An English update from Helsinki

It is probably a bit confusing when some of my posts are in Norwegian while others are in English, but I hope it is something you can live with. I am addressing you, non-existent readers! One of the reasons for this language mix is that I want to reach a larger number of people, but some of the gibberish you find here is occasionally easier to convey in only one of the previously mentioned languages. Finally, another big reason why most of my posts are in Norwegian is that I actually need the practice as I am no longer in contact with my lovely mother tongue the same way I was when I lived in troll-ridden fjords and forests. Yup, trolls exist and they are exclusive to Norway. God, how I miss those creatures. The conversations we had under the nordic lights, the LAN games we arranged...

Anyskank, I did not log on to Blogger to write about the mysteries of trolls. That will just have to wait until later. Today I am just here to give you another update on my exciting life here in Helsinki. I have been working at a polytech (or University of Applied Sciences as they like to call them) for over two months now and sadly my stay there is coming to an end soon. Unless someone high up suddenly realizes what an asset I am to the place! It could happen. I work as an intern in the administration, more specially at the student affairs office, which means I get to have a major influence on how the educational system in Finland will look like in the future. When I do not occupy myself with such fascinating tasks, one can usually find me playing with the database(s), deleting student records and changing certain students' grades. Nothing makes a student more shocked than not being able to log onto his/her student account or seeing his/her grade being changed from an A to a D. Come on, everyone needs to feel like a D-student every now and then. In case you did not realize it, I was just kidding. People much higher in the hierarchy have made sure I do not get such priviliges. Probably for the better. Actually, my work mainly consists of registering students, checking that they have given us the right information when applying (is Eric's grade point average from high school really 8 or is he just showing off?) and posting welcome letters to new students. This is what I have spent most time doing lately, but luckily I get to do other tasks now and then too. I have helped out supervising a couple of entrance exams, received students in the admissions office, answered e-mails and calls from students asking about all kinds of things. Student service all the way! Sometimes there are other tasks to do in the office too, but the majority of the time has been spent registering and helping new students. Not such a big surprise as I was mainly hired to help out with the application and registration procedures of new students as that takes a lot of time. In addition to this, I have also kept busy with a couple of other assignments (small research) I got from my boss. There has also been talk of me helping out with planning the introduction days for new students, so let us see what happens during the next couple of weeks.

All good things must come to an end and I am soon leaving the polytech as my contract is ending. I am sad about it as I have actually enjoyed spending my summer there. I guess there is just something very attractive about a steady income! It is true, though...getting paid for what you do feels good, especially when it is real money and not monopoly money. (Does ANYONE pay in monopoly money and is ANYONE stupid enough to accept that?) Being a student in Finland, I get paid for studying too, but the amount left after paying rent and bills is so low you never feel rich. That is precisely why a real salