Amidst blood fountains and headshots

Victory belongs to those who believe in it the most!


Unreal Tournament. This name should be familiar to all first-person shooter fans above the age of 20. If it's not, I have no idea where you spent the years following 1999. It most certainly couldn't have been in front of your beloved PC. Or did you perhaps prefer Quake III to Unreal Tournament? I'm not going to pass judgement, but regardless of whether you did or not, the name Unreal Tournament should ring a bell. UT was published in the late winter of 1999 and achieved legendary status shortly thereafter. The critics loved it and so did most FPS fans (except the die hard Quake fans), which led to a great number of trigger-happy people starting to play it online, looking for fame and glory. What made the game such a success was its killer graphics and its large amount of game modes. The game was made for online and LAN playing and was unique in offering other modes than just your regular deathmatch. Anyhow, the game was a success and sequels followed, some more popular than others. Eventually, though, other games such as Team Fortress 2, Modern Warfare, Battlefield etc. gained a bigger following and today there doesn't seem to be a whole lot of people playing the UT games online.


Despite the fact that gamers moved on to newer and greener (?) pastures -- and I don't blame them -- Unreal Tournament still entertains some people. I was a huge UT fan back in the day and it might just be the game I've dedicated the most time to of all my beloved games. At least it's coming pretty close. I would literally play the shit out of UT, both in pitiful LAN games consisting of just my brother and I and online. And it was fun. Especially those times you would go online and get into a server where players didn't accuse you of using an aim bot, or blame their poor performance on bad ping or server lag. Ahhh...damn near brings a tear to my eye. UT 1999 was followed by UT 2003, UT 2004 and finally Unreal Tournament 3. I have played all of them, but the first one will always be my true love and the one I've played the most. I'm not going to give a detailed account of my relationship with the Unreal Tournament-series, but it's been a couple of years since I played any of them on a regular basis. That is until I decided to try Unreal Tournament 3 again some weeks ago when I found myself bored in front of the computer. I wasn't surprised to see that there aren't many people playing it anymore. After all, people move on after a while. When I started playing, I imagined it was just something I did to kill some time then and there, but it grew into something bigger...

The UT games always had great-looking maps.

No, I don't spend all my free time playing UT 3 now, but I have played it on a weekly basis for some time now and I actually enjoy it! Who would have thunk my love for UT 3 would blossom again after years of barely touching it. The love between a gamer and his game(s) is a special thing. And guess what? I mostly find myself playing good ol' deathmatch games, or team deathmatch to be exact. I've come across a server that's usually populated with people in the late afternoon and evenings, and especially so during the weekend. And they're not bogger-eating teens either. At least they don't act like it. Anyway...I usually keep busy with school work and other stuff, but when I have time to kill there are few things that are more rewarding and fun than killing people online. With big guns and without substaining any scars yourself. Thank God for games. I' m not the player I used to be, so I get my ass handed to me quite often, but it's still fun to play. And occasionally even I pop some heads or rocket launch some bastard to oblivion. Since I started playing UT 3 again, I've started to think about the good old days and all the enjoyable hours I've spent playing the Unreal Tournament-series. That's also why I decided to put my thoughts and impressions on this sheet of online paper. It's sort of a declaration of my love for gaming, and especially the Unreal Tournament games. Long live deathmatch! ;)

Me performing a full lobotomy on my brother.

Utfordringer for de små grå

Nok en måned har passert, og våren nærmer seg med stormskritt. Det betyr også det ikke er så altfor lenge til jeg burde innlevere hovedoppgaven min. Vel, jeg har fortsatt to måneder på meg, så det er ingen grunn til panikk ennå. Det som gjenstår er hovedsakelig å skrive om resultatet av studien min, men før jeg kan begynne med det må jeg formulere et noenlunde brukbart spørreskjema, sende et antall eksemplarar av det til Åbo, få undersøkelsesgruppen der til å svare på dem, og deretter få min kontaktperson der til å sende meg svarene i retur. Jeg hadde ikke forventet det, men å formulere gode spørsmål er faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det er lett å lage såkalte ja/nei-spørsmål, men man vil jo helst få en bedre forståelse for hva disse studentene synes om gruppearbeid (temaet for hovedoppgaven min). Utfordringen ligger derfor i å produsere åpne spørsmål som studentene får lyst til å svare på, og som samtidig ikke er for innviklede. Samtidig burde spørsmålene ikke være altfor åpenbare slik at studentene umiddelbart forstår hva det dreier seg om. Å gjøre en slik undersøkelse krever med andre ord sitt av de små grå. Forhåpentligvis klarer jeg å få dette gjort i løpet av de nærmeste dagene, slik at jeg kan sende spørreskjemaene til Åbo og etter hvert ta fatt på hovedoppgavens siste kapitler. Jeg tror det verste er gjort, men likevel har jeg nok en god del timers arbeid foran meg før jeg kan slenge mitt revolusjonerende mesterverk på bordet til professorene og doktorerne ved det pedagogiske fakultet.


På torsdag dukket det opp nok en utfordring i mitt liv, og den går under navnet statistikk. Ja, nå er det endelig slutt på meningsløse filosofikurs og tid for noe som krever at man er noenlunde oppegående, og mentalt til stede. Vel, nå skal jeg ikke overdrive, men dette kurset kan gi bli interessant, spesielt når man ikke er matematisk begavet og skyr det meste som har med sifre og ligninger å gjøre. Dette er bloggen du skal følge om du vil vite hvordan Tommy takler statistikkens faenskap. Hva jeg lykkes å tilegne meg av kunnskaper, og hva jeg lykkes mindre bra med får vi rede på i slutten av måneden da vi skal ha statistikkprøve. Skummelt. Selv om jeg ikke er veldig flink i matte, så er det enkelte områder innen matematikk jeg synes er en smule interessante, spesielt sånt som har med prosenter og sannsynlighetsregning å gjøre. Hvorvidt vi kommer til å berøre dette i statistikkurset gjenstår dog å se.


