Adventures in Caesar's hometown

Rome. The eternal city. The city where Caesar used to take his strolls and where gladiators fought for glory and survival to the amusement and admiration of thousands of spectators. Who would have thought that myriads of tourists would walk through the same city many, many years later, gazing upon the old ruins and buildings of that era while frenetically attempting to eternalize all the sights with the help of their megapixel-cameras? I do not imagine that Caesar nor Nero could foresee something like that, but no one ever claimed that predicting the future is easy. The Roman Empire and its gladiators might have vanished, but there are plenty of ancient constructions and artifacts spread throughout Rome that constantly remind gawking tourists that what today is history, was in fact once reality. This summer my girlfriend and I was one of very many curious people that roamed the streets of Rome, trying to digest the most popular sights within a couple of days. 

The Colosseum.

Who has not dreamt of visiting Rome, to admire the Colosseum or to discover the Vatican? I am sure many have been drawn to Rome and we were no exception. There are plenty of things to see and from a sightseeing perspective the city did not disappoint. I am glad we had several days at our disposal as one or two days are hardly sufficient if you want to be able to do more than get a two-second glimpse at some sights. Even though Rome is a popular destination, I was surprised that we never had to stand in queues for very long. The exception was the queue to the Colosseum, which was painfully long. It took maybe thirty minutes to reach the ticket counter. I guess the fact that the city is so full of must-see places is a blessing in itself as it means tourists will be spread out across the city and not just flock to one place at the same time. I will admit that I did not go around and interpret every inch of the Colosseum or the Sistine Chapel as some of the more hardcore admirers might do, but I still enjoyed what the city had to offer. In fact, I do not think any of the many attractions we saw let me down. That is impressive in itself. But what about everything else, like the prices and the climate?

I believe there are three types of tourists; a) those who are primarily interested in shopping, b) those who care more for the atmosphere and the sights itself and c), those who enjoy a combination of shopping and sightseeing. Regardless of one's orientation or area of interest, most people need to use money in order to get food and other necessities. In addition to this, some of the sights in Rome come with a price tag while many are free to behold. In other words, you need some money if you want to be comfortable. To be honest, I was surprised that Rome was as expensive as it is. I was kind of prepared for it after having visited Barcelona in 2010, but it was still kind of shocking having to pay around €12 for a pizza and around €5 for a beer. Yes, I know it a tourist destination and all that, but it was surprising nontheless. After having visited Prague in 2009, I admit I might make some unfair comparisons now and then. Make no mistake; Rome is a nice city but not the cheapest place to visit. Moreover, Italians expect us tourists to be generous and tip them whenever going to a cafe and restaurant. The same applies to hotels where the maids appreciate a tip for cleaning your room.

Fontana di Trevi.

Before going to Rome, I was told that it might be better to enjoy the city in the early autumn rather than during the summer when the merciless sun turns everyone who moves outside into fried bacon strips. Seeing as I am a person who does not enjoy too much heat, I started getting cold sweats as soon as I heard this. I was worried. After all, sometimes I have difficulties falling asleep as soon as the thermometer shows 20c or more. And what was it really like in Rome? Well, most days there was not a cloud in the sky and so the sun was working its magic on the city and its people. The temperature was around 30-33c most of the day. The exception was the morning that we were leaving when it was actually raining. Anyhow, despite the  heat, I survived. I can only assume it was because of divine intervention of sorts. The first day almost broke my spirits, but I guess I got used to the heat after a while. I mean, at some points I was afraid I would pass out because of a heat stroke and during those moments nothing appeared more appealing to me than the cold winters at home. A pale Norwegian can only endure so much. 

If anything, my survival is a testament that Rome can in fact be enjoyed even during the warm summer months. Plus, chances are you might enjoy the heat more than I did. Luckily the hotel room had an air-conditioner, which made it possible to sleep during the night as well. What I am saying is go to Rome if you want to, even if it is in the middle of summer. On the other hand, it might be easier to move about during autumn/winter because of the cooler climate. Furthermore, I expect there might be less tourists there outside of the summer season. In the end, it is your call. Just know that if I made it through the heat, so can you. It is not impossible.

I am happy that I was able to visit Italy and Rome and I can recommend it as a holiday destination. Maybe not for several weeks, but for some days at least. It really depends on the purpose of your trip as well as your finances. Prague still remains one of my favorite cities to visit, but there is no denying that the city of Rome has plenty to offer for those who fancy sightseeing and basking in the sun. I almost forgot to mention that Italians happen to make the best ice cream I have ever tasted: Gelato. Try it and you will know what I am talking about as soon as you have your first bite (or lick). Oh, and go to Rome if for nothing else only to "check in" at the Colosseum. Because you know how cool that will make you look on Facebook.

PS. Turns out Italian pizza is over-rated. At least the ones I ate. Maybe I was unfortunate, but the Finns still win in the pizza category.

Solglimtet

Noen av vennene mine uttrykte et ønske om mer pusterom i innleggene mine. Bloggen min tilhører ikke den gjengse typen av blogger hvor det flittig skrives om dagens små og store hendelser. Jeg kan skrive om slikt også, men i det siste har bloggen min vært kjennetegnet av innlegg med mer tyngde, hvilket også er en av grunnene til at innleggene kan være lange. Dessuten er det sjelden jeg oppdaterer bloggen min, og når jeg endelig gjør det, har jeg en tendens til å skrive mye. Det er jeg klar over. Likevel ser jeg nytten av konstruktiv feedback, og jeg har derfor forsøkt å gjøre paragrafene litt kortere. Nedenfor finner dere noen snutter fra en tekst jeg har jobbet med i det siste.

Det gule linoleumsgulvet og de hvite veggene fikk stedet til å fremstå som et sykehus. Og det var ikke langt unna sannheten heller. Her jobbet de hvitkledde legene dog ikke med å kurere somatiske sykdommer, men psykiske problemer. Hjernen skulle plukkes fra hverandre og dechiffreres, og når alt klaffet skulle pasientene ut i samfunnet igjen. Iblant kan det bli et skikkelig virvar i hjernen. Ikke så rart med tanke på alle synapsene og nevrotransmitterne som romsterer der oppe. Likevel er det besynderlig hvordan enkelte er velsignet med optimisme og upåklagelig selvtillit mens andre igjen begynner å vakle så snart noe uforutsett inntreffer. Med uforutsett mener jeg ikke banaliteter som overraskende regnvær den dagen man har planlagt å innvie grillsesongen, eller at man får baksmell på skatten og blir tvunget til å kansellere de grandiose sommerferieplanene.

Nei, slike fillesaker utgjør en del av livet. Den som får et psykisk sammenbrudd av noe sånt burde strengt tatt ta et oppgjør med seg selv og sine verdier her i livet. De skrullingene som befinner seg her har nok erfart større tragedier enn som så. Jeg kaller de skrullinger for moro skyld, men bare for meg selv. Jeg er jo en av dem. Når man først blir innlagt her finnes det en grunn til det. La meg illustrere det med et eksempel. I rommet ved siden av mitt ligger det en mann som heter Emil. Emil er førtisyv år, hundreåtti meter høy og relativt spinkel med unntak av en vom han har klart å opparbeide seg etter etter å ha inntatt litt for mye kalorier i løpet av de siste årene. Han er fryktelig glad i søtt.  

Emil er snill som dagen er lang, og det må jeg bare tillegge; en kløpper til å spille Scrabble. Takket være han har mitt vokabular utvidet seg betraktelig i løpet av den tiden jeg har vært her. Hvem sa at et opphold på et galehus ikke kunne vært lærerikt? Jaja, nok om den saken. Tilbake til Emil. Han er egentlig utdannet filosof, og var i flere år en flittig arbeidsmaur der ute i det såkalte samfunnet. Han var et av flere tannhjul som holdt maskineriet i gang, og som takk for det ble han belønnet med en pen slump penger i slutten av måneden. Sett utifra så alt bra ut, men da Emil fylte førtifem ble han diagnostisert med schizofreni. Uten å gå nærmere inn på det var det begynnelsen på slutten, og han har nå oppholdt seg her på Solglimtet i nærmere to måneder.

Mer vil jeg ikke avsløre på nåværende tidspunkt, men jeg håper at dette korte utdraget falt i smak. Jeg liker som kjent å skrive, og iblant er det fint å kunne dele mine verbale påfunn med andre. Det finnes sannsynligvis klumsete formuleringer i noen av innleggene mine, men det får så være. Perfeksjonisten i meg gjør likevel sitt beste for å unngå et helt håpløst språk. :)

