Solglimtet

Noen av vennene mine uttrykte et ønske om mer pusterom i innleggene mine. Bloggen min tilhører ikke den gjengse typen av blogger hvor det flittig skrives om dagens små og store hendelser. Jeg kan skrive om slikt også, men i det siste har bloggen min vært kjennetegnet av innlegg med mer tyngde, hvilket også er en av grunnene til at innleggene kan være lange. Dessuten er det sjelden jeg oppdaterer bloggen min, og når jeg endelig gjør det, har jeg en tendens til å skrive mye. Det er jeg klar over. Likevel ser jeg nytten av konstruktiv feedback, og jeg har derfor forsøkt å gjøre paragrafene litt kortere. Nedenfor finner dere noen snutter fra en tekst jeg har jobbet med i det siste.

Det gule linoleumsgulvet og de hvite veggene fikk stedet til å fremstå som et sykehus. Og det var ikke langt unna sannheten heller. Her jobbet de hvitkledde legene dog ikke med å kurere somatiske sykdommer, men psykiske problemer. Hjernen skulle plukkes fra hverandre og dechiffreres, og når alt klaffet skulle pasientene ut i samfunnet igjen. Iblant kan det bli et skikkelig virvar i hjernen. Ikke så rart med tanke på alle synapsene og nevrotransmitterne som romsterer der oppe. Likevel er det besynderlig hvordan enkelte er velsignet med optimisme og upåklagelig selvtillit mens andre igjen begynner å vakle så snart noe uforutsett inntreffer. Med uforutsett mener jeg ikke banaliteter som overraskende regnvær den dagen man har planlagt å innvie grillsesongen, eller at man får baksmell på skatten og blir tvunget til å kansellere de grandiose sommerferieplanene.

Nei, slike fillesaker utgjør en del av livet. Den som får et psykisk sammenbrudd av noe sånt burde strengt tatt ta et oppgjør med seg selv og sine verdier her i livet. De skrullingene som befinner seg her har nok erfart større tragedier enn som så. Jeg kaller de skrullinger for moro skyld, men bare for meg selv. Jeg er jo en av dem. Når man først blir innlagt her finnes det en grunn til det. La meg illustrere det med et eksempel. I rommet ved siden av mitt ligger det en mann som heter Emil. Emil er førtisyv år, hundreåtti meter høy og relativt spinkel med unntak av en vom han har klart å opparbeide seg etter etter å ha inntatt litt for mye kalorier i løpet av de siste årene. Han er fryktelig glad i søtt.  

Emil er snill som dagen er lang, og det må jeg bare tillegge; en kløpper til å spille Scrabble. Takket være han har mitt vokabular utvidet seg betraktelig i løpet av den tiden jeg har vært her. Hvem sa at et opphold på et galehus ikke kunne vært lærerikt? Jaja, nok om den saken. Tilbake til Emil. Han er egentlig utdannet filosof, og var i flere år en flittig arbeidsmaur der ute i det såkalte samfunnet. Han var et av flere tannhjul som holdt maskineriet i gang, og som takk for det ble han belønnet med en pen slump penger i slutten av måneden. Sett utifra så alt bra ut, men da Emil fylte førtifem ble han diagnostisert med schizofreni. Uten å gå nærmere inn på det var det begynnelsen på slutten, og han har nå oppholdt seg her på Solglimtet i nærmere to måneder.

Mer vil jeg ikke avsløre på nåværende tidspunkt, men jeg håper at dette korte utdraget falt i smak. Jeg liker som kjent å skrive, og iblant er det fint å kunne dele mine verbale påfunn med andre. Det finnes sannsynligvis klumsete formuleringer i noen av innleggene mine, men det får så være. Perfeksjonisten i meg gjør likevel sitt beste for å unngå et helt håpløst språk. :)