Ellers er det vel ikke stort å tillegge. Jeg har vært veldig stresset i løpet av de siste ukene, og er det ennå, men jeg håper det blir bedre jo nærmere våren/sommeren vi kommer. Det jeg ønsker mest nå er vel egentlig en fin praksisplass, men jeg har ennå ikke fått tilbud om noe. Forhåpentligvis kommer det til å endre seg snart. Jeg skal forsøke å nyte helga, og anbefaler DEG til å gjøre det samme.


\o_

Katarsis

Jeg burde egentlig våkne med et smil rundt munnen, men i stedet blir hjernen min bombadert med bekymringer, og negative tanker. Og dette skjer som regel mindre enn fem minutter etter at jeg har stått opp. Hvorfor? Hovedoppgaven har jeg kommet godt i gang med, hvilket betyr at jeg kan la den ligge i en ukes tid. Jeg orker nemlig ikke gjøre mer med den før jeg har fått feedback på det jeg har gjort. Det er tross alt kjekt å vite om man er på rett spor før man fortsetter med resten av mesterverket. Sammenlignet med andre i klassen min har jeg faktisk kommet langt, noe som igjen betyr at jeg burde slappe av, og det med god samvittighet. Men klarer jeg det? Nei, det vil jeg ikke påstå. Nå har jeg nemlig begynt å bekymre meg for dette med praksisplass og jobbintervjuer. Til og med jeg forstår at man må sende ut et antall noenlunde velformulerte søknader til potensielle arbeidsgivere om man i det hele tatt skal ha sjanse til å få jobb, eller i dette tilfelle praksisplass. Det har jeg også gjort, men nå har det seg sånn at jeg er et nervøst individ. Jeg blir ofte nervøs av den minste ting, noe som ikke er veldig morsomt. Tro du meg.


Selv om denne uken er relativt tom hva angår skoleaktiviteter, så klarer jeg altså å ødelegge fridagene mine ved å være redd for at telefonen ringer, og at noen faktisk ber meg komme på intervju. Merkelig, ikke sant? Jeg må jo tross alt få unnagjort praksisen før jeg i det hele tatt kan få bachelorgraden min. Nervøsiteten skyldes nok hovedsakelig at jeg ikke har så stor tiltro til mine egne evner. Jeg er med andre ord redd for at jeg ikke skal strekke til, og klare det som arbeidsgiver forventer av meg. Jeg skal ikke gi en detaljert beskrivelse av hvordan det føles å ha en så nervøs personlighet, men det gjør iallfall ikke tilværelsen noe lettere. Noe må ha gått veldig galt da hjernen min utviklet seg. "Enhver er sin egen lykkes smed" sies det, noe som sannsynligvis har spor av sannhet i seg. Å tenke positivt er vanskelig for meg, noe som sikkert også delvis har påvirket programmeringen i hjernen min.


Jeg kan heldigvis trøste meg med det faktum at tiden går sin vante gang, og at mine bekymringer derfor kommer til å ende en vakker dag. Nå tenker jeg ikke på døden, men heller på at jeg ikke må befinne meg i denne situasjonen i så altfor lang tid. Før eller senere velger de jo hvem som får praksisplassen(e), og når de har gjort det trenger ikke jeg heller være engstelig for at telefonen skal ringe. Kanskje får jeg jobben, kanskje blir det en annen. Det får tiden vise. Det er godt å få luftet tankene sine iblant, og da er det jo gunstig at man har en blogg hvor kan få gjøre akkurat det. Dessuten er det kanskje andre nervevrak der ute som kan relatere til min situasjon? Jeg er nemlig såpass oppegående at jeg innser at jeg umulig kan være den eneste som sliter med dette.


Klokken nærmer seg sakte men sikkert fire, hvilket betyr at jeg burde få mat i kroppen. Jeg har nemlig ikke spist noe nevneverdig i dag, og med tanke på at jeg skal på trening om snaue to timers tid er det absolutt på sin plass med litt næring. Tenker det blir pyttipanne nå da det ikke er veldig tids- eller konsentrasjonskrevende. Det kjennes godt å ha kommet i gang med treningen igjen! Å sitte foran PC-en dagen lang har en tendens til å bli kjedelig. Tro det eller ei. Dessuten er det jo fint å bruke resten av kroppen også, og ikke bare de små grå.
Når det er sagt, så gleder jeg meg til det blir helg og jeg kan slappe av med snacks og brus. Det må da være tillatt! Dessuten er sjansen for at noen ringer og ber meg på intervju minimal når det er helg. Og det liker vi.

A new year, a new look

Lo and behold, my dear blog has finally received a little makeover. It wasn't until today I noticed Blogger's new features, but as soon as I did, I decided to give my little blog a new and improved look. The new look makes it look fresher and more alive than the old look, so I'm pretty content with it, but what do you think? Leave any comments in the comments section below.

I've been feeling a bit blue lately, but I'm hoping these worries of mine start to fade as time goes by and certain actions are taken. Right now I'm going to watch a movie with my girlfriend, so for once I leave you, dear non-existent readers of this blog, with a digestible blog post that even a child with ADHD should be able to read without losing her attention span or throwing a fit.