Lo and behold, my dear blog has finally received a little makeover. It wasn't until today I noticed Blogger's new features, but as soon as I did, I decided to give my little blog a new and improved look. The new look makes it look fresher and more alive than the old look, so I'm pretty content with it, but what do you think? Leave any comments in the comments section below.
I've been feeling a bit blue lately, but I'm hoping these worries of mine start to fade as time goes by and certain actions are taken. Right now I'm going to watch a movie with my girlfriend, so for once I leave you, dear non-existent readers of this blog, with a digestible blog post that even a child with ADHD should be able to read without losing her attention span or throwing a fit.
lørdag 12. februar 2011
lørdag 5. februar 2011
Hvem eller hva er jeg?
I løpet av de siste ukene har jeg tenkt en del på framtiden og livet mitt. Jeg føler på en måte at opplever en identitetskrise. Med dette mener jeg at jeg er usikker på hvor jeg vil bosette meg, og hva jeg egentlig vil jobbe med. Seriøse greier, altså. Det er lett å bli i dårlig humør hvis man tenker for mye på slike ting. Det er iallfall min erfaring. Det er jo ikke lette valg! Nei, ta meg tilbake til barndommens uskyldige, solfylte verden. Jeg liker ikke å ta store valg. Det er liksom noe som hører voksenlivet til, og jeg vil ikke betegne meg selv som voksen ennå! Som de fleste av dere sikkert har fått med dere, så har jeg bodd i Finland i en årrekke nå, men jeg er altså født og oppvokst i Norge, hvor jeg også har tilbringt mesteparten av livet mitt. Likevel kommer jeg ikke unna det faktum at jeg er halvt finsk da min mamma er finsk. At jeg befinner meg i Finland skyldes nok delvis mine finske røtter, men mest at jeg klarte å finne meg en finsk kjæreste av alle ting!
Etter mye om og men bestemte jeg meg for å studere pedagogikk i 2008. I disse dager arbeider jeg med hovedoppgaven, hvilket betyr at jeg burde få min bachelorgrad i løpet av året. Hva skjer så? Det er det som er det store spørsmålet. Det kan godt hende at jeg fortsetter å studere her, da det økonomisk sett har sine fordeler å studere i Finland. Språklig sett, derimot, er det ikke ideelt da undervisningen foregår på svensk og kurslitteraturen også er svensk eller finsk. Det er ikke et større problem å lese kurslitteraturen og forstå den, men jeg blir frustrert når jeg merker hvor fort mine norskkunnskaper påvirkes av andre språk. Det er kanskje vanskelig å forstå hvis man aldri har bodd utenlands i lengre perioder, men etter noen år begynner man definitivt å merke det. Jeg har alltid vært relativt flink til å uttrykke meg, iallfall skriftlig, noe som ikke heller kommer til sin fulle rett da jeg befinner meg her. Å studere i Norge hadde altså hatt sine fordeler, men samtidig er tanken på å flytte, å begynne på et nytt universitet osv. ikke så veldig fristende. Spesielt ikke ettersom kjæresten min trolig ikke kan flytte til Norge, iallfall ikke på en stund. Samtidig er det ikke utenkelig at det kan skje i framtiden.
Men vil jeg i det hele tatt fortsette å studere til høsten? Jeg begynner egentlig å bli litt lei studielivet, hovedsakelig på grunn av den dårlige økonomien man har som student, men også fordi jeg føler jeg kan ta til meg mer nyttig kunnskap i arbeidslivet. Det er rett og slett ting man ikke kan lære seg på skolebenken, eller som man uansett tilegner seg fortere når man får jobbet med det på daglig basis. MEN...samfunnet ser ut til å foretrekke at man besitter en mastergrad når man søker jobb. Det er iallfall det inntrykket jeg har, men jeg er usikker på om dette gjelder Norge i like stor grad som Finland. Jaja, jeg finner vel ut av det en vakker dag. Hva angår studiene, så har jeg faktisk begynt å lure på om dette er rett studielinje for meg. Mye av det vi lærer på universitetet føler jeg er litt irrelevant med tanke på arbeidslivet, men samtidig finnes det visst pedagoger som har fått interessante jobber etter endte studier. Dessuten er det vel alltids kjekt å kunne vise framtidige arbeidsgivere at man har orket å slite seg gjennom flere år med universitetsstudier. Jeg håper iallfall det. Sist men ikke minst føler jeg ikke for å prøve nok en ny utdanning; da jeg våren 2008 måtte bestemme meg for om jeg skulle fortsette med sykepleierutdanningen eller ei, var jeg på sammenbruddets rand, noe jeg ikke vil gjenoppleve med det første.
