Utdanningsmaset

Utdanning har en sentral rolle i det såkalte kunnskapssamfunnet vårt. Kunnskap er nøkkelen til suksess og fremgang, og store pengesummer investeres derfor også i utdanningsrelaterte aktiviteter. For å understreke akkurat hvor viktig det er at vi hele tiden tilegner oss kunnskap, prater man også om livslang læring. Som aktive medborgere forventes det at vi lærer oss "fra vuggen til graven." Det er så godt som umulig å se på TV eller lese ei avis uten at man konfronteres med dette budskapet om hvor viktig det er å være utdannet. Ofte fremstilles utdanning som løsningen på flere problemer av så vel økonomisk som personlig karakter, og det er derfor lett å bli overbevist om at utdanning er en forutsetning for å oppnå et anstendig liv med økonomisk stabilitet og alt det innebærer. Dette er ikke nødvendigvis en løgn ettersom flere og flere arbeidsgivere stiller krav til at arbeidssøkere faktisk er velutdannede, men det er ikke helt uproblematisk at så mange følger denne oppfordringen og skaffer seg høyere utdanning. 

Å ha utdanning utover grunnskolen er så godt som et minimumskrav hvis man vil inn på arbeidsmarkedet. Naturligvis finnes det alltid stillinger og jobber hvor det ikke kreves, men hvorvidt disse jobbene er attraktive for majoriteten av befolkningen kan diskuteres. Dermed ikke sagt at det er umulig å få seg en kurant jobb uten en solid utdanning, men det krever som regel at man enten er veldig begavet og kanskje har litt flaks, eller at man har gode kontakter i arbeidslivet. Jeg vil likevel påstå at mesteparten av oss er nødt til å ha en eller annen form av utdanning hvis vi skal lykkes i å kapre en "bra" jobb. Det er også fullt mulig å få seg jobb med et fagbrev fra videregående, og det er mange som går denne veien også. Derimot er det nok ingen større overraskelse at de fleste som velger studiespesialisering (eller allmennfag som det het tidligere) søker seg til høyere utdanning etterpå. Dette er gjerne fordi høyere utdanning er en forutsetning for å kunne få drømmejobben.

Ved høyskolene og universitetene finnes det en rekke utdanningsprogrammer av ulik lengde å velge mellom. En vanlig bachelorgrad tar som regel tre år mens en mastergrad vanligvis fullføres i løpet av fem år. På dette tidspunktet har de fleste allerede opparbeidet seg en relativt stor kunnskapsbagasje etter ti år i grunnskolen, og tre år i den videregående skolen. Det er mye læring, det. Og mer kunnskap skal man absorbere før man til slutt kan skilte med en bachelor- eller mastergrad. Ved nærmere ettertanke er det kanskje bedre å benytte seg av verbet konstruere da absorbere har noe passivt eller mekanisk over seg. Pedagoger prater dessuten ofte om hvordan studentene selv skal ta ansvar for egen læring, hvilket innebærer at de skal være i stand til å oppspore og produsere kunnskap på egen hånd. Dette ble en liten digresjon, men det jeg vil si er at at mange av oss tilbringer godt over seksten (!) år innenfor utdanningssystemet før vi drister oss ut i arbeidslivet. Selv om jeg ikke bestandig var så begeistret over skolen da jeg var yngre, og ofte slet med å se nytten i all denne kunnskapen som ble presentert for oss, har jeg i løpet av de siste årene lært meg å finne glede i å lære. Har jeg endelig blitt det de kaller for voksen? Skrekk og gru. Naturligvis er det mye jeg ikke er interessert i, og som jeg kjemper meg gjennom uansett, men å lære seg mer om sin omverden og sine medmennesker er aldri dumt. Likevel vil jeg kort drøfte dette stadige maset om utdanning litt kritisk.