Morgenrutinen

Kaffetrakteren freste iltert på kjøkkenbenken, og sakte men sikkert begynte glasskolben å fylles med svart væske samtidig som duften av nytraktet kaffe spredte seg i den lille leiligheta. Å bevitne vannets ferd fra vannbeholderen til kolben var hypnotiserende, og en fin måte å slå ihjel noen minutter på en ellers begivenhetsløs søndagsmorgen. Hvis man likevel skulle oppleve dette som kjedelig kunne man bestandig ta en titt ut kjøkkenvinduet, og se hvordan menneskemengden som bestandig befant seg der ute surret rundt som en flokk med maur. Hvor var de på vei? Trolig til jobben, butikken eller kanskje hjem til sitt eget lune rede etter en vill one-night stand? I morgentimene var det iallfall alltid liv der ute, kanskje med unntak av søndagene som alltid hadde noe døsig over seg. Det å betrakte verden fra sitt eget lille kjøkken og samtidig dikte opp historier om menneskene der ute, var også et slags tidsfordriv. Før man visste ordet av det var kaffen klar til å nytes. Som alle kaffedrikkere er klar over, smaker kaffen best når den er rykende fersk og såvidt har nådd å oppholde seg i kolben før den transporteres videre til en kaffekopp. For ytterligere å heve smaksopplevelsen og dempe den noe bitre kaffesmaken, valgte Erik tradisjonen tro å helle en desiliter med melk i bunnen av kaffekoppen før han lot kaffen gjøre sitt inntog. Resultatet ble en beigeaktig væske, og ikke før hadde fusjonen skjedd nippet han til kaffekoppen, og svelget unna. «Ahhhh...» Nervesystemet kviknet umiddelbart til, øynene liksom åpnet seg ordentlig for første gang og en følelse av velvære og optimisme oppsto i han. Kaffens mirakuløse makt. Kombinasjonen kaffe og dusj var uslåelig de dagene man følte seg helt overmannet av trøtthet, og følte seg bundet til senga av usynlige lenker. Ikke overraskende utspilte denne kampen mot trøttheten og apatien seg i hjernen så å si hver dag. Likevel ble den aldri lettere, noe som også fungerte som en konstant påminnelse om at påstanden «Jo oftere du gjør det, desto lettere blir det» ikke holdt vann overhodet. Iallfall ikke når det handlet om å bekjempe morgentrøttheten. Det beste med morgenen måtte være det kvarteret Erik tilbrakte foran PC-en hvor han leste hva som hadde utspilt seg i den store verdenen i løpet av natta, samtidig som han supte i seg den ferske kaffen. 

Kaffen lyktes kanskje i å vekke nervestystemet til liv, men man ville jo helst se presentabel ut også. Derfor var fase to å kle av seg, forflytte seg til badet og stille seg under dusjen. De varme vanndråpene kom fossende ut av dusjhodet, og han bevegde seg instinktivt litt lenger bakover før han lot vannet sildre ned langs kroppen hans. Han grep flasken med dusjgele, såpet inn kroppen sin med omhu og lot til sist vannet vaske vekk urenhetene fra i går. Å dusje så tidlig på morgenen var slitsomt iblant, spesielt etter en natt med fragmentert søvn, men det var likevel å foretrekke fremfor kveldsdusjer av den enkle grunn at man etter å ha ligget i senga hele natta gjerne våknet med bustete hår og trøtte øyne. Dessuten tok det jo ikke så lang tid før det utviklet seg svettelukt under armene heller. Ved å dusje om morgenen fikk man kontroll over hårets opprør samtidig som man kviknet litt til selv om det naturligvis var umulig å bli kvitt de blodskutte øynene. Vann er noe vi tar som en selvfølge, men i enkelte avkroker i verden betraktes det som en verdifull ressurs på lik linje med penger hos oss. Dette var også en av grunnene til at Erik sjelden tillot seg å stå under dusjen i lenger enn fem minutter. Kroppen hans var spinkel, og skallen hans var ikke akkurat frodig, og en lang dusj var derfor uberettiget. Etter noen minutter stoppet han derfor vannstrømmen, tørket kjapt gulvet, før han grep et håndkle. Etter å ha tørket hver krik og krok av kroppen med favorittfrotehåndkleet sitt var det bare å begynne å tenke på hvilke klesplagg som skulle pryde kroppen hans i dag. Først deretter kunne han ta fatt på siste del av morgenrutinen; frokosten.

Det bar med andre ord inn på kjøkkenet igjen. Denne gangen for å oppspore føde. Det var en nødvendig, men ikke veldig fascinerende del av morgenrutinen hans. Brødet ble bestandig oppbevart i fryseren for å forhindre at det skulle bli hardt eller gå ut på dato. Ved å ta ut det nødvendige antallet brødskiver hver morgen, vanligvis to, og la de oppholde seg i romtemperatur i 20-30 minutter, var man garantert ferskt brød hver morgen. Når brødskivene var myke og saftige igjen gjensto det bare å smøre dem, og legge på salami og ost. Det var med andre ord ikke snakk om noe herremåltid bestående av posjerte egg, bønner, bacon og juice. Det var dog ikke uvanlig at måltidet ble akkompagnert av en skål med müsli og yoghurt. Til sammen utgjorde dette beskjedne måltidet brenselet for de første timene av dagen. Det hadde fungert ypperlig i lang tid, og det fantes derfor ingen grunn til å endre på vanene. Kanskje med unntak av müslien som kostet litt i meste laget, trolig på grunn av at den var Fairtrade-merket. Når frokosten var klar, kunne Erik endelig benke seg  seg foran PC-en igjen for å surfe og se på korte videosnutter (intervjuer hørte til favorittene). Det føltes lettere å fordøye frokosten når man hadde noe å se på samtidig som man tygget maten. Slik fortonet de fleste morgenene seg, og det var heller ingen dårlig måte å tilbringe den første timen av dagen på.  Etter en slik hyggestund -- om man nå kan betegne den som det -- var det dessuten lettere å dra på jobb. Erik visste å sette pris på morgenenrutinen sin, og sørget derfor alltid for å reservere tid til den.