onsdag 30. juni 2010

En Rema 1000-sommer

Ja, så befinner man seg bak kassa på Rema 1000 igjen. Et godt tegn på at det er sommer. Sommeren er, økonomisk sett, en meget ugunstig periode for en stakkars student: uten stipend (eller lån) blir man ofte nødt til å bruke sommerferien på å jobbe. Det er kjedelig til tider, men samtidig hadde man sikkert fort blitt lei av å tilbringe sommeren hjemme, uten penger. Jeg kan forestille meg hvor misunnelig jeg hadde vært på de som jobbet, hadde penger til å reise, og bedrive en ellers hedonistisk livsstil. Sånn sett er det ganske kjekt å tjene litt penger. Da kan nemlig jeg også nyte livet til det fulle når jeg får lønning. Og det akter jeg også å gjøre. Men før du leser om mine sommerferieplaner, skal jeg gi deg et innblikk i hverdagen på Rema 1000!

Det er tanken på den kommende lønna -- spenna, gryna, mannaen, kronasjene -- som gjør at jeg utstår de utfordringene jeg møter i en hektisk hverdag på Rema. Hvilke utfordringer, spør du. Vel, nå er ikke jobben som kassør på Rema verdens mest utfordrende eller stimulerende jobb, men iblant er livet på Norges favorittbutikk (?) tøft. Bare så det er sagt. Det er hovedsakelig kundene som iblant krydrer en ellers grå og monoton hverdag med ymse utfordringer. Disse utfordringene, om man nå kan kalle dem det, består ofte av å hjelpe kunden å finne en viss vare, eller å skaffe en pappeske som kunden kan bruke til å pakke sine dyrebare varer i. En annen vanlig oppgave er å tømme pantemaskinen, og det er også en av de mest hatede utfordringene man møter som butikkmedarbeider. Men må man, så må man. Jeg håper virkelig roboter tar hånd om sistnevnte arbeidsoppgave i en veldig nær fremtid. Det som gjør meg mest forbanna er kunder som er så jævla apatiske at de ikke engang orker å tømme den fordømte tomflaska for væske. Helst skulle jeg skrudd av korka på den aktuelle flaska, og kastet inneholdet på amøben som matet den inn i maskinen. Men som du vet, så har kunden ALLTID rett. Og kunder skal man faen ikke kødde med i et serviceyrke.

Disse kundene, disse organismene vi kaller mennesker, Remas levebrød, er for det meste joviale og godlynte individer, men en sjelden gang treffer man en og annen idiot (eller hestkuk som de sier her oppe i nord). Sistnevnte gruppe, idiotene, har ofte lite tålmodighet og forventer at alt går som smurt, og dette fort som bare faen. Å vente ved tippekassa i mer en ett minutt er uaktuelt. Å betale hele 70 øre for en plastpose går til nøds, men helst har man med seg egen pose eller forventer å få esker. I fjor var det en kunde som var av den oppfatning at han ikke skulle behøve å punge ut for bærepose(r) siden han handlet for flere tusen på Rema. Hver måned! Så vidt det er meg bekjent finnes det ikke en slik policy ved noen Rema-butikk i landet. Posene måtte han altså betale for. (Han ville ikke se kvitteringa, så han la aldri merke til at jeg tok betalt for dem).

Når vi nå en gang er inne på emnet kunder, så skal det nevnes at jeg traff en mindre hyggelig kunde forrige uke. Om jeg nå ikke er helt dum, så var hun fra Storbritannia. Det hørtes iallfall sånn ut. Uansett -- hun begynte å pakke varene sine, og etter en stund ble hun stående ved enden av kassa å stirre på meg. Hun hadde tydeligvis en bekjent i køen da disse to utvekslet noen fraser med hverandre. Jeg antok derfor at de var venninner, og at denne dama ventet på venninnen sin. Jeg tok visst feil, for etter en kort stund uttrykte hun misnøye med måten jeg hadde betjent henne. Jeg hadde gjort en fatal feil; jeg hadde glemt å skyve hennes resterende varer lenger ned på båndet. Hun nådde dem derfor ikke. Oops. Krise! Dette var en dame som tydeligvis ikke hadde trent på en stund (jeg kan tenke meg at hun sist utsatte kroppen for prøvelser på gymtimene på ungdomsskolen), for hun ville absolutt ikke rikke på kroppen sin for å nå varene selv. Nei, slike anstrengninger burde vel ikke en kunde behøve å utsette seg for. Kanskje hun hadde unormalt korte armer? Jeg husker ikke. Likevel -- hun mente at jeg burde ha fattet dette fortere. Jeg visste jaggu meg ikke at man måtte være tankeleser for å jobbe på Rema. My bad. Ettersom kunden alltid har rett, så måtte jeg selvsagt bøye meg i støvet og beklage og alt det der. Alt som hører vanlig folkeskikk til, vettu. Jeg anså saken for å være ute av verden, men før hun dro, så hun ondskapsfullt på meg, åpnet munnen og ytret ordene som traff meg midt i mitt stakkars kassørhjerte: ”Du kommer ikke til å ha denne jobben lenge”. Au. Jeg kjente ondskapen, hatet. Jeg må innrømme at det stakk litt, men hun har sikkert vært hatet og spottet mesteparten av sitt liv, og da er det jo klart at man må få utløp for sitt raseri nå og da! Og hvilken bedre syndebukk enn en ussel kassør på Rema -- et individ uten ambisjoner og mål i livet.