Som framgår av dette sliter jeg altså med å bestemme meg for hvor jeg vil bo, Finland eller Norge, men også hva jeg vil gjøre i framtiden. Finland er et vakkert land, men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg føler meg mer norsk enn finsk. Sosialiseringsprosessen har satt sine spor i meg. Det er kanskje ikke så rart heller. Jeg har jo vokst opp i Norge! Og det er norsk jeg prater som morsmål, ikke finsk eller svensk. Jeg kan en god del finsk, men behersker norsk og engelsk mye bedre enn førstnevnte. Jeg har vokst opp i en norsk kultur, hvilket innebærer at jeg kan relatere bedre til den enn den finske, som ennå er litt fremmed for meg. Jeg har hjemlengsel, og savner dumme ting som norske ukeblader, norsk TV, norsk natur og å kunne omgås andre nordmenn (ikke minst slekta mi!). Iblant føler jeg at jeg går glipp av noe når jeg ikke er i Norge, men kanskje jeg bare romantiserer det hele. Jeg vet ikke. Aller helst skulle jeg kanskje ha bodd i Norge i noen år igjen, bare for å se hvordan det hadde føltes. Vi får se hva som skjer i framtiden. Finland er dog ikke så ille som enkelte vil ha det til. Jo da, språket er komplisert og lønnsnivået er trolig lavere enn Norge sitt, men det finnes mange flotte mennesker her, og den finske naturen er utrolig flott. Jeg vet egentlig ikke hva jeg foretrekker; en hytte i en stor, norsk fjord eller en liten hytte med badstue ved en liten, finsk innsjø. Ja takk, begge deler? Begge landene er flotte, det er det egentlig ingen tvil om. Faktum er bare at jeg føler meg mer norsk enn finsk, noe som kanskje får meg til å framstille Norge som bedre enn det i realiteten er. Jeg vet ikke. Noen ganger føler jeg nemlig at Finland er et "bedre" land enn Norge, men det skyldes kanskje at jeg har så mange gode minner herfra. Samtidig blir jeg ofte trist når jeg må hoppe på flyet fra Oslo, og fly tilbake til Finland etter et lengre opphold i Norge. Som sagt: identitetskrise.
Huff. Nå kan jeg konstatere at dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde ønsket at det skulle bli. Men ja, hvordan skal man kunne vite hva man vil jobbe som? Jeg liker å omgås mennesker, men andre ganger føler jeg meg veldig sjenert og introvert, noe som bidrar til å gjøre meg usikker på hva slags jobb som best passer meg. Andre ganger er jeg igjen veldig sosial. Merkelig det der. Akkurat nå føler jeg ikke at jeg vil bli lærer, men om jeg blir mer trygg på meg selv, så kan det jo være et alternativ i framtiden. Kanskje. Personalsjef da? Jo, det frister litt, men jeg vet ikke om jeg innehar de nødvendige egenskapene. Dessuten krever det nok litt mer utdanning. Hva slags ulike jobber finnes det i skolevesenet? Finnes det kanskje en jobb som passer meg der, på et eller annet kontor? Eller burde jeg jobbe på den internasjonale enheten som tar hånd om utvekslingsstudenter og slike ting? Det frister også litt. Det finnes så mange alternativer, og jeg vet ikke hva jeg vil eller hva som er mine sterke sider. Hvorfor må det være så vanskelig? Jeg skulle nesten ønske jeg visste hva jeg ville med livet mitt da jeg var 18. Det hadde nok gjort studielivet litt lettere. Andre igjen sier at man ikke burde bekymre seg unødig, og at ting ordner seg til slutt. Akkurat nå håper jeg det stemmer.