Morgenrutinen

Kaffetrakteren freste iltert på kjøkkenbenken, og sakte men sikkert begynte glasskolben å fylles med svart væske samtidig som duften av nytraktet kaffe spredte seg i den lille leiligheta. Å bevitne vannets ferd fra vannbeholderen til kolben var hypnotiserende, og en fin måte å slå ihjel noen minutter på en ellers begivenhetsløs søndagsmorgen. Hvis man likevel skulle oppleve dette som kjedelig kunne man bestandig ta en titt ut kjøkkenvinduet, og se hvordan menneskemengden som bestandig befant seg der ute surret rundt som en flokk med maur. Hvor var de på vei? Trolig til jobben, butikken eller kanskje hjem til sitt eget lune rede etter en vill one-night stand? I morgentimene var det iallfall alltid liv der ute, kanskje med unntak av søndagene som alltid hadde noe døsig over seg. Det å betrakte verden fra sitt eget lille kjøkken og samtidig dikte opp historier om menneskene der ute, var også et slags tidsfordriv. Før man visste ordet av det var kaffen klar til å nytes. Som alle kaffedrikkere er klar over, smaker kaffen best når den er rykende fersk og såvidt har nådd å oppholde seg i kolben før den transporteres videre til en kaffekopp. For ytterligere å heve smaksopplevelsen og dempe den noe bitre kaffesmaken, valgte Erik tradisjonen tro å helle en desiliter med melk i bunnen av kaffekoppen før han lot kaffen gjøre sitt inntog. Resultatet ble en beigeaktig væske, og ikke før hadde fusjonen skjedd nippet han til kaffekoppen, og svelget unna. «Ahhhh...» Nervesystemet kviknet umiddelbart til, øynene liksom åpnet seg ordentlig for første gang og en følelse av velvære og optimisme oppsto i han. Kaffens mirakuløse makt. Kombinasjonen kaffe og dusj var uslåelig de dagene man følte seg helt overmannet av trøtthet, og følte seg bundet til senga av usynlige lenker. Ikke overraskende utspilte denne kampen mot trøttheten og apatien seg i hjernen så å si hver dag. Likevel ble den aldri lettere, noe som også fungerte som en konstant påminnelse om at påstanden «Jo oftere du gjør det, desto lettere blir det» ikke holdt vann overhodet. Iallfall ikke når det handlet om å bekjempe morgentrøttheten. Det beste med morgenen måtte være det kvarteret Erik tilbrakte foran PC-en hvor han leste hva som hadde utspilt seg i den store verdenen i løpet av natta, samtidig som han supte i seg den ferske kaffen. 

Kaffen lyktes kanskje i å vekke nervestystemet til liv, men man ville jo helst se presentabel ut også. Derfor var fase to å kle av seg, forflytte seg til badet og stille seg under dusjen. De varme vanndråpene kom fossende ut av dusjhodet, og han bevegde seg instinktivt litt lenger bakover før han lot vannet sildre ned langs kroppen hans. Han grep flasken med dusjgele, såpet inn kroppen sin med omhu og lot til sist vannet vaske vekk urenhetene fra i går. Å dusje så tidlig på morgenen var slitsomt iblant, spesielt etter en natt med fragmentert søvn, men det var likevel å foretrekke fremfor kveldsdusjer av den enkle grunn at man etter å ha ligget i senga hele natta gjerne våknet med bustete hår og trøtte øyne. Dessuten tok det jo ikke så lang tid før det utviklet seg svettelukt under armene heller. Ved å dusje om morgenen fikk man kontroll over hårets opprør samtidig som man kviknet litt til selv om det naturligvis var umulig å bli kvitt de blodskutte øynene. Vann er noe vi tar som en selvfølge, men i enkelte avkroker i verden betraktes det som en verdifull ressurs på lik linje med penger hos oss. Dette var også en av grunnene til at Erik sjelden tillot seg å stå under dusjen i lenger enn fem minutter. Kroppen hans var spinkel, og skallen hans var ikke akkurat frodig, og en lang dusj var derfor uberettiget. Etter noen minutter stoppet han derfor vannstrømmen, tørket kjapt gulvet, før han grep et håndkle. Etter å ha tørket hver krik og krok av kroppen med favorittfrotehåndkleet sitt var det bare å begynne å tenke på hvilke klesplagg som skulle pryde kroppen hans i dag. Først deretter kunne han ta fatt på siste del av morgenrutinen; frokosten.