Bortsett fra en heslig kunde nå og da, så er det faktisk helt greit å ha sommerjobb på Rema. Dette er nå min tredje butikksommer, og jeg tviler på at jeg kommer til å sitte bak kassa neste år, men man vet jo aldri, så jeg skal ikke si noe helt sikkert. Jeg er heldig da mine kolleger virker ganske greie, og sjefen(e) er også trivelig(e) og later til å ha beina relativt godt plantet på jorda. Til tider er det mye å gjøre, men jeg jobber jo bare på Rema i noen uker til, så dette er noe jeg burde klare ganske bra. Dessuten er det som sagt alltid trivelig å tjene penger.

August blir en gledens måned, for da skal undertegnede ta sommerferie. Ordentlig sommerferie! Først skal jeg til Oslo med søsteren min, og deretter er planen å dra til Finland, treffe kjæresten min, og dra videre derfra til solfylte Barcelona. Jeg gleder meg veldig, og tror at august kommer til å bli en veldig fin måned. Da får jeg endelig lønn for strevet. Og kose meg, ja, det kan du banne på at jeg skal. Det er nok ingen hemmelighet at jeg er en liten hedonist.

Behandle andre som du selv vil bli behandlet. Vær derfor en grei kunde!


-Tommy

mandag 24. mai 2010

A brief note about my exchange in Sweden

Those of you who know me well are aware of the fact that I'm not a big fan of change. I don't normally like moving to new places (unless my current hometown is awful) and the thought of having to enroll at a new university/school sends me running to the hills. It's not irrational behavior either – change is equivalent to uncertainty and thus a lack of security. Taking my phobia -- if you can call it that -- into consideration, you can only imagine what state I was in last summer as the moving date to Växjö got closer and closer. I was very hesitant and pessimistic about leaving the security of my hometown in Finland, but at the same time I didn't even have any sound reasons for wanting to stay there. Sure, it was a nice city and my university was there, but I never felt emotionally connected to it as most of my friends lived elsewhere. I should have been thrilled about the idea of going to Sweden, having the possibility to meet new people and get to know another country, but the pessimist in me was telling me to be skeptical. It turned out the pessimist was wrong as so many times before.


I would guess that the things most students enjoy about going on an exchange is the chance to meet new people (who can turn into lifelong friends if things go well), to get to know a new culture and its language and of course to attend a lot of parties. Being Norwegian, I can't really claim that I came because of the exotic culture and language, but rather to meet new people and make some friends along the way. Unfortunately my studies here in Sweden haven't been that easy, which means I was unable to attend to as many parties as I would have liked to, especially during the first semester. Some exchange students had the luxury of doing “simpler” courses (I’m just envious) with a lesser workload, which naturally allowed for a more social lifestyle. I came here to do some minors, however, so the workload turned out to be quite high. That being said, I do feel that I have learned a lot here, and learning is always a good thing, right?


So what did Sweden give me? Well, as I already mentioned, I have acquired a lot of knowledge due to the fact that I had to spend so many hours in front of my school books. That's great, but it doesn't sound very exciting, does it? Luckily I have met a lot of great people as well and hadn't it been for those people, I wouldn't have enjoyed my exchange nearly as much as I have. Unsurprisingly, the social aspect is the greatest thing about going on an exchange, and I think this is something that applies to most students. With two weeks left in sweet Sweden, it's difficult not to feel slightly blue about leaving. Memories have been made, people have been befriended, beer has been drunk and dance floors have been violated. Even though the people are leaving, the memories still remain. At least until we get diagnosed with dementia somewhere ages and ages hence. I know I'll be looking at my photos from Sweden every now and then and relive those great moments and I hope everyone else can say the same thing.