Meningen er ikke å syte (ikke for mye iallfall), men heller å forklare hvordan det føles å være meg i disse dager. Dessuten fungerer hele denne bloggen som en slags dagbok for meg, så her lagres det altså minner. Det får dog holde for denne gang. Ha en fortsatt god helg. \o
Etter mye om og men bestemte jeg meg for å studere pedagogikk i 2008. I disse dager arbeider jeg med hovedoppgaven, hvilket betyr at jeg burde få min bachelorgrad i løpet av året. Hva skjer så? Det er det som er det store spørsmålet. Det kan godt hende at jeg fortsetter å studere her, da det økonomisk sett har sine fordeler å studere i Finland. Språklig sett, derimot, er det ikke ideelt da undervisningen foregår på svensk og kurslitteraturen også er svensk eller finsk. Det er ikke et større problem å lese kurslitteraturen og forstå den, men jeg blir frustrert når jeg merker hvor fort mine norskkunnskaper påvirkes av andre språk. Det er kanskje vanskelig å forstå hvis man aldri har bodd utenlands i lengre perioder, men etter noen år begynner man definitivt å merke det. Jeg har alltid vært relativt flink til å uttrykke meg, iallfall skriftlig, noe som ikke heller kommer til sin fulle rett da jeg befinner meg her. Å studere i Norge hadde altså hatt sine fordeler, men samtidig er tanken på å flytte, å begynne på et nytt universitet osv. ikke så veldig fristende. Spesielt ikke ettersom kjæresten min trolig ikke kan flytte til Norge, iallfall ikke på en stund. Samtidig er det ikke utenkelig at det kan skje i framtiden.
Men vil jeg i det hele tatt fortsette å studere til høsten? Jeg begynner egentlig å bli litt lei studielivet, hovedsakelig på grunn av den dårlige økonomien man har som student, men også fordi jeg føler jeg kan ta til meg mer nyttig kunnskap i arbeidslivet. Det er rett og slett ting man ikke kan lære seg på skolebenken, eller som man uansett tilegner seg fortere når man får jobbet med det på daglig basis. MEN...samfunnet ser ut til å foretrekke at man besitter en mastergrad når man søker jobb. Det er iallfall det inntrykket jeg har, men jeg er usikker på om dette gjelder Norge i like stor grad som Finland. Jaja, jeg finner vel ut av det en vakker dag. Hva angår studiene, så har jeg faktisk begynt å lure på om dette er rett studielinje for meg. Mye av det vi lærer på universitetet føler jeg er litt irrelevant med tanke på arbeidslivet, men samtidig finnes det visst pedagoger som har fått interessante jobber etter endte studier. Dessuten er det vel alltids kjekt å kunne vise framtidige arbeidsgivere at man har orket å slite seg gjennom flere år med universitetsstudier. Jeg håper iallfall det. Sist men ikke minst føler jeg ikke for å prøve nok en ny utdanning; da jeg våren 2008 måtte bestemme meg for om jeg skulle fortsette med sykepleierutdanningen eller ei, var jeg på sammenbruddets rand, noe jeg ikke vil gjenoppleve med det første.
