Tid tilbrakt blant mennesker

Nedenfor har jeg gjort et forsøk på å skildre hvordan det kan føles å ha sosial fobi. Sosiale situasjoner som ikke krever noen større innsats av majoriteten, kan som kjent utgjøre en gedigen utfordring for mennesker som ikke føler seg helt bekvem sammen med andre. Selv om det utvilsomt finnes personer som kan relatere til det som står i teksten, skal den først og fremst ses på som et stykke underholdning. Å lide av sosial fobi er i virkeligheten langt fra morsomt, noe jeg er fullstendig klar over. Jeg har brukt noen av mine egne erfaringer her og der, men for å oppnå komisk effekt har jeg også overdrevet sterkt på visse plasser. Jeg håper noen tar seg tid til å lese dette, og at noen kanskje også kan nikke gjenkjennende til en del av scenarioene. Kanskje noen også kjenner at det rykker i smilebåndet en gang? Teksten slutter litt abrupt da jeg forestiller meg at et lengre innlegg ville vært tungt å svelge for de som leser bloggen min.

Her satt jeg igjen. Stemmene og lydene rundt meg blandet seg med hverandre, og ble til en kakofoni. Hva var det de pratet om hele tiden? Hvordan klarte de å finne noe å snakke om med vilt fremmede mennesker? De fikk det til å se så enkelt ut, så smertefritt. Det er det jo aldeles ikke! Tro du meg, jeg har prøvd flere ganger. Iblant har jeg til og med lyktes, noe jeg antar skyldes at de høyere makter har såpass med medynk for meg at selv ikke de klarer tanken på å se meg skjelve som et aspeløv, og gråte meg i søvn altfor ofte. Det er merkelig det der, men sånn er det. På tross av at jeg har gått seirende ut av noen samtaler – om man nå kan kalle det for det – gruet jeg meg som regel for å havne i en samtale med et fremmed menneske eller en person jeg ikke kjenner annet enn fra forelesninger eller jobb. Problemet var alltid det samme; Samtalen og de frasene som ble utvekslet føltes så tilgjorte. Jeg klarte ikke å slappe av på grunn av presset og stresset som oppstod i forbindelse med disse samtalene. Det var ikke bare det å produsere sammenhengende setninger som var utfordrende, men også å få kroppen med på farsen. Helst burde man jo dra på smilebåndet noen ganger også, uavhengig av hvilken relasjon som måtte finnes mellom meg og den aktuelle personen, og hvilke oppfatninger jeg måtte ha om han eller henne. Stemmeleiet måtte også være rett, og øynene burde helst lyse av omtanke og nysgjerrighet. Selv om man gjorde alt "rett", fantes det naturligvis en risk for at man signaliserte andre ting også. Hvordan fremstod jeg i den andres øyne? Sto jeg med rett rygg? Skalv hendene mine? Var neglene mine skitne? Hadde jeg husket å snyte nesa? Hadde jeg vasket ørene godt nok? Luktet jeg godt? Ja, det skal ikke være lett. 

En rekke spørsmål av ovennevnte type raste gjennom den pinede hjernen min nesten hver eneste gang jeg følte meg forpliktet til å konversere andre individer. Er det rart at noen har kommet med påstanden om at helvete ikke er å tilbringe evigheten med djevelen i en varm, underjordisk hule, men å omgås andre mennesker? Helvete er andre mennesker. Det som trolig var en bagatell for de fleste mennesker, var et mareritt for utskudd som meg. Hvorfor opplevde jeg det slik? Hvorfor hadde noe så simpelt som sosial interaksjon utartet seg til å bli en ildprøve for meg? Jeg ville gladelig holdt ballene mine over glødende kull i fem minutter fremfor å havne ved siden av en pratesyk bestemor på bussen, eller febrilsk prøve å respondere noenlunde normalt på banale spørsmål fra sidemannen på en forelesning. Åh, det som var en trivialitet for så mange, hadde for meg blitt et gedigent fjell bestående av ymse sosiale koder som må dechiffreres. Hvert menneske representerte et slikt fjell, hvilket betydde at disse kjente og mindre kjente vesenene som befant seg rundt meg til sammen utgjorde en fjellkjede! Selv om det å bestige mine fjell krevde mer mental enn fysisk styrke, var jeg ikke i tvil om at jeg heller hadde foretrukket å begi meg ut på et eventyr til Mount Everst fremfor å måtte bestige mine imaginære fjell flere ganger i uken.