En bachelorgrad er relativt kjapt unnagjort mens det kreves litt mer energi og pågangsmot for å ta seg en mastergrad, men heller ikke det er noe uoppnåelig. Naturligvis finnes det store variasjoner mellom de ulike utdanningsprogrammene; noen er tyngre enn andre og krever kanskje mer, men akkurat hvor vanskelig en utdanning oppleves er til syvende og sist avhengig av ens egne interesser og ferdigheter. Jeg skal ikke utdype dette noe mer, men skal heller forsøke å komme til poenget med denne teksten. Hvorvidt man vil utdanne seg og hvor mye man vil utdanne seg, er opp til hver og en, men grunnet all den oppmerksomheten som vies til utdanning i mediene og arbeidsgivernes økende krav til potensielle arbeidsøkere, kan man si at det trolig er en bråte med mennesker som i dag føler seg tvunget til å utdanne seg. Dette er med andre ord noe som vi iallfall implisitt oppfordres til. I tillegg til dette påvirkes trolig mange av oss av ønsker, krav og forventninger fra familie og venner. Å studere uten å være det minste motivert til det er vanskelig, men mange gjør det likevel for å kunne ha en sjanse på arbeidsmarkedet og/eller for å unngå marginalisering og nedsettende kommentarer fra andre. Studiene oppleves trolig ikke som veldig givende i situasjoner som dette, men på tross av dette kan de være fruktbare ettersom de leder til at vedkommende får et vitnemål i hånda etter avlagte studier. Dette vitnemålet kan siden åpne mang en dør i arbeidslivet, og hvis man er heldig klarer man til og med å hale i land en jobb man trives i. En slik situasjon er naturligvis ikke så gunstig sett fra et læringsperspektiv, men det er utvilsomt mange som kjemper seg gjennom studier de opplever som uaktuelle eller uinteressante bare for å få dette etterlengtede vitnemålet. Vi lever tross alt i et meritokrati.

I og med at utdanningsnivået øker, og flere der ute velger å ta høyere utdanning, mister også utdanningen noe av verdien sin. Kunnskap er som sagt noe positivt, men det jeg mener er at det høye utdanningsnivået kan resultere i at det går inflasjon i utdanning, spesielt høyere utdanning. Jeg vil til og med hevde at det har skjedd allerede. En bachelorgrad har fortsatt mye verdi, men innen enkelte utdanningsprogrammer har det høye utdanningsnivået i samfunnet medført at flere føler seg nødt til å fortsette med studier utover bacheloren. Da blir det neste logiske steget gjerne en mastergrad. Så vidt det er meg bekjent er heldigvis doktorgradene enn så lenge noe som bare en liten minoritet av de "vanlige" studentene ønsker seg. Mitt inntrykk er altså at det faktum at så mange velger å ta høyere utdanning, leder til at arbeidsgivere også vet å stille høyere krav til fremtidig arbeidskraft. Hvorfor nøye seg med en kandidat som har en bachelorgrad når man kan få en som har en mastergrad? Jeg vil igjen understreke at dette ikke gjelder samtlige yrkesgrupper eller utdanningsprogrammer, men en del av dem. Dette betyr at noen velger eller igjen føler seg tvunget til å ta seg en mastergrad for å kunne konkurrere med andre på det nådeløse arbeidsmarkedet. En bachelorgrad ville med all sannsynlighet ha vært nok i mange jobber, men ettersom utbudet av kvalifiserte arbeidssøkere er så stort, blir kravet til utdanning ennå høyere. Det er også noe jeg stiller meg litt kritisk til. Mange personer ville sikkert ha vært fornøyd med en bachelorgrad, men på grunn av ovennevnte grunner forblir de studenter i noen år til. Faktum er at mange jobber er mulig å gjøre uten at man må ha en gedigen akademisk bakgrunn. Vi tilegner oss nemlig mange kunnskaper i arbeidslivet, og ved å utøve en jobb  -- såkalt learning by doing. Likevel kan det naturligvis lønne seg å ha en solid utdanning som grunnlag. Flere forskere er dessuten klar over at en stor mengde av det vi lærer oss i løpet av vår utdanning ikke lar seg overføre til praktiske situasjoner ("transfer-problemet"). Det er derfor en smule komisk at man er nødt til å studere i så mange år for å kunne ha en sjanse på arbeidsmarkedet. I tillegg til dette finnes det et slags paradoks i det hele da flere mennesker også er av den oppfatning at vi tilbringer en for stor del av livene våres innen utdanningssystemet, og at vi heller burde jobbe mer. Dette er også noe som diskuteres i media nå og da. Samtidig bombarderes vi altså med disse beskjedene om at utdanning er nødvendig, og gjerne en forutsetning for å oppnå et bra liv. 

Denne teksten ble mye lengre enn jeg først antok at den ville bli, men så har jeg jo en tendens til å skrive mye. Dette er heldigvis noe jeg har nytte av i utdanningen min. Det eneste jeg ville med denne teksten var å vekke noen tanker, og kaste litt lys over situasjonen slik jeg (og trolig mange andre) oppfatter den. Jeg mener på ingen måte å si at utdanning er meningløst eller en sløsing av tid og ressurser, tvert imot er jeg av den oppfatning at læring kan være moro. Likevel finnes det altså momenter i det hele som kanskje er mindre positive. Jeg kunne ha skrevet ennå mer om dette temaet, men jeg har ingen ønske om å skrive en bok i kveld. Jeg håper likevel at noen der ute tar seg tid til å lese dette innlegget, og kanskje nikker gjenkjennende til noen av mine resonnementer.

Den gode, gamle hytteturen

Barndommens hytteturer, hvem husker vel ikke dem? I mitt tilfelle ble beskjeden om at neste helg skulle tilbringes på hytta, mottatt med varierte reaksjoner. Enkelte ganger gledet jeg meg skikkelig til å komme meg bort fra byen og ut i naturen, mens jeg andre ganger stønnet høylytt for å uttrykke min oppgitthet ovenfor mamma og pappa. Å klage eller sutre hjalp naturligvis ikke da det var de som satt med makten. Å være på hytta kunne være morsomt, men det var delvis avhengig av hvilken tid på året det var snakk om. Det var kanskje sommeren og vinteren som var mest spesiell, selv om både våren og høsten naturligvis også hadde sine egne særpreg. Likevel var det jo mellom sommeren og vinteren at kontrasten var størst.

Sommeren hadde sin sjarm fordi det da var mulig å blant annet fiske, tenne bål i fjæra, klatre i trær og benytte seg av grillhuset. Det var få ting som var like spennende som å fiske sammen med bror, selv om ingen av oss hadde noe særlig til overs for selve sløyinga av byttet vårt. Å starte små bråtebranner hørte også til sommeren. I tillegg brukte bror og jeg å sette livet på spill ved å fange humler i tomme syltetøyglass. For å bedøve og ufarliggjøre humlene, hadde vi puttet papirstykker dynket i bensin eller tennvæske i bunnen av glassene. Å bevitne hvordan humlene reagerte på væsken etter få minutter, syntes vi selvfølgelig var kjempeartig. Omsider ble de så omtåket og tappet for energi at de ikke lenger klarte å fly, men bare krabbet langs innsiden av glasset.  Etter at vi gikk lei, åpnet vi som regel lokket og ventet til at de klarte å komme seg på bena igjen, for så å ta vingene fatt og returnere til skogen atter en gang. Selv om sommeren gjorde området hytta vår befant seg i til en gedigen lekeplass, hvor man kunne få utløp for all den energien man måtte ha, var sommeren også ensbetydende med insekter. Det florerte med edderkopper, klegger, biller og mygg overalt. Selv om det var morsomt å fange humler, var det ikke like morsomt å bli jaget av dem og andre insekter. Soverommet i den lille hytta vår var dessuten et eldorado for edderkopper, og de trivdes spesielt godt under taket hvor de spant sine spindelvev. Tanken på at en armada av edderkopper kunne fire seg ned fra taket, og komme krypende opp langs kroppen din mens du lå og sov, gjorde det derfor iblant vanskelig å sovne .
 