Det bar med andre ord inn på kjøkkenet igjen. Denne gangen for å oppspore føde. Det var en nødvendig, men ikke veldig fascinerende del av morgenrutinen hans. Brødet ble bestandig oppbevart i fryseren for å forhindre at det skulle bli hardt eller gå ut på dato. Ved å ta ut det nødvendige antallet brødskiver hver morgen, vanligvis to, og la de oppholde seg i romtemperatur i 20-30 minutter, var man garantert ferskt brød hver morgen. Når brødskivene var myke og saftige igjen gjensto det bare å smøre dem, og legge på salami og ost. Det var med andre ord ikke snakk om noe herremåltid bestående av posjerte egg, bønner, bacon og juice. Det var dog ikke uvanlig at måltidet ble akkompagnert av en skål med müsli og yoghurt. Til sammen utgjorde dette beskjedne måltidet brenselet for de første timene av dagen. Det hadde fungert ypperlig i lang tid, og det fantes derfor ingen grunn til å endre på vanene. Kanskje med unntak av müslien som kostet litt i meste laget, trolig på grunn av at den var Fairtrade-merket. Når frokosten var klar, kunne Erik endelig benke seg  seg foran PC-en igjen for å surfe og se på korte videosnutter (intervjuer hørte til favorittene). Det føltes lettere å fordøye frokosten når man hadde noe å se på samtidig som man tygget maten. Slik fortonet de fleste morgenene seg, og det var heller ingen dårlig måte å tilbringe den første timen av dagen på.  Etter en slik hyggestund -- om man nå kan betegne den som det -- var det dessuten lettere å dra på jobb. Erik visste å sette pris på morgenenrutinen sin, og sørget derfor alltid for å reservere tid til den.

 

Tid tilbrakt blant mennesker

Nedenfor har jeg gjort et forsøk på å skildre hvordan det kan føles å ha sosial fobi. Sosiale situasjoner som ikke krever noen større innsats av majoriteten, kan som kjent utgjøre en gedigen utfordring for mennesker som ikke føler seg helt bekvem sammen med andre. Selv om det utvilsomt finnes personer som kan relatere til det som står i teksten, skal den først og fremst ses på som et stykke underholdning. Å lide av sosial fobi er i virkeligheten langt fra morsomt, noe jeg er fullstendig klar over. Jeg har brukt noen av mine egne erfaringer her og der, men for å oppnå komisk effekt har jeg også overdrevet sterkt på visse plasser. Jeg håper noen tar seg tid til å lese dette, og at noen kanskje også kan nikke gjenkjennende til en del av scenarioene. Kanskje noen også kjenner at det rykker i smilebåndet en gang? Teksten slutter litt abrupt da jeg forestiller meg at et lengre innlegg ville vært tungt å svelge for de som leser bloggen min.

Her satt jeg igjen. Stemmene og lydene rundt meg blandet seg med hverandre, og ble til en kakofoni. Hva var det de pratet om hele tiden? Hvordan klarte de å finne noe å snakke om med vilt fremmede mennesker? De fikk det til å se så enkelt ut, så smertefritt. Det er det jo aldeles ikke! Tro du meg, jeg har prøvd flere ganger. Iblant har jeg til og med lyktes, noe jeg antar skyldes at de høyere makter har såpass med medynk for meg at selv ikke de klarer tanken på å se meg skjelve som et aspeløv, og gråte meg i søvn altfor ofte. Det er merkelig det der, men sånn er det. På tross av at jeg har gått seirende ut av noen samtaler – om man nå kan kalle det for det – gruet jeg meg som regel for å havne i en samtale med et fremmed menneske eller en person jeg ikke kjenner annet enn fra forelesninger eller jobb. Problemet var alltid det samme; Samtalen og de frasene som ble utvekslet føltes så tilgjorte. Jeg klarte ikke å slappe av på grunn av presset og stresset som oppstod i forbindelse med disse samtalene. Det var ikke bare det å produsere sammenhengende setninger som var utfordrende, men også å få kroppen med på farsen. Helst burde man jo dra på smilebåndet noen ganger også, uavhengig av hvilken relasjon som måtte finnes mellom meg og den aktuelle personen, og hvilke oppfatninger jeg måtte ha om han eller henne. Stemmeleiet måtte også være rett, og øynene burde helst lyse av omtanke og nysgjerrighet. Selv om man gjorde alt "rett", fantes det naturligvis en risk for at man signaliserte andre ting også. Hvordan fremstod jeg i den andres øyne? Sto jeg med rett rygg? Skalv hendene mine? Var neglene mine skitne? Hadde jeg husket å snyte nesa? Hadde jeg vasket ørene godt nok? Luktet jeg godt? Ja, det skal ikke være lett. 