To those contemplating about going on an exchange: stop thinking about it, just do it already!


"Don't cry because it's over. Smile because it happened."




fredag 19. februar 2010

The past and the unknown future

Times change and technology develops so fast that one can only wonder what the world looks like in ten, let alone fifty years. Back when I was young (God, I feel old saying this) most children spent their free time playing football, board games (Ludo and the Star of Africa being among the favorites) or just bicycling around the neighborhood. The Internet was unknown to most people and in the 80s it wasn’t really all that exciting either, as it had a very limited user base and the only thing you could really do on the Net was to transfer files or participate in different fora such as Usenet. Some individuals were ahead of others, though, and these people, these übergeeks, were already fiddling around with their Commodore 64s in the mid-80s. Other children, like yours truly, were busy convincing their parents to invest in a Nintendo in the late 80s. Others were more loyal and remained affectionate and faithful towards their board games. Me and a bunch of others, however, began spending considerably less time playing Ludo and considerably more time playing games such as Mega Man and Super Mario. Yes, I was a gaming slut, and I suspect this is when I first planted the nerd seed inside me, one that would grow bigger and bigger over the coming years.




The 90s came, technology evolved greatly, people died (well, at least King Olav V of Norway did) and as it became more and more popular to pay with bank cards in stores, people realized they no longer had to carry money with them. As a result of this, a great many people were dumbstruck and found it surreal that instead of using hard cash, one could actually use a plastic card to pay for groceries at the store. What kind of devilish magic facilitated such things? Yes, those were truly revolutionary times. Most gaming fanatics, however, were more excited by the next Nintendo console, cleverly named Super Nintendo. And not without reason; the graphics looked better and games such as Donkey Kong Country and Super Mario Kart provided heaps of fun. It was difficult to imagine that anything cooler would show up, but they always do and people quickly abandoned their Super Nintendos when Sony released their Playstation console in the mid 90s. Around the same time the Internet had grown immensely and some lucky individuals set out to surf the unknown spaces of the Net already then.


Of course technology didn't stop evolving with the release of the Playstation, and the world changed more and more every year. At least it felt like it. We got our first PC around 1997, but back then we did not have an internet connection. Just having a PC gained you some respect, so I was still one of the cool kids in the neighborhood. In fact, I don’t believe we got an Internet connection until 1998 or so. And back then terms such as ADSL and 3G were unheard of, so we had to settle for a crappy ass modem, with a speed similar to that of a snail. Oh yes, the Net might not have been very grand back then, but still graphic enough for our little modem having to struggle hard to download a simple page. It’s funny to think of the fact that I actually bothered using a computer without an Internet connection. The thought of having a computer without an Internet connection just appears repulsive now. What fun is a computer if you don’t have the ability to waste hours on Facebook and Youtube? Not to mention the fact that an Internet connection allows you to play games with people from all over the world. Who would have known that things would change so fast? I’m currently sitting on a 100/100 Mbit connection, which means that the Net is my bitch!




This is mainly a personal reflection about how quickly things, especially technology, can change, and I often find myself wondering about what the future will look like. It is indeed an enigma, but a fascinating one at that. Will our world look like the one portrayed in movies such as I, Robot, Star Trek or Surrogates? Will it be the kind of world we want to live in, or a nightmare where we are controlled by our own creation – technology? Who knows? Only one thing is for sure – we’re going to be residents of that futuristic world before we know it.



fredag 12. februar 2010

The power of scents

I am sure you have experienced how the scent of something or someone can take you back in time. It is funny how something so seemingly simple can trigger powerful emotions in us; the smell of your girlfriend or boyfriend’s perfume can bring to mind memories of pleasant evenings spent with him or her, whereas the scent of summer or spring can produce feelings of happiness and joy. Speaking of summer, whenever I apply sunscreen on my skin, my mind immediately sets out on a journey to previous summers, and my mind becomes overwhelmed with images and sounds of days gone by.


It is a special kind of magic, and while I do enjoy travelling back in time through scents, it often leaves me with a feeling of nostalgia. I often find myself wanting to go back in time and relive those happy moments spent with good friends, but for obvious reasons I cannot. While one may not always appreciate those moments as much as one should when they actually occur, our minds seem to be smart enough to store them for us. So if you do not wear sunscreen: apply some next summer and experience the sunscreen time machine effect! It works.