Kaffens fortryllelse

Duften av nytraktet kaffe har alltid fått neseborene mine til å vibrere av glede, men å drikke den svarte væsken som befinner seg i kaffekolben har aldri vært noe jeg har lengtet etter. Likevel har jeg ved flere anledninger tatt meg en kopp kaffe ettersom det har latt meg ta del i fellesskapet til de andre kaffedrikkerne. Dessuten er kaffebehovet et ypperlig påskudd når man vil ta seg et aldri så lite pust i bakken: "Nei, jeg er så trøtt og sliten at jeg rett og slett må gå og ta meg en kopp kaffe!" Vips, så har man plutselig lov til å slappe av på pauserommet i ti minutters tid. Jeg drakk aldri veldig mye kaffe, og de gangene jeg gjorde det, ga det meg sjelden noen større tilfredsstillelse. At det hadde en oppkvikkende effekt på kropp og sjel er dog sikkert og visst. Etter en kopp kaffe kjente jeg hvordan det begynte å rykke i smilebåndet, og hvordan tankene mine ble mer positive og hvordan tilværelsen med ett framstod som  lysere. Når jeg beskriver det slik, høres det unektelig ut som et alle tiders narkotikum. Glem heroin, kokain og marihuana, her er det kaffe for alle pengene! Sånn sett var det altså bra, men jeg fant likevel ingen genuin glede i å drikke kaffe. Dette er dog noe som har endret seg i løpet av dette året.

Kanskje var det nettopp de positive effektene av kaffedrikkingen som til slutt medførte at jeg ble som en hvilken som helst annen kaffejunkie? Siden i høst har jeg nemlig begynt å drikke kaffe på daglig basis. Uten at det oppfyller noen annen funksjon enn at det gir meg nytelse, og samtidig hjelper meg med å våkne når jeg er trøtt. Hovedpoenget er at jeg ikke lenger drikker det for å passe inn i mengden. Jeg er temmelig sikker på at det faktum at jeg drakk så mye kaffe da jeg jobbet ved høyskolen i sommer også har hatt satt sine spor i meg. Kroppen har rett og slett blitt vant til å få sin dose kaffe. Eller er det kanskje et resultat av at jeg har blitt eldre, og dermed har utviklet smaksløker som vet å sette pris på kaffens aroma? Et menneske kan jo spekulere! Selv om jeg heller velger en brus fremfor en kopp kaffe, er det ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt betatt av kaffe. Smaken er ikke lenger motbydelig, men ålreit. Samtidig er det ikke noe man har lyst å lepje i seg flere liter av på en og samme dag. Likevel har jeg blitt vant til å drikke kaffe, og drikker gjerne to store kopper i løpet av dagen; en om morgenen og en litt senere på ettermiddagen. Nå synes jeg til og med at det er morsomt å prøve forskjellige kaffer. Apropos kaffe, så kjenner jeg allerede i skrivende stund hvordan jeg ser fram til å brygge morgendagens kopp. Ah...

Hva var poenget med dette innlegget? Jo, at man aldri skal si aldri, og at man utvilsomt kan utvikle en slags avhengighet til kaffe så lenge man presser det i seg ved nok anledninger. Jeg var overbevist om at kaffe bare skulle forbli en slags vei inn i det sosiale fellesskapet, og at jeg bare kom til å drikke det i jobbsammenhenger (f.eks. på pauserommet på en arbeidsplass). Aldri i mitt eget hjem. "Nei, kaffe, fy faen!" Jeg har omsider blitt en av de jævlene som finner en slags glede i å konsumere denne drikken som er så populær her i Norden. Hvem hadde trodd det? Det eneste minuset med det hele er vel at jeg også kommer til å bli immun mot min egen kaffeånde, og dermed ufrivillig utsette andre for denne. Tilgi meg slik dere tilgir alle de andre kaffedrikkerne der ute!