En rekke spørsmål av ovennevnte type raste gjennom den pinede hjernen min nesten hver eneste gang jeg følte meg forpliktet til å konversere andre individer. Er det rart at noen har kommet med påstanden om at helvete ikke er å tilbringe evigheten med djevelen i en varm, underjordisk hule, men å omgås andre mennesker? Helvete er andre mennesker. Det som trolig var en bagatell for de fleste mennesker, var et mareritt for utskudd som meg. Hvorfor opplevde jeg det slik? Hvorfor hadde noe så simpelt som sosial interaksjon utartet seg til å bli en ildprøve for meg? Jeg ville gladelig holdt ballene mine over glødende kull i fem minutter fremfor å havne ved siden av en pratesyk bestemor på bussen, eller febrilsk prøve å respondere noenlunde normalt på banale spørsmål fra sidemannen på en forelesning. Åh, det som var en trivialitet for så mange, hadde for meg blitt et gedigent fjell bestående av ymse sosiale koder som må dechiffreres. Hvert menneske representerte et slikt fjell, hvilket betydde at disse kjente og mindre kjente vesenene som befant seg rundt meg til sammen utgjorde en fjellkjede! Selv om det å bestige mine fjell krevde mer mental enn fysisk styrke, var jeg ikke i tvil om at jeg heller hadde foretrukket å begi meg ut på et eventyr til Mount Everst fremfor å måtte bestige mine imaginære fjell flere ganger i uken.

Som student hadde mine sosiale ferdigheter naturligvis blitt satt på prøve et antall ganger. Det desidert verste for en plaget sjel som meg var de gangene vi ble tvunget til å presentere noe foran læreren og resten av klassen. Å sitte passiv bak en pult i et rom sammen med et tjuetalls mennesker var en ting, men å holde en fremføring foran den samme menneskemengden var noe ganske annet. Når man hører på en foreleser -- eller iallfall later som om man gjør det -- er det lett å forsvinne inn i mengden og bli usynlig. Det finnes som kjent en slags merkverdig trygghets- og anonymitetsfølelse i større grupper. Dette var selvsagt noe jeg visste å sette pris på. Man kan søke tilflukt i denne menneskeskapte skyggen i lang tid, men likevel kommer dagen da foreleseren kunngjør at samtlige studenter har å innfinne seg foran klassen om noen uker i anledning en obligatorisk presentasjon. Det er uunngåelig. Forbanna lærere. Sadister hele hurven. Forstod de ikke at det fantes mennesker som avskyr fremføringer mer enn gastroskopi, lobotomi og andre mindre hyggelige operasjoner og inngrep? Stakkars mennesker som får nervøst sammenbrudd med det samme læreren ytrer de fatale ordene. De finnes. Det vet jeg. Jeg tilhører denne gruppen. Åh, helvete heller. Tanken gjorde meg kvalm, men jeg var smertelig klar over at jeg måtte holde ut. Å fortelle læreren at man avskydde fremføringer, og at de mang en gang hadde frarøvet meg nattesøvnen var uaktuelt. Jeg var da tross alt voksen, iallfall ifølge samfunnet. Folk forventer at en universitetsstudent håndterer noe så ubetydelig og trivielt som en fremføring. Og gjør man nå feil, så er det jo ikke verdens undergang det heller. Man lærer jo av sine feil. Det er menneskelig å feile. Alle er nervøse. Øvelse gjør mester. Disse utsagnene var naturligvis velmente, men for en som mest av alt følte for å gråte og legge seg ned på gulvet i fosterstilling så fort ordet fremføring nådde trommehinnen, var de til lite hjelp. Ettersom jeg allerede hadde studert i flere år, hadde jeg så klart kjempet meg gjennom et antall fremføringer med livet i behold. Likevel oppstod altså denne redselen i meg hver bidige gang jeg hørte at vi skulle innfinne oss bak podiet om noen uker. Flere ganger hadde jeg også vurdert å komme med de mest oppfinnsomme unnskyldninger for å bli hjemme, men jeg klarte ikke å skulke selv om det ikke var noe jeg ville mer enn å forbli hjemme. Det hadde med nød og neppe gått på ungdomsskolen, men det var i et annet liv. Nå var jeg en tjuefem år gammel student, hvilket betydde at det ikke sømte seg. Det var barnslig og infantilt. Det var noe som var forbeholdt usikre tenåringer som var i puberteten, og som kjempet en daglig kamp mot kviser og utslett i trynet, hadde våte drømmer og følgelig hadde selvtilliten på bunn. At denne gruppen mennesker hadde problemer og sitt å stri med, var så å si noe man forventet seg, og dermed også hadde lettere for å akseptere. Det hørte til livet, liksom.

