Grønnsakens bekjennelser

På fredag lot jeg meg overtale til å dra på byen på tross av at jeg egentlig ville være hjemme. Jeg har blitt så vant til å tilbringe helgen hjemme, og spesielt foran PC-en. Jo, jeg skal innrømme at det høres jævla tragisk ut at en mann i sin beste alder foretrekker å sitte på FB eller spille framfor å omgås andre mennesker. Likevel har det jo sine fordeler. Det er et faktum man ikke kommer utenom. Man sparer flerfoldige euro ved å ikke vanke i byens barer og lepje i seg kostbare dråper med øl og sprit. Og det beste? Man slipper å frykte at man våkner opp som grønnsak dagen derpå. Selvsagt var det akkurat dette som skjedde med meg, og da jeg våknet med en for jævlig hodepine og kvalme tidlig på lørdag, skulle jeg ønske at jeg hadde klart å stotre fram et «nei» da jeg ble bedt om å komme ut dagen før. Ikke bare hadde det vært bedre for økonomien min, det hadde også vært bedre for humøret og velværet mitt. I stedet ble jeg nødt til å tilbringe dagen som grønnsak. Ja, som man sår, høster man! Øynene var, ikke overraskende, blodskutte, magen rumlet men samtidig bød tanken på føde meg imot. Å røre på seg var slitsomt, ja, til og med det å lese tekst var en utfordring i seg selv. Derfor pendlet jeg mellom PC-en og sengen de første timene av dagen. Heldigvis ble formen litt bedre etter at jeg fikk tømt meg oralt. Ja, flere desiliter med væske kom flyvende ut av kjeften mens jeg satt på kne foran porselenguden. Øynene fyltes også med væske, og mens tårene rant ned kinnene mine denne lørdagsmorgenen, forbannet jeg min egen snillisme og alt som heter alkohol.

I dag er det dog søndag, og etter en god natts søvn har kroppen blitt såpass restituert at jeg våger å kalle meg menneske igjen. Etter helgens eskapader har jeg bestemt meg for å ikke drikke på lenge. Jeg er fristet til å si at jeg ikke kommer til å røre en dråpe før neste år, men samtidig innser jeg at diverse mennesker muligens kommer til å bli skuffet om jeg ikke går det nye året i møte med alkohol i blodet. Vi får se. Egentlig er det litt trist at vi føler at vi må drikke for å ha det morsomt, men det har nå en gang blitt sånn her oppe i det kalde nord. Hjerneceller og nervesynapser skal tortureres og skambankes for at vi skal kunne slippe oss løs, og våge å omgås våre medmennesker uten angst og redsel. Nå satt jeg det litt på spissen, men det finnes jo som regel en grunn til at vi tyr til alkohol (eller andre rusmidler for den saks skyld), og for mange er det nettopp sånn at det er lettere å ha samkvem med andre når alkoholen har fjernet de verste hemningene.