Livstegn

Nå begynner det å bli fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe her, og jeg følte derfor at det var på sin plass med en liten oppdatering i kveld. For det første kan dere slappe helt av; jeg er enda i live! Jeg har bare ikke følt for å skrive noe på lenge, og har dessuten hatt en del å gjøre. Og de dagene jeg ikke har hatt noe som absolutt må gjøres, har jeg prioritert spilling, sosialt samvær eller dype, eksistensielle funderinger fremfor å formulere noen vakre ord her. Jeg er dog usikker på om sistnevnte har gjort meg så mye godt, men jeg er da heller ikke blant dem som er velsignet med et enkelt sinn. Disse funderingene har heller ikke bestandig vært frivillige. Nei, her i gården er det slettes ikke uvanlig at man ligger og vrir seg i senga i de sene natterstimer. Dette er vanligvis resultatet av særdeles mye kognitiv aktivitet på et særdeles ugunstig tidspunkt. Å stoppe denne elven av tanker som flommer forbi er dog vanskeligere sagt enn gjort, hvilket igjen medfører at jeg ikke får den skjønnhetssøvnen jeg så sårt behøver. Heldigvis er vi så heldige at vi lever i en verden hvor man ikke behøver å gå lenger enn til kjøkkenet/kjøleskapet for å få tak i en varm kaffe eller en kald cola. Og det er jeg takknemlig for. 

Ellers har jeg ikke stort å si i kveld, eller i natt, klokken er tross alt 00:36 i skrivende øyeblikk. Livet mitt er faktisk ikke like begivenhetsløst som det iblant kan framstå som her på bloggen, men jeg orker ikke skrive mer om livet og dets hendelser nå. Jeg kan dog si at jeg valgte å fortsette å studere, hvilket betyr at jeg nå er masterstudent! Det er ikke alltid jeg er like sikker på om jeg har valgt rett da studiemotivasjonen kommer og går, men jeg kjemper på. Akkurat nå føler jeg bare for å få det hele overstått. Rett og slett. Gleder meg ellers til juleferien. Da bærer det hjem til Norge igjen. Den fortapte sønn vender tilbake! 

Det var alt for denne gang. Kanskje vi "ses" før årsskiftet, men jeg lover ingenting.