Livet mitt var fylt til randen med dilemmaer som dette, men de hadde alle en fellesnevner: mennesker. Mennesker hadde i flere år forårsaket ubehag hos meg. Med sine reaksjoner, blikk, følelser, kropper og ja, eksistens, utgjorde de en utfordring av episke proporsjoner. Joda, jeg hadde venner, til og med noen som jeg ville beskrevet som bestevenner, men i løpet av et år var det bare noen få av dem jeg omgikk meg med. Jeg lyver ikke når jeg sier at dette antallet som regel ikke overskred antallet fingre jeg var utstyrt med. Selv jeg var ikke så ignorant at jeg ikke innså at det i realiteten var jeg som gjorde andre til et problem. Såpass med selvinnsikt hadde jeg. Disse kjente og mindre kjente menneskene jeg møtte i byen, på jobb og på diverse forelesninger ofret meg høyst en tanke, om i det hele tatt såpass. For dem var jeg trolig bare er en mistilpasset ung mann med mindreverdighetskomplekser. Det lå trolig mer en ett fnugg av sannhet i dette, men det forandret jo ikke det faktum at disse menneskene, deres eksistens, forstyrret min eksistens. Jeg kunne knapt avlegge et restaurantbesøk uten å føle at jeg var samtlige menneskers blikkfang.

En gang for noen år siden var det faktisk riktig ille. Jeg husker det ennå godt. Det var en varm junidag, og jeg spaserte glad og bekymringsfri rundt i byen. Etter hvert meldte sulten seg, og valget falt på favorittpizzeriaet mitt. Jeg steg inn, bestilte pizzaen og satte meg ned for å vente på dens ankomst. Den liflige duften av pizzaen som lå og godgjorde seg i ovnen spredte seg i det folketomme lokalet, og jeg kjente hvordan tennene mine begynte å løpe i vann. Snart ville herligheten dukke opp på bordet mitt! Ganske riktig ble en rykende fersk pizza brakt til bordet mitt fem minutter senere. Jeg fant frem kniv og gaffel, og satte i gang med å skjære meg et pizzastykke. Da jeg var ferdig med mitt lille kirurgiske inngrep, stakk jeg gaffelen i pizzastykket og førte det i munnen min. Akkurat i samme øyeblikk som maten hadde lagt seg på tungen min, og tennene mine skulle til å tygge det i stykker, hørte jeg en ding dong-lyd som signaliserte at det hadde ankommet nye kunder. Jeg skottet på dem, og ba til de høyere makter om at de ikke skulle sette seg i nærheten av meg, men den gang ei. De satte seg på et bord som ikke var mer enn fem meter unna meg, og jeg følte (eller innbilte meg iallfall) hvordan de stirret på meg. De iakttok hver bevegelse jeg gjorde, og var det noe jeg avskydde, var det å bli observert mens jeg spiste. Det å spise var intimt. Det var privat. Jeg utstod ikke å bli sett på mens jeg spiste. Det var noe av det verste jeg visste. Jeg innså fort at hyggestunden min var spolert. På grunn av at jeg ble overmannet av angsten, latet jeg først som jeg gikk på do, men etter å ha stått der og stirret på meg selv i speilet i ca. ett minutts tid, satte jeg kurs mot utgangsdøra og forsvant. Jeg hadde kanskje klart å spise et halvt pizzastykke, hvilket innebar at ca. 95 % av pizzaen sto igjen på bordet. Helvete! Fikk man ikke være i fred noen steds?

Utdanningsmaset

Utdanning har en sentral rolle i det såkalte kunnskapssamfunnet vårt. Kunnskap er nøkkelen til suksess og fremgang, og store pengesummer investeres derfor også i utdanningsrelaterte aktiviteter. For å understreke akkurat hvor viktig det er at vi hele tiden tilegner oss kunnskap, prater man også om livslang læring. Som aktive medborgere forventes det at vi lærer oss "fra vuggen til graven." Det er så godt som umulig å se på TV eller lese ei avis uten at man konfronteres med dette budskapet om hvor viktig det er å være utdannet. Ofte fremstilles utdanning som løsningen på flere problemer av så vel økonomisk som personlig karakter, og det er derfor lett å bli overbevist om at utdanning er en forutsetning for å oppnå et anstendig liv med økonomisk stabilitet og alt det innebærer. Dette er ikke nødvendigvis en løgn ettersom flere og flere arbeidsgivere stiller krav til at arbeidssøkere faktisk er velutdannede, men det er ikke helt uproblematisk at så mange følger denne oppfordringen og skaffer seg høyere utdanning. 