Vinteren, derimot, var insektsfri (iallfall utendørs) og på grunn av de store snømengdene og det åpne jordet hytta befant seg på, var det mye man kunne foreta seg. Å lage snømenn og å renne på akebrett hørte definitivt til høydepunktene, men det fantes en ting som ingenting kunne måle seg med, og det var å kjøre scooter. Åh, bare tanken på å frese over jordet i full fart fylte kroppen med spenning. Lukten av bensin som festet seg i kjeledressen hadde også sin egen sjarm. Ettersom vi bare hadde en scooter, byttet vanligvis bror og jeg på å kjøre den. Av og til festet vi til og med et akebrett på scooteren, noe som ofte endte opp med at den av oss som befant seg på akebrettet, datt av så snart farten tiltok eller sjåføren tok en brå sving. Åh, så artig det var. Timene fløy forbi, og før man visste ordet av det var det bare å slå av scootermotoren, komme seg ut av kjeledressen og sette seg ned for å spise. Om kvelden koset vi oss som regel med godter, potetgull og brus samtidig som vi underholdt oss med med spørreleker eller forskjellige brettspill. Jeg husker tydelig at Yatzy var et fast innslag.  Ofte satte vi oss også ved stuevinduet, og så på veien som strakte seg som en bølgete slange langs fjorden og havet. Bilene som kom kjørende langs veien fortonet seg som små, lysende insekter i det mørke og kalde vinterlandskapet.

Selv om det var mye man kunne ta seg til om man bare var oppfinnsom, og hadde nok futt i kroppen, var det enkelter aspekter ved hytteturen som var mindre morsomme. Bare det å kjøre til hytta innebar å tilbringe ca. to og en halv time i bilen, noe jeg ikke akkurat var så veldig begeistret for, med mindre bror og jeg da fikk kose oss med en flaske brus og en pose potetgull i baksetet. Da ble kjøreturen med ett mer utholdelig. I motsetning til de fleste av vennene mine som hadde hytter som lå en knapp time fra hjemmene deres, måtte vi kjøre over fjell og gjennom fjorder for å komme oss fram. Dette var dessuten på en tid da internett ennå ikke eksisterte, noe som igjen betydde at det ikke var mulig å slå ihjel tid ved å spille Angry Birds eller sitte på Facebook. Ettersom internett-revolusjonen ennå ikke hadde funnet sted, og vi kun hadde et svart-hvitt fjernsynsapparat på hytta -- som dessuten bare fikk inn NRK -- ble det tidvis kjedelig også. Ennå verre var kanskje det faktum at vi måtte driste oss til utedasset de gangene naturen kalte. Til nød kunne man kanskje pisse utenfor hyttedøra, men så snart det ble aktuelt å transportere tyngre materie gjennom kroppen, var det bare å belage seg på å gå på utedasset. Utedasset var det jeg kanskje hatet mest ved hyttelivet, spesielt om vinteren og høsten når det var kaldt og mørkt ute. Dessuten var utedasset også et paradis for alle de insektene som fant glede i å livnære seg på avføring. Tanken på at en edderkopp kunne komme krypende opp bak meg mens jeg satt der, var skremmende og frastøtende. For å gjøre det mindre skummelt, hadde vi gjerne et stearinlys på do, noe som hjalp litt selv om det naturligvis ikke klarte å eliminere den redselen som oppstod så snart man satt fot innenfor døra en mørk høst- eller vinterkveld. 