Som framgår av dette sliter jeg altså med å bestemme meg for hvor jeg vil bo, Finland eller Norge, men også hva jeg vil gjøre i framtiden. Finland er et vakkert land, men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg føler meg mer norsk enn finsk. Sosialiseringsprosessen har satt sine spor i meg. Det er kanskje ikke så rart heller. Jeg har jo vokst opp i Norge! Og det er norsk jeg prater som morsmål, ikke finsk eller svensk. Jeg kan en god del finsk, men behersker norsk og engelsk mye bedre enn førstnevnte. Jeg har vokst opp i en norsk kultur, hvilket innebærer at jeg kan relatere bedre til den enn den finske, som ennå er litt fremmed for meg. Jeg har hjemlengsel, og savner dumme ting som norske ukeblader, norsk TV, norsk natur og å kunne omgås andre nordmenn (ikke minst slekta mi!). Iblant føler jeg at jeg går glipp av noe når jeg ikke er i Norge, men kanskje jeg bare romantiserer det hele. Jeg vet ikke. Aller helst skulle jeg kanskje ha bodd i Norge i noen år igjen, bare for å se hvordan det hadde føltes. Vi får se hva som skjer i framtiden. Finland er dog ikke så ille som enkelte vil ha det til. Jo da, språket er komplisert og lønnsnivået er trolig lavere enn Norge sitt, men det finnes mange flotte mennesker her, og den finske naturen er utrolig flott. Jeg vet egentlig ikke hva jeg foretrekker; en hytte i en stor, norsk fjord eller en liten hytte med badstue ved en liten, finsk innsjø. Ja takk, begge deler? Begge landene er flotte, det er det egentlig ingen tvil om. Faktum er bare at jeg føler meg mer norsk enn finsk, noe som kanskje får meg til å framstille Norge som bedre enn det i realiteten er. Jeg vet ikke. Noen ganger føler jeg nemlig at Finland er et "bedre" land enn Norge, men det skyldes kanskje at jeg har så mange gode minner herfra. Samtidig blir jeg ofte trist når jeg må hoppe på flyet fra Oslo, og fly tilbake til Finland etter et lengre opphold i Norge. Som sagt: identitetskrise.
Huff. Nå kan jeg konstatere at dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde ønsket at det skulle bli. Men ja, hvordan skal man kunne vite hva man vil jobbe som? Jeg liker å omgås mennesker, men andre ganger føler jeg meg veldig sjenert og introvert, noe som bidrar til å gjøre meg usikker på hva slags jobb som best passer meg. Andre ganger er jeg igjen veldig sosial. Merkelig det der. Akkurat nå føler jeg ikke at jeg vil bli lærer, men om jeg blir mer trygg på meg selv, så kan det jo være et alternativ i framtiden. Kanskje. Personalsjef da? Jo, det frister litt, men jeg vet ikke om jeg innehar de nødvendige egenskapene. Dessuten krever det nok litt mer utdanning. Hva slags ulike jobber finnes det i skolevesenet? Finnes det kanskje en jobb som passer meg der, på et eller annet kontor? Eller burde jeg jobbe på den internasjonale enheten som tar hånd om utvekslingsstudenter og slike ting? Det frister også litt. Det finnes så mange alternativer, og jeg vet ikke hva jeg vil eller hva som er mine sterke sider. Hvorfor må det være så vanskelig? Jeg skulle nesten ønske jeg visste hva jeg ville med livet mitt da jeg var 18. Det hadde nok gjort studielivet litt lettere. Andre igjen sier at man ikke burde bekymre seg unødig, og at ting ordner seg til slutt. Akkurat nå håper jeg det stemmer.
Meningen er ikke å syte (ikke for mye iallfall), men heller å forklare hvordan det føles å være meg i disse dager. Dessuten fungerer hele denne bloggen som en slags dagbok for meg, så her lagres det altså minner. Det får dog holde for denne gang. Ha en fortsatt god helg. \o
lørdag 29. januar 2011
Thesis, necromorphs and stuff like that
The heading of this post pretty much sums up how my days look. I'm now a third year student, which means I'm supposed to show my academic skills by writing a larger, scientific text. Yes, it's thesis time. As you can imagine, reading a lot of books written by great intellectuals in the field is a joy. And rephrasing and quoting their wisdom and turning it all into a large lump of text is even more fun. That's pretty much what we are told to do. Not the most fun I've ever had, but we'll see how it continues. At first I found it really easy to write (at least I'm moderately interested in the subject), almost too easy, but now I've become a bit more critical and I have some problems deciding what to include and how to structure the whole paper. Hopefully I'll manage as the deadline is at the beginning of May. So at least I still got time!
