men heldigvis klarte jeg å finne andre gjøremål, noe som resulterte i at humøret ble litt bedre. Etter å ha søkt litt i Google fant jeg dessuten ut at mange sliter med nervøsitet når de har kjøretimer/oppkjøring, og det virker faktisk som om noen har det ennå verre enn meg. Det burde med andre ord finnes håp for meg også.

Jeg er fullt klar over at jeg stresser mye, og generelt er nervøs (iallfall i nye situasjoner), men jeg håper inderlig at også jeg kan få førerkortet en dag. Jeg har lyst til å klare å manøvrere meg fram i byen (eller i verden generelt) uten å få nervesammenbrudd hver jævla gang. La oss krysse fingrene for at det går bedre neste gang, eller iallfall gangen deretter.