Å ha utdanning utover grunnskolen er så godt som et minimumskrav hvis man vil inn på arbeidsmarkedet. Naturligvis finnes det alltid stillinger og jobber hvor det ikke kreves, men hvorvidt disse jobbene er attraktive for majoriteten av befolkningen kan diskuteres. Dermed ikke sagt at det er umulig å få seg en kurant jobb uten en solid utdanning, men det krever som regel at man enten er veldig begavet og kanskje har litt flaks, eller at man har gode kontakter i arbeidslivet. Jeg vil likevel påstå at mesteparten av oss er nødt til å ha en eller annen form av utdanning hvis vi skal lykkes i å kapre en "bra" jobb. Det er også fullt mulig å få seg jobb med et fagbrev fra videregående, og det er mange som går denne veien også. Derimot er det nok ingen større overraskelse at de fleste som velger studiespesialisering (eller allmennfag som det het tidligere) søker seg til høyere utdanning etterpå. Dette er gjerne fordi høyere utdanning er en forutsetning for å kunne få drømmejobben.

Ved høyskolene og universitetene finnes det en rekke utdanningsprogrammer av ulik lengde å velge mellom. En vanlig bachelorgrad tar som regel tre år mens en mastergrad vanligvis fullføres i løpet av fem år. På dette tidspunktet har de fleste allerede opparbeidet seg en relativt stor kunnskapsbagasje etter ti år i grunnskolen, og tre år i den videregående skolen. Det er mye læring, det. Og mer kunnskap skal man absorbere før man til slutt kan skilte med en bachelor- eller mastergrad. Ved nærmere ettertanke er det kanskje bedre å benytte seg av verbet konstruere da absorbere har noe passivt eller mekanisk over seg. Pedagoger prater dessuten ofte om hvordan studentene selv skal ta ansvar for egen læring, hvilket innebærer at de skal være i stand til å oppspore og produsere kunnskap på egen hånd. Dette ble en liten digresjon, men det jeg vil si er at at mange av oss tilbringer godt over seksten (!) år innenfor utdanningssystemet før vi drister oss ut i arbeidslivet. Selv om jeg ikke bestandig var så begeistret over skolen da jeg var yngre, og ofte slet med å se nytten i all denne kunnskapen som ble presentert for oss, har jeg i løpet av de siste årene lært meg å finne glede i å lære. Har jeg endelig blitt det de kaller for voksen? Skrekk og gru. Naturligvis er det mye jeg ikke er interessert i, og som jeg kjemper meg gjennom uansett, men å lære seg mer om sin omverden og sine medmennesker er aldri dumt. Likevel vil jeg kort drøfte dette stadige maset om utdanning litt kritisk.

En bachelorgrad er relativt kjapt unnagjort mens det kreves litt mer energi og pågangsmot for å ta seg en mastergrad, men heller ikke det er noe uoppnåelig. Naturligvis finnes det store variasjoner mellom de ulike utdanningsprogrammene; noen er tyngre enn andre og krever kanskje mer, men akkurat hvor vanskelig en utdanning oppleves er til syvende og sist avhengig av ens egne interesser og ferdigheter. Jeg skal ikke utdype dette noe mer, men skal heller forsøke å komme til poenget med denne teksten. Hvorvidt man vil utdanne seg og hvor mye man vil utdanne seg, er opp til hver og en, men grunnet all den oppmerksomheten som vies til utdanning i mediene og arbeidsgivernes økende krav til potensielle arbeidsøkere, kan man si at det trolig er en bråte med mennesker som i dag føler seg tvunget til å utdanne seg. Dette er med andre ord noe som vi iallfall implisitt oppfordres til. I tillegg til dette påvirkes trolig mange av oss av ønsker, krav og forventninger fra familie og venner. Å studere uten å være det minste motivert til det er vanskelig, men mange gjør det likevel for å kunne ha en sjanse på arbeidsmarkedet og/eller for å unngå marginalisering og nedsettende kommentarer fra andre. Studiene oppleves trolig ikke som veldig givende i situasjoner som dette, men på tross av dette kan de være fruktbare ettersom de leder til at vedkommende får et vitnemål i hånda etter avlagte studier. Dette vitnemålet kan siden åpne mang en dør i arbeidslivet, og hvis man er heldig klarer man til og med å hale i land en jobb man trives i. En slik situasjon er naturligvis ikke så gunstig sett fra et læringsperspektiv, men det er utvilsomt mange som kjemper seg gjennom studier de opplever som uaktuelle eller uinteressante bare for å få dette etterlengtede vitnemålet. Vi lever tross alt i et meritokrati.

