Den gode, gamle hytteturen

Barndommens hytteturer, hvem husker vel ikke dem? I mitt tilfelle ble beskjeden om at neste helg skulle tilbringes på hytta, mottatt med varierte reaksjoner. Enkelte ganger gledet jeg meg skikkelig til å komme meg bort fra byen og ut i naturen, mens jeg andre ganger stønnet høylytt for å uttrykke min oppgitthet ovenfor mamma og pappa. Å klage eller sutre hjalp naturligvis ikke da det var de som satt med makten. Å være på hytta kunne være morsomt, men det var delvis avhengig av hvilken tid på året det var snakk om. Det var kanskje sommeren og vinteren som var mest spesiell, selv om både våren og høsten naturligvis også hadde sine egne særpreg. Likevel var det jo mellom sommeren og vinteren at kontrasten var størst.

Sommeren hadde sin sjarm fordi det da var mulig å blant annet fiske, tenne bål i fjæra, klatre i trær og benytte seg av grillhuset. Det var få ting som var like spennende som å fiske sammen med bror, selv om ingen av oss hadde noe særlig til overs for selve sløyinga av byttet vårt. Å starte små bråtebranner hørte også til sommeren. I tillegg brukte bror og jeg å sette livet på spill ved å fange humler i tomme syltetøyglass. For å bedøve og ufarliggjøre humlene, hadde vi puttet papirstykker dynket i bensin eller tennvæske i bunnen av glassene. Å bevitne hvordan humlene reagerte på væsken etter få minutter, syntes vi selvfølgelig var kjempeartig. Omsider ble de så omtåket og tappet for energi at de ikke lenger klarte å fly, men bare krabbet langs innsiden av glasset.  Etter at vi gikk lei, åpnet vi som regel lokket og ventet til at de klarte å komme seg på bena igjen, for så å ta vingene fatt og returnere til skogen atter en gang. Selv om sommeren gjorde området hytta vår befant seg i til en gedigen lekeplass, hvor man kunne få utløp for all den energien man måtte ha, var sommeren også ensbetydende med insekter. Det florerte med edderkopper, klegger, biller og mygg overalt. Selv om det var morsomt å fange humler, var det ikke like morsomt å bli jaget av dem og andre insekter. Soverommet i den lille hytta vår var dessuten et eldorado for edderkopper, og de trivdes spesielt godt under taket hvor de spant sine spindelvev. Tanken på at en armada av edderkopper kunne fire seg ned fra taket, og komme krypende opp langs kroppen din mens du lå og sov, gjorde det derfor iblant vanskelig å sovne .
 

Vinteren, derimot, var insektsfri (iallfall utendørs) og på grunn av de store snømengdene og det åpne jordet hytta befant seg på, var det mye man kunne foreta seg. Å lage snømenn og å renne på akebrett hørte definitivt til høydepunktene, men det fantes en ting som ingenting kunne måle seg med, og det var å kjøre scooter. Åh, bare tanken på å frese over jordet i full fart fylte kroppen med spenning. Lukten av bensin som festet seg i kjeledressen hadde også sin egen sjarm. Ettersom vi bare hadde en scooter, byttet vanligvis bror og jeg på å kjøre den. Av og til festet vi til og med et akebrett på scooteren, noe som ofte endte opp med at den av oss som befant seg på akebrettet, datt av så snart farten tiltok eller sjåføren tok en brå sving. Åh, så artig det var. Timene fløy forbi, og før man visste ordet av det var det bare å slå av scootermotoren, komme seg ut av kjeledressen og sette seg ned for å spise. Om kvelden koset vi oss som regel med godter, potetgull og brus samtidig som vi underholdt oss med med spørreleker eller forskjellige brettspill. Jeg husker tydelig at Yatzy var et fast innslag.  Ofte satte vi oss også ved stuevinduet, og så på veien som strakte seg som en bølgete slange langs fjorden og havet. Bilene som kom kjørende langs veien fortonet seg som små, lysende insekter i det mørke og kalde vinterlandskapet.

