Livet uten bil

Etter at kjæresten min flyttet sørover for å jobbe, har jeg blitt redusert til busspassasjer igjen. Bilen var nemlig en av flere saker hun tok med seg da hun dro. Ganske forståelig, egentlig. Det var, og er, jo hennes bil! Likevel klarte jeg å utvikle et slags kjærlighetsforhold til den røde kjerra i løpet av de månedene jeg satt bak rattet på den. Jeg ble rett og slett glad i den! Derfor ble overgangen til å være busspassassjer igjen en smule tøff. Før syntes jeg ikke det var så ille å ta buss, men det var også før jeg fikk oppleve den friheten som ligger i å ha tilgang til sitt eget kjøretøy. Da behøver man nemlig ikke planlegge dagen ut fra rutetabeller, og man konfronteres ikke med merkelige mennesker som stirrer rart på deg, verken på bussholdeplassen eller på selve bussen. Ei heller eksponeres man for hjerteskjærende barneskrik, eller overparfymerte pensjonister, som selvfølgelig plasserer rumpa si på setet ved siden av. Når bilen tas fra en, mister man litt av friheten sin. Den blir en saga blott. Åh, som jeg savner å kunne kjøre hvor jeg vil, når jeg vil. Bare det å kunne kjøre gjennom byen og selv avgjøre hvilken musikk man vil lytte til, i stedet for å bli tvunget til å høre på den nitriste radiostasjonen som bussjåføren elsker så høyt. 

I Helsingfors, og metropoler generelt, klarer man seg relativt fint uten bil pga. en velfungerende infrastruktur. Busser, t-bane, trikker....you name it, they've got it. Og disse går som regel med korte intervaller, ofte flere ganger i timen. Slik forholder det seg dog ikke her, hvilket gjør det ekstra kjipt å ikke ha bil. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så avhengig av den? Selvsagt er jeg glad for at det går an å komme seg til og fra sentrum med buss, men jeg må innrømme at jeg savner det å være min egen sjåfør. Å kjøpe egen bil er likevel uaktuelt på nåværende tidspunkt, så jeg får bare prøve å holde ut. Jeg regner med at jeg får kjøre bil igjen før eller siden. En fattig trøst er jo at det hadde vært en kald fornøyelse å ha bil nå som det begynner å bli vinter. Å stå foran bilen sin en mandagsmorgen kl 8, og skrape is av rutene i tretti minusgrader er noe jeg helst vil unngå. Men kanskje det er en liten pris å betale for friheten kjøretøyet gir deg?