Hyttelivet hadde med andre ord sine fordeler og ulemper. I ettertid er jeg dog takknemlig for at vi i det hele tatt hadde en hytte å dra til. Det var jo tross alt godt å komme seg ut i naturen nå og da; å ha mulighet til å ta pulsen på moder jord. Selv om jeg ikke alltid tok imot beskjeden om at vi skulle på hyttetur med glede, tror jeg at det gjorde meg godt. De som drar på hyttetur i dag kan som regel ikke nyte hyttelivet på samme måte som vi gjorde ettersom teknologien har gjort sitt inntog selv i de fjerneste avkroker av Norge. Det innebærer at man kan ha kontakt med omverdenen selv når man befinner seg ute i skauen, eller sitter ute i en liten jolle og fisker. Man kan spille Angry Birds, lytte til musikk på Spotify, oppdatere FB-statusen sin...ja, det er nesten bare fantasien som setter grenser. Selv om dette har blitt en naturlig del av den virkeligheten vi befinner oss i, tror jeg teknologien har frarøvet ”det gamle hyttelivet” noe av sin sjarm ved å gjøre underholdning så lett tilgjengelig. Selv om jeg ikke har statistiske beviser for dette, tør jeg påstå at barn i dag tilbringer atskillig mindre tid ute i naturen enn før. Jeg kan iallfall forestille meg at det å sitte inne og høre på musikk eller spille dataspill, virker mer forlokkende enn å skitne seg til ved å klatre i trær, sløye fisk eller bygge hytte i skogen. Uheldigvis går man glipp av mange fine minner og opplevelser hvis man lar seg forsvinne totalt inn i teknologiens verden, og ikke skuer det eventyret som venter på den som våger å boltre seg i naturen.

Bilde fra Kråkenes, stedet hvor vi brukte å dra på hyttetur.

Å tvinge seg til å ta helg

Misforstå meg rett; Helger er deilige, men som student klarer man ikke bestandig å nyte dem til fulle. Med dette mener jeg rett og slett at det kan være vanskelig å eliminere tvangstankene om at man burde studere, eller som jobbe med den og den oppgaven i stedet for å spille eller se på film. Disse tankene lusker gjerne i underbevisstheten, men sniker seg med jevne mellomrom inn i bevisstheten også. Dette på tross av at det altså er helg. Nå er det sikkert en del av dere som rister uforstående på hodet, men for mitt vedkommende forholder det seg slik. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men nå er jeg dessverre ikke velsignet med et helt friskt sinn. Som regel tvinger jeg meg selv til å ta helg, hvilket innebærer at jeg tar fullstendig avstand fra å skrive oppgaver og å lese studielitteratur. Som oftest lykkes jeg med dette, men samtidig får jeg ofte dårlig samvittighet av å ta helg når jeg vet at jeg kunne ha brukt tiden til noe mer produktivt, som for eksempel å skrive på masteroppgaven.  

Det er kanskje spesielt på grunn av sistnevnte at jeg nå opplever det som vanskelig å slappe helt av. Ikke sjelden ligger jeg på sofaen og ser på en eller annen TV-serie, samtidig som det foregår en krig i hjernen min. Denne krigen utspiller seg selvsagt mellom den delen av meg som sier at jeg med rette slapper av, og den delen av meg som prøver å overtale meg om at det finnes fornuftigere ting å gjøre, som for eksempel å jobbe med masteroppgaven. Som sagt klarer jeg som regel å vinne over tvangstankene, men ikke desto mindre er det ergerlig at det skal være på denne måten. Det er derfor jeg er litt redd når jeg ser på kalenderen, og konstaterer at det nærmer seg helg. Kommer jeg til å kunne nyte helga, eller blir jeg nødt til å mobilisere all min kraft for å kunne utkjempe nok et slag mot den dårlige samvittigheta mi? 