Selv om det var mye man kunne ta seg til om man bare var oppfinnsom, og hadde nok futt i kroppen, var det enkelter aspekter ved hytteturen som var mindre morsomme. Bare det å kjøre til hytta innebar å tilbringe ca. to og en halv time i bilen, noe jeg ikke akkurat var så veldig begeistret for, med mindre bror og jeg da fikk kose oss med en flaske brus og en pose potetgull i baksetet. Da ble kjøreturen med ett mer utholdelig. I motsetning til de fleste av vennene mine som hadde hytter som lå en knapp time fra hjemmene deres, måtte vi kjøre over fjell og gjennom fjorder for å komme oss fram. Dette var dessuten på en tid da internett ennå ikke eksisterte, noe som igjen betydde at det ikke var mulig å slå ihjel tid ved å spille Angry Birds eller sitte på Facebook. Ettersom internett-revolusjonen ennå ikke hadde funnet sted, og vi kun hadde et svart-hvitt fjernsynsapparat på hytta -- som dessuten bare fikk inn NRK -- ble det tidvis kjedelig også. Ennå verre var kanskje det faktum at vi måtte driste oss til utedasset de gangene naturen kalte. Til nød kunne man kanskje pisse utenfor hyttedøra, men så snart det ble aktuelt å transportere tyngre materie gjennom kroppen, var det bare å belage seg på å gå på utedasset. Utedasset var det jeg kanskje hatet mest ved hyttelivet, spesielt om vinteren og høsten når det var kaldt og mørkt ute. Dessuten var utedasset også et paradis for alle de insektene som fant glede i å livnære seg på avføring. Tanken på at en edderkopp kunne komme krypende opp bak meg mens jeg satt der, var skremmende og frastøtende. For å gjøre det mindre skummelt, hadde vi gjerne et stearinlys på do, noe som hjalp litt selv om det naturligvis ikke klarte å eliminere den redselen som oppstod så snart man satt fot innenfor døra en mørk høst- eller vinterkveld. 

Hyttelivet hadde med andre ord sine fordeler og ulemper. I ettertid er jeg dog takknemlig for at vi i det hele tatt hadde en hytte å dra til. Det var jo tross alt godt å komme seg ut i naturen nå og da; å ha mulighet til å ta pulsen på moder jord. Selv om jeg ikke alltid tok imot beskjeden om at vi skulle på hyttetur med glede, tror jeg at det gjorde meg godt. De som drar på hyttetur i dag kan som regel ikke nyte hyttelivet på samme måte som vi gjorde ettersom teknologien har gjort sitt inntog selv i de fjerneste avkroker av Norge. Det innebærer at man kan ha kontakt med omverdenen selv når man befinner seg ute i skauen, eller sitter ute i en liten jolle og fisker. Man kan spille Angry Birds, lytte til musikk på Spotify, oppdatere FB-statusen sin...ja, det er nesten bare fantasien som setter grenser. Selv om dette har blitt en naturlig del av den virkeligheten vi befinner oss i, tror jeg teknologien har frarøvet ”det gamle hyttelivet” noe av sin sjarm ved å gjøre underholdning så lett tilgjengelig. Selv om jeg ikke har statistiske beviser for dette, tør jeg påstå at barn i dag tilbringer atskillig mindre tid ute i naturen enn før. Jeg kan iallfall forestille meg at det å sitte inne og høre på musikk eller spille dataspill, virker mer forlokkende enn å skitne seg til ved å klatre i trær, sløye fisk eller bygge hytte i skogen. Uheldigvis går man glipp av mange fine minner og opplevelser hvis man lar seg forsvinne totalt inn i teknologiens verden, og ikke skuer det eventyret som venter på den som våger å boltre seg i naturen.

Bilde fra Kråkenes, stedet hvor vi brukte å dra på hyttetur.

Å tvinge seg til å ta helg

Misforstå meg rett; Helger er deilige, men som student klarer man ikke bestandig å nyte dem til fulle. Med dette mener jeg rett og slett at det kan være vanskelig å eliminere tvangstankene om at man burde studere, eller som jobbe med den og den oppgaven i stedet for å spille eller se på film. Disse tankene lusker gjerne i underbevisstheten, men sniker seg med jevne mellomrom inn i bevisstheten også. Dette på tross av at det altså er helg. Nå er det sikkert en del av dere som rister uforstående på hodet, men for mitt vedkommende forholder det seg slik. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men nå er jeg dessverre ikke velsignet med et helt friskt sinn. Som regel tvinger jeg meg selv til å ta helg, hvilket innebærer at jeg tar fullstendig avstand fra å skrive oppgaver og å lese studielitteratur. Som oftest lykkes jeg med dette, men samtidig får jeg ofte dårlig samvittighet av å ta helg når jeg vet at jeg kunne ha brukt tiden til noe mer produktivt, som for eksempel å skrive på masteroppgaven.  