Using your brain for activities such as writing a thesis really wears out the couple of brain cells I have left up there, so occasionally (too often) I need to do stuff that calms that badboy of a brain down. And has there ever been a better way to relax than blast ugly-ass, bloodthirsty, creepy, motherfucking aliens to oblivion and beyond? Seriously? I don't think so. So Dead Space II is just what the doctor ordered. I've been drooling over this game, anticipating its release for longer than I want to admit and on Thursday it was finally released over here. Hallelujah! I've only played for two hours or so, but so far the game delivers! It's the dog's bollocks and I'm fucking mad for it. I try to savour every minute of the experience, so I don't rush from A to B just to whoop some alien ass. I actually walk around and admire the beautiful surroundings before I move on and murder another bunch of necromorphs. Not every game manages to captivate its gamer so effectively, but rest assure: Dead Space II does. It's the perfect sequel. I'm going to stop praising the game now before I overdo it.
In other news, the new gym I've signed up for is opening tomorrow, which probably means it's back to working out (Bodypump) next week. I'm looking forward to it, but I dread it at the same time as it's been a really long time since I've done it. I actually think it's 8 months since my girlfriend and I did Bodypump in Sweden! Oh, and I'm curious about the instructors...the ones in Sweden were really good! I wonder if they can ever be replaced? It remains to be seen...
Oh, and another stressor (in addition to the thesis) is the work placement thingie. Yup, I am supposed to find a place to do my work practice before I can extract my bachelor's thesis from the university. Let's hope I find something mildly interesting. Not going to rant any more about that now.
Have a great Saturday! Stay cool.
Using your brain for activities such as writing a thesis really wears out the couple of brain cells I have left up there, so occasionally (too often) I need to do stuff that calms that badboy of a brain down. And has there ever been a better way to relax than blast ugly-ass, bloodthirsty, creepy, motherfucking aliens to oblivion and beyond? Seriously? I don't think so. So Dead Space II is just what the doctor ordered. I've been drooling over this game, anticipating its release for longer than I want to admit and on Thursday it was finally released over here. Hallelujah! I've only played for two hours or so, but so far the game delivers! It's the dog's bollocks and I'm fucking mad for it. I try to savour every minute of the experience, so I don't rush from A to B just to whoop some alien ass. I actually walk around and admire the beautiful surroundings before I move on and murder another bunch of necromorphs. Not every game manages to captivate its gamer so effectively, but rest assure: Dead Space II does. It's the perfect sequel. I'm going to stop praising the game now before I overdo it.
In other news, the new gym I've signed up for is opening tomorrow, which probably means it's back to working out (Bodypump) next week. I'm looking forward to it, but I dread it at the same time as it's been a really long time since I've done it. I actually think it's 8 months since my girlfriend and I did Bodypump in Sweden! Oh, and I'm curious about the instructors...the ones in Sweden were really good! I wonder if they can ever be replaced? It remains to be seen...
Oh, and another stressor (in addition to the thesis) is the work placement thingie. Yup, I am supposed to find a place to do my work practice before I can extract my bachelor's thesis from the university. Let's hope I find something mildly interesting. Not going to rant any more about that now.
Have a great Saturday! Stay cool.
fredag 14. januar 2011
They see me rollin', they hatin'...
Yes! Victory at last. Tommy 1 - Traffic 0. I finally got my driving license at the age of 27. Who would have thunk it? Unfortunately I didn't pass the driving test the first time, which meant I had to spend more cheddar on additional driving lessons and whatnot. It hurt my wallet. Seriously. I imagined the worst possible scenario that day; failing it over and over again, spending thousands of euros on it, but today I passed the dreaded driving exam! Yes! And only two days after I failed it for the first time. Great success! :)
The reason I didn't get it the first time was mainly because I had problems with parking (came to close to another car) and apparently didn't observe my surroundings well enough. Today, however, I was better prepared and I didn't have to parallel park, which probably made it somewhat easier. I'm not saying I can't do it (because I can), but sometimes it's a bitch (or a pain in my buttholes, as Borat would say). I'm just happy I finally got it. Now I hope I won't cause too many accidents in traffic (preferrably no accidents). According to the old adage, practice makes perfect.
Honk your horn if you see me rollin' and ridin'!
Abonner på:
Innlegg (Atom)