Som student hadde mine sosiale ferdigheter naturligvis blitt satt på prøve et antall ganger. Det desidert verste for en plaget sjel som meg var de gangene vi ble tvunget til å presentere noe foran læreren og resten av klassen. Å sitte passiv bak en pult i et rom sammen med et tjuetalls mennesker var en ting, men å holde en fremføring foran den samme menneskemengden var noe ganske annet. Når man hører på en foreleser -- eller iallfall later som om man gjør det -- er det lett å forsvinne inn i mengden og bli usynlig. Det finnes som kjent en slags merkverdig trygghets- og anonymitetsfølelse i større grupper. Dette var selvsagt noe jeg visste å sette pris på. Man kan søke tilflukt i denne menneskeskapte skyggen i lang tid, men likevel kommer dagen da foreleseren kunngjør at samtlige studenter har å innfinne seg foran klassen om noen uker i anledning en obligatorisk presentasjon. Det er uunngåelig. Forbanna lærere. Sadister hele hurven. Forstod de ikke at det fantes mennesker som avskyr fremføringer mer enn gastroskopi, lobotomi og andre mindre hyggelige operasjoner og inngrep? Stakkars mennesker som får nervøst sammenbrudd med det samme læreren ytrer de fatale ordene. De finnes. Det vet jeg. Jeg tilhører denne gruppen. Åh, helvete heller. Tanken gjorde meg kvalm, men jeg var smertelig klar over at jeg måtte holde ut. Å fortelle læreren at man avskydde fremføringer, og at de mang en gang hadde frarøvet meg nattesøvnen var uaktuelt. Jeg var da tross alt voksen, iallfall ifølge samfunnet. Folk forventer at en universitetsstudent håndterer noe så ubetydelig og trivielt som en fremføring. Og gjør man nå feil, så er det jo ikke verdens undergang det heller. Man lærer jo av sine feil. Det er menneskelig å feile. Alle er nervøse. Øvelse gjør mester. Disse utsagnene var naturligvis velmente, men for en som mest av alt følte for å gråte og legge seg ned på gulvet i fosterstilling så fort ordet fremføring nådde trommehinnen, var de til lite hjelp. Ettersom jeg allerede hadde studert i flere år, hadde jeg så klart kjempet meg gjennom et antall fremføringer med livet i behold. Likevel oppstod altså denne redselen i meg hver bidige gang jeg hørte at vi skulle innfinne oss bak podiet om noen uker. Flere ganger hadde jeg også vurdert å komme med de mest oppfinnsomme unnskyldninger for å bli hjemme, men jeg klarte ikke å skulke selv om det ikke var noe jeg ville mer enn å forbli hjemme. Det hadde med nød og neppe gått på ungdomsskolen, men det var i et annet liv. Nå var jeg en tjuefem år gammel student, hvilket betydde at det ikke sømte seg. Det var barnslig og infantilt. Det var noe som var forbeholdt usikre tenåringer som var i puberteten, og som kjempet en daglig kamp mot kviser og utslett i trynet, hadde våte drømmer og følgelig hadde selvtilliten på bunn. At denne gruppen mennesker hadde problemer og sitt å stri med, var så å si noe man forventet seg, og dermed også hadde lettere for å akseptere. Det hørte til livet, liksom.

Livet mitt var fylt til randen med dilemmaer som dette, men de hadde alle en fellesnevner: mennesker. Mennesker hadde i flere år forårsaket ubehag hos meg. Med sine reaksjoner, blikk, følelser, kropper og ja, eksistens, utgjorde de en utfordring av episke proporsjoner. Joda, jeg hadde venner, til og med noen som jeg ville beskrevet som bestevenner, men i løpet av et år var det bare noen få av dem jeg omgikk meg med. Jeg lyver ikke når jeg sier at dette antallet som regel ikke overskred antallet fingre jeg var utstyrt med. Selv jeg var ikke så ignorant at jeg ikke innså at det i realiteten var jeg som gjorde andre til et problem. Såpass med selvinnsikt hadde jeg. Disse kjente og mindre kjente menneskene jeg møtte i byen, på jobb og på diverse forelesninger ofret meg høyst en tanke, om i det hele tatt såpass. For dem var jeg trolig bare er en mistilpasset ung mann med mindreverdighetskomplekser. Det lå trolig mer en ett fnugg av sannhet i dette, men det forandret jo ikke det faktum at disse menneskene, deres eksistens, forstyrret min eksistens. Jeg kunne knapt avlegge et restaurantbesøk uten å føle at jeg var samtlige menneskers blikkfang.

En gang for noen år siden var det faktisk riktig ille. Jeg husker det ennå godt. Det var en varm junidag, og jeg spaserte glad og bekymringsfri rundt i byen. Etter hvert meldte sulten seg, og valget falt på favorittpizzeriaet mitt. Jeg steg inn, bestilte pizzaen og satte meg ned for å vente på dens ankomst. Den liflige duften av pizzaen som lå og godgjorde seg i ovnen spredte seg i det folketomme lokalet, og jeg kjente hvordan tennene mine begynte å løpe i vann. Snart ville herligheten dukke opp på bordet mitt! Ganske riktig ble en rykende fersk pizza brakt til bordet mitt fem minutter senere. Jeg fant frem kniv og gaffel, og satte i gang med å skjære meg et pizzastykke. Da jeg var ferdig med mitt lille kirurgiske inngrep, stakk jeg gaffelen i pizzastykket og førte det i munnen min. Akkurat i samme øyeblikk som maten hadde lagt seg på tungen min, og tennene mine skulle til å tygge det i stykker, hørte jeg en ding dong-lyd som signaliserte at det hadde ankommet nye kunder. Jeg skottet på dem, og ba til de høyere makter om at de ikke skulle sette seg i nærheten av meg, men den gang ei. De satte seg på et bord som ikke var mer enn fem meter unna meg, og jeg følte (eller innbilte meg iallfall) hvordan de stirret på meg. De iakttok hver bevegelse jeg gjorde, og var det noe jeg avskydde, var det å bli observert mens jeg spiste. Det å spise var intimt. Det var privat. Jeg utstod ikke å bli sett på mens jeg spiste. Det var noe av det verste jeg visste. Jeg innså fort at hyggestunden min var spolert. På grunn av at jeg ble overmannet av angsten, latet jeg først som jeg gikk på do, men etter å ha stått der og stirret på meg selv i speilet i ca. ett minutts tid, satte jeg kurs mot utgangsdøra og forsvant. Jeg hadde kanskje klart å spise et halvt pizzastykke, hvilket innebar at ca. 95 % av pizzaen sto igjen på bordet. Helvete! Fikk man ikke være i fred noen steds?