Det er kanskje spesielt på grunn av sistnevnte at jeg nå opplever det som vanskelig å slappe helt av. Ikke sjelden ligger jeg på sofaen og ser på en eller annen TV-serie, samtidig som det foregår en krig i hjernen min. Denne krigen utspiller seg selvsagt mellom den delen av meg som sier at jeg med rette slapper av, og den delen av meg som prøver å overtale meg om at det finnes fornuftigere ting å gjøre, som for eksempel å jobbe med masteroppgaven. Som sagt klarer jeg som regel å vinne over tvangstankene, men ikke desto mindre er det ergerlig at det skal være på denne måten. Det er derfor jeg er litt redd når jeg ser på kalenderen, og konstaterer at det nærmer seg helg. Kommer jeg til å kunne nyte helga, eller blir jeg nødt til å mobilisere all min kraft for å kunne utkjempe nok et slag mot den dårlige samvittigheta mi? 

Jeg elsker helger, men må oppriktig talt si at jeg gleder meg litt til å gå ut i jobb. Da kan jeg forhåpentligvis ta helg uten at jeg føler at jeg må foreta meg det ene og det andre. Kanskje jeg romantiserer arbeidslivets realiteter, men min erfaring så langt er iallfall at det er "lettere" å ta helg når man jobber sammenlignet med hvordan det føles når man er student. Som arbeidstager er man fri når man stempler ut klokken 16 på fredagsettermiddagen, og da burde man ikke bekymre seg over arbeidsoppgaver igjen før det er mandag. Arbeidsoppgavene etterlater man seg på jobb. Som student, derimot, har man nesten hele tiden oppgaver man vet man kan gjøre på tross av at det er helg. Frihetsfølelsen blir derfor ikke den samme. Jeg tviler ikke et sekund på at det er mange studenter som ikke kan relatere til det jeg skriver, men samtidig er det sikkert flere som kan det. Selv om det iblant er slitsomt, er det likevel ingen dager jeg liker bedre enn fredager, lørdager og søndager. Jeg skulle bare ønske jeg lærte meg å gi faen i alt som heter studier når det helg.

Hilsener fra fryseren

Årets største prosjekt er uten tvil masteroppgaven, og som med de fleste oppgaver lønner det seg å starte i god tid og sørge for å skrive med jevne mellomrom. Det er nemlig slik man kommer i mål! Jeg er derfor glad for at jeg har blitt velsignet med en god selvdisiplin og evnen til å produsere masse tekst på relativt kort tid. Førstnevnte nærmer seg kanskje mer en tvangshandling da jeg føler at jeg MÅ gjøre noe (i dette tilfellet skrive tekst) for å unngå å føle for mye stress. Samtidig er det vanskelig for meg å slappe helt av når jeg vet at det faktisk finnes noe jeg kan og burde gjøre. Som student er dette kanskje gode egenskaper å ha, men det er likevel slitsomt til tider. Hva angår masteroppgaven, har jeg allerede klart å skrive noen sider selv om jeg utvilsomt kommer til å foreta flere endringer under arbeidets gang. Det føles likevel godt å ha kommet i gang! Jeg mener å ha lest at det viktigste man kan gjøre når man holder på med en masteroppgave faktisk er å produsere tekst. Håper dette stemmer. Hvis jeg klarer å fortsette slik er det slettes ikke umulig at jeg får skrevet teoridelen før sommeren melder sin ankomst. Det er iallfall det som er planen, men slikt avhenger også av andre faktorer som for eksempel at veilederen min godkjenner det jeg skriver. Å produsere tekst er jo en ting, men det kan jo ikke være sludder heller. Den må være skrevet slik at akademia også godtar den, men det ordner seg nok. Den tid, den sorg. 