I og med at utdanningsnivået øker, og flere der ute velger å ta høyere utdanning, mister også utdanningen noe av verdien sin. Kunnskap er som sagt noe positivt, men det jeg mener er at det høye utdanningsnivået kan resultere i at det går inflasjon i utdanning, spesielt høyere utdanning. Jeg vil til og med hevde at det har skjedd allerede. En bachelorgrad har fortsatt mye verdi, men innen enkelte utdanningsprogrammer har det høye utdanningsnivået i samfunnet medført at flere føler seg nødt til å fortsette med studier utover bacheloren. Da blir det neste logiske steget gjerne en mastergrad. Så vidt det er meg bekjent er heldigvis doktorgradene enn så lenge noe som bare en liten minoritet av de "vanlige" studentene ønsker seg. Mitt inntrykk er altså at det faktum at så mange velger å ta høyere utdanning, leder til at arbeidsgivere også vet å stille høyere krav til fremtidig arbeidskraft. Hvorfor nøye seg med en kandidat som har en bachelorgrad når man kan få en som har en mastergrad? Jeg vil igjen understreke at dette ikke gjelder samtlige yrkesgrupper eller utdanningsprogrammer, men en del av dem. Dette betyr at noen velger eller igjen føler seg tvunget til å ta seg en mastergrad for å kunne konkurrere med andre på det nådeløse arbeidsmarkedet. En bachelorgrad ville med all sannsynlighet ha vært nok i mange jobber, men ettersom utbudet av kvalifiserte arbeidssøkere er så stort, blir kravet til utdanning ennå høyere. Det er også noe jeg stiller meg litt kritisk til. Mange personer ville sikkert ha vært fornøyd med en bachelorgrad, men på grunn av ovennevnte grunner forblir de studenter i noen år til. Faktum er at mange jobber er mulig å gjøre uten at man må ha en gedigen akademisk bakgrunn. Vi tilegner oss nemlig mange kunnskaper i arbeidslivet, og ved å utøve en jobb  -- såkalt learning by doing. Likevel kan det naturligvis lønne seg å ha en solid utdanning som grunnlag. Flere forskere er dessuten klar over at en stor mengde av det vi lærer oss i løpet av vår utdanning ikke lar seg overføre til praktiske situasjoner ("transfer-problemet"). Det er derfor en smule komisk at man er nødt til å studere i så mange år for å kunne ha en sjanse på arbeidsmarkedet. I tillegg til dette finnes det et slags paradoks i det hele da flere mennesker også er av den oppfatning at vi tilbringer en for stor del av livene våres innen utdanningssystemet, og at vi heller burde jobbe mer. Dette er også noe som diskuteres i media nå og da. Samtidig bombarderes vi altså med disse beskjedene om at utdanning er nødvendig, og gjerne en forutsetning for å oppnå et bra liv. 

Denne teksten ble mye lengre enn jeg først antok at den ville bli, men så har jeg jo en tendens til å skrive mye. Dette er heldigvis noe jeg har nytte av i utdanningen min. Det eneste jeg ville med denne teksten var å vekke noen tanker, og kaste litt lys over situasjonen slik jeg (og trolig mange andre) oppfatter den. Jeg mener på ingen måte å si at utdanning er meningløst eller en sløsing av tid og ressurser, tvert imot er jeg av den oppfatning at læring kan være moro. Likevel finnes det altså momenter i det hele som kanskje er mindre positive. Jeg kunne ha skrevet ennå mer om dette temaet, men jeg har ingen ønske om å skrive en bok i kveld. Jeg håper likevel at noen der ute tar seg tid til å lese dette innlegget, og kanskje nikker gjenkjennende til noen av mine resonnementer.