Solglimtet

Noen av vennene mine uttrykte et ønske om mer pusterom i innleggene mine. Bloggen min tilhører ikke den gjengse typen av blogger hvor det flittig skrives om dagens små og store hendelser. Jeg kan skrive om slikt også, men i det siste har bloggen min vært kjennetegnet av innlegg med mer tyngde, hvilket også er en av grunnene til at innleggene kan være lange. Dessuten er det sjelden jeg oppdaterer bloggen min, og når jeg endelig gjør det, har jeg en tendens til å skrive mye. Det er jeg klar over. Likevel ser jeg nytten av konstruktiv feedback, og jeg har derfor forsøkt å gjøre paragrafene litt kortere. Nedenfor finner dere noen snutter fra en tekst jeg har jobbet med i det siste.

Det gule linoleumsgulvet og de hvite veggene fikk stedet til å fremstå som et sykehus. Og det var ikke langt unna sannheten heller. Her jobbet de hvitkledde legene dog ikke med å kurere somatiske sykdommer, men psykiske problemer. Hjernen skulle plukkes fra hverandre og dechiffreres, og når alt klaffet skulle pasientene ut i samfunnet igjen. Iblant kan det bli et skikkelig virvar i hjernen. Ikke så rart med tanke på alle synapsene og nevrotransmitterne som romsterer der oppe. Likevel er det besynderlig hvordan enkelte er velsignet med optimisme og upåklagelig selvtillit mens andre igjen begynner å vakle så snart noe uforutsett inntreffer. Med uforutsett mener jeg ikke banaliteter som overraskende regnvær den dagen man har planlagt å innvie grillsesongen, eller at man får baksmell på skatten og blir tvunget til å kansellere de grandiose sommerferieplanene.

Nei, slike fillesaker utgjør en del av livet. Den som får et psykisk sammenbrudd av noe sånt burde strengt tatt ta et oppgjør med seg selv og sine verdier her i livet. De skrullingene som befinner seg her har nok erfart større tragedier enn som så. Jeg kaller de skrullinger for moro skyld, men bare for meg selv. Jeg er jo en av dem. Når man først blir innlagt her finnes det en grunn til det. La meg illustrere det med et eksempel. I rommet ved siden av mitt ligger det en mann som heter Emil. Emil er førtisyv år, hundreåtti meter høy og relativt spinkel med unntak av en vom han har klart å opparbeide seg etter etter å ha inntatt litt for mye kalorier i løpet av de siste årene. Han er fryktelig glad i søtt.  

Emil er snill som dagen er lang, og det må jeg bare tillegge; en kløpper til å spille Scrabble. Takket være han har mitt vokabular utvidet seg betraktelig i løpet av den tiden jeg har vært her. Hvem sa at et opphold på et galehus ikke kunne vært lærerikt? Jaja, nok om den saken. Tilbake til Emil. Han er egentlig utdannet filosof, og var i flere år en flittig arbeidsmaur der ute i det såkalte samfunnet. Han var et av flere tannhjul som holdt maskineriet i gang, og som takk for det ble han belønnet med en pen slump penger i slutten av måneden. Sett utifra så alt bra ut, men da Emil fylte førtifem ble han diagnostisert med schizofreni. Uten å gå nærmere inn på det var det begynnelsen på slutten, og han har nå oppholdt seg her på Solglimtet i nærmere to måneder.

Mer vil jeg ikke avsløre på nåværende tidspunkt, men jeg håper at dette korte utdraget falt i smak. Jeg liker som kjent å skrive, og iblant er det fint å kunne dele mine verbale påfunn med andre. Det finnes sannsynligvis klumsete formuleringer i noen av innleggene mine, men det får så være. Perfeksjonisten i meg gjør likevel sitt beste for å unngå et helt håpløst språk. :)