Ellers har jeg ikke så mye annet å dele med omverdenen akkurat nå. Eller jo, kanskje jeg kan diskutere noe så trivielt som været! Det er jo et populært tema når folk ikke har annet å prate om. Hvor mange ganger har jeg ikke sett personer som såvidt kjenner hverandre ty til værprat i manko på samtaleemner med substans! Forrige helg var det iskaldt her i landet. Gradestokken nærmet seg faktisk hele 30 minusgrader. På det meste var det vel rundt -27c her, noe jeg absolutt vil klassifisere som kaldt. Her hadde nok Mr. Freeze trivdes, ja! Og ja, det var en Batman-referanse. Mon tro hva som hadde satt værgudenes kollektive sinn såpass i kok? Her prater miljøfolk om global oppvarming og den slags, men jeg vet ikke helt, jeg. Vil ikke akkurat påstå at det har blitt så jævlig mye varmere på kloden, iallfall ikke der jeg befinner meg. Men hva vet vel en stakkars blogger om avanserte fenomener som global oppvarming? Jeg er bare takknemlig for at temperaturen har steget (altså at det har blitt varmere) slik at jeg kan bevege meg utendørs igjen. Det nektet jeg plent å gjøre da det var på sitt kaldeste, noe som igjen gjorde at at jeg ikke ble kvitt de kaloriene jeg hadde planlagt å kvitte meg med på spaserturene mine. 

Det var alt for i aften. Forsvinn nå!  

Menneskehetens forfall

”Jeg er nødt til å sjekke Facebooken min!” er en replikk man hører altfor ofte i dag. Det kan virke som om folk har begynt å leve mer på internett enn i det virkelige liv. Jeg påstår ikke at jeg er et unntak når det gjelder dette. Snarere tvert imot. Selv tilhører jeg nok den delen av befolkningen som tilbringer altfor mye tid foran PC-en, inklusive folkefiende nummer en, Facebook. Det har bare blitt sånn, rett og slett. Da pappa og bestefar sto opp om morgenen, så de fram til en kopp varm kaffe og en fersk avis. Blant vår generasjon har Facebook for mange erstattet den funksjonen avisen fylte før i tiden. Sosiale medier som nettopp FB gir oss nytelse, og er en ypperlig, om enn patetisk, måte å slå ihjel tid på. Gleden som oppstår når man har formulert en statusoppdatering som får haugevis med ”likes” er stor. Altfor stor. Det forklarer nok også hvorfor mange oppdaterer statusen sin flere ganger i løpet av dagen, og håper på at akkurat DEN statusen skal bli den som høster mest «likes» til dags dato. Det er heller ikke utenkelig at det er flere der ute i det ganske land som bruker lang tid på å formulere statuser som de oppfatter som så utrolig morsomme og interessante at det hadde vært en forbrytelse i seg selv å ikke dele disse visdomsordene med resten av den virtuelle venneflokken. Og dette er et av de aspektene som skremmer vettet av meg. For hva sier dette om oss mennesker? Hva slags liv er det vi lever når fillesaker og trivialiteter som dette tilfredsstiller oss, ja, får oss til å lengte etter å sitte foran en forbannet nettside. Det er jo så mye andre aktiviteter, både innenfor og utenfor husets vegger, vi kunne ha engasjert oss i. Aktiviteter som trolig også hadde vært bedre stimuli for de små grå.