Jeg elsker helger, men må oppriktig talt si at jeg gleder meg litt til å gå ut i jobb. Da kan jeg forhåpentligvis ta helg uten at jeg føler at jeg må foreta meg det ene og det andre. Kanskje jeg romantiserer arbeidslivets realiteter, men min erfaring så langt er iallfall at det er "lettere" å ta helg når man jobber sammenlignet med hvordan det føles når man er student. Som arbeidstager er man fri når man stempler ut klokken 16 på fredagsettermiddagen, og da burde man ikke bekymre seg over arbeidsoppgaver igjen før det er mandag. Arbeidsoppgavene etterlater man seg på jobb. Som student, derimot, har man nesten hele tiden oppgaver man vet man kan gjøre på tross av at det er helg. Frihetsfølelsen blir derfor ikke den samme. Jeg tviler ikke et sekund på at det er mange studenter som ikke kan relatere til det jeg skriver, men samtidig er det sikkert flere som kan det. Selv om det iblant er slitsomt, er det likevel ingen dager jeg liker bedre enn fredager, lørdager og søndager. Jeg skulle bare ønske jeg lærte meg å gi faen i alt som heter studier når det helg.

Hilsener fra fryseren

Årets største prosjekt er uten tvil masteroppgaven, og som med de fleste oppgaver lønner det seg å starte i god tid og sørge for å skrive med jevne mellomrom. Det er nemlig slik man kommer i mål! Jeg er derfor glad for at jeg har blitt velsignet med en god selvdisiplin og evnen til å produsere masse tekst på relativt kort tid. Førstnevnte nærmer seg kanskje mer en tvangshandling da jeg føler at jeg MÅ gjøre noe (i dette tilfellet skrive tekst) for å unngå å føle for mye stress. Samtidig er det vanskelig for meg å slappe helt av når jeg vet at det faktisk finnes noe jeg kan og burde gjøre. Som student er dette kanskje gode egenskaper å ha, men det er likevel slitsomt til tider. Hva angår masteroppgaven, har jeg allerede klart å skrive noen sider selv om jeg utvilsomt kommer til å foreta flere endringer under arbeidets gang. Det føles likevel godt å ha kommet i gang! Jeg mener å ha lest at det viktigste man kan gjøre når man holder på med en masteroppgave faktisk er å produsere tekst. Håper dette stemmer. Hvis jeg klarer å fortsette slik er det slettes ikke umulig at jeg får skrevet teoridelen før sommeren melder sin ankomst. Det er iallfall det som er planen, men slikt avhenger også av andre faktorer som for eksempel at veilederen min godkjenner det jeg skriver. Å produsere tekst er jo en ting, men det kan jo ikke være sludder heller. Den må være skrevet slik at akademia også godtar den, men det ordner seg nok. Den tid, den sorg. 

Ellers har jeg ikke så mye annet å dele med omverdenen akkurat nå. Eller jo, kanskje jeg kan diskutere noe så trivielt som været! Det er jo et populært tema når folk ikke har annet å prate om. Hvor mange ganger har jeg ikke sett personer som såvidt kjenner hverandre ty til værprat i manko på samtaleemner med substans! Forrige helg var det iskaldt her i landet. Gradestokken nærmet seg faktisk hele 30 minusgrader. På det meste var det vel rundt -27c her, noe jeg absolutt vil klassifisere som kaldt. Her hadde nok Mr. Freeze trivdes, ja! Og ja, det var en Batman-referanse. Mon tro hva som hadde satt værgudenes kollektive sinn såpass i kok? Her prater miljøfolk om global oppvarming og den slags, men jeg vet ikke helt, jeg. Vil ikke akkurat påstå at det har blitt så jævlig mye varmere på kloden, iallfall ikke der jeg befinner meg. Men hva vet vel en stakkars blogger om avanserte fenomener som global oppvarming? Jeg er bare takknemlig for at temperaturen har steget (altså at det har blitt varmere) slik at jeg kan bevege meg utendørs igjen. Det nektet jeg plent å gjøre da det var på sitt kaldeste, noe som igjen gjorde at at jeg ikke ble kvitt de kaloriene jeg hadde planlagt å kvitte meg med på spaserturene mine. 

Det var alt for i aften. Forsvinn nå!