Bortsett fra den gleden som oppstår når man logger inn, og ser at man har fått varsler om både nye kommentarer og nye «likes», finnes det jo andre saker ved FB som appellerer til folket. Man kommer jo ikke bort fra det faktum at en grunn til at vi klistres til skjermen, er at FB gir oss en utmerket mulighet til å få innblikk i andres liv. Ved hjelp av FB kan man få svar på det meste, spesielt om man er velsignet med venner og bekjente som ennå ikke har stiftet nærmere bekjentskap med sikkerhetsinnstillingene på FB, og dermed har døren åpen for alle og enhver. ”Hvilken jævla klyse dater eksen min nå?” Glem bryet med å forhøre deg med bekjentskapskretsen din. Svaret finnes sannsynligvis på FB. Der finner man ut hvem som er i slekt med hvem, hvem som ennå hører på 80-talls musikk, hvem som knasker lykkepiller, hvem som skal reise til Tyrka for å brune den bleke kroppen sin, hvilke intriger som utspilte seg på det siste slektstreffet og så videre. Det aller meste, altså. FB tilfredsstiller vårt nysgjerrighetsbehov på en utmerket måte. Snart er det ikke behov for å treffes ansikt til ansikt lenger. Man kan følge med på hvor folk befinner seg, hvordan de ser ut, hva slags klær de liker og masse annet bare ved å følge med på FB-siden deres. Hvis man vil lære personen enda bedre å kjenne kan man til og med chatte med vedkommende på FB! Der kan man dessuten uttrykke sine følelser ved hjelp av ulike, småsjarmerende smilefjes. Trenger vi i det hele tatt det virkelige liv lenger? Er det ikke lettere om vi bare melder flytting til Facebook en gang for alle? Faktum er jo uansett at vi tilbringer atskillige timer foran faenskapen hver bidige dag. Også dette bekymrer meg, og får meg til å spekulere rundt menneskehetens fremtid.

Noe jeg personlig ikke utstår på FB, er at folk høster ros og lovprises for den minste ting! Der spares det ikke på lovord, gitt. Folk overøses faen meg med komplimenter for nesten alt de foretar seg, selv sånt som ingen hadde gitt komplimenter for i det virkelige liv. Det gjør meg forbannet. La oss ta noen eksempler. En venn av meg velger å bruke statusen sin til å fortelle sine venner at hun har rengjort leiligheten sin, eller bakt boller. Greit nok, man har vel lov å meddele sånt med folk hvis man absolutt har lyst for det. Men vet dere hva? Folk kommenterer disse statusene med innlegg hvor personen som skrev statusen får en  aldri så liten virtuell klapp på skulderen, selv om han eller hun egentlig ikke har gjort noe spesielt. ”Så flink du er!” Flink? Er jeg flink fordi jeg klarer å vaske mine egne klær, eller fordi jeg velger å uttrydde innpåslitne hybelkaniner med støvsugeren en gang i uka? Er man veldig flink da? Nei, faen heller. Det er helt normalt å gjøre sånne saker. Det hører til hverdagen. Hvorfor skal man få skryt for det? Skal jeg gå på verandaen og utbasunere for hele verden at jeg har klippet neglene mine, og smurt meg ei brødskive til frokost? Og attpåtil forvente stående applaus? Narr meg ikke til å le. Det er latterlig. Kanskje vanker det et kompliment eller to på deg når du gjør noe som virkelig fortjener oppmerksomhet og skryt, som for eksempel å finne en kur mot kreft, utgi en bok eller avlegge en akademisk eksamen. Da skal jeg til og med vurdere å like statusen din.

Å ha virtuelle håndjern på seg er en ting, men det hele eskalerte da den nye generasjonen mobiltelefoner gjorde sitt inntog i våre liv. Nå har vi ingen unnskyldning for ikke å sitte på Facebook til alle døgnets tider. Teknologien har gjort det mulig å være tilgjengelig hele tiden. Man kan være innlogget på ovennevnte tjenester selv når man sover, befinner seg på trikken, skriver eksamen eller gjør et forgjeves forsøk på å bestige Mount Everest. Jeg tror jammen meg ikke det tar lang tid før vi er en del av teknologien. Det er bare et tidsspørsmål før vi integreres i internett, og blir en del av det. Jeg ser det for meg. Snart opphører vi å eksistere i det virkelige liv. Vi drar pusten vår en siste gang før vi sakte men sikkert lukker øynene og forsvinner inn i det store datanettverket som utgjør verdensveven Det er dit vi er på vei. Og vi finner neppe veien tilbake til den grå og triste tilværelsen vi levde i før. Hva har vi der å gjøre? Alt vi vil ha er tilgjengelig så snart vi griper fatt i surfebrettet, og begir oss ut på nettets blå bølger. I horisonten kan man skimte alt hjertet måtte begjære; de menneskene vi vil omgås, tv-seriene vi vil se, spillene vi vil spille, musikken vi vil høre på, nyhetene vi vil lese. Alle er der. Alt er der. Er det noen vits i å returnere til det virkelige liv, med alt det stresset og arbeidet det innebærer? Alt er jo så mye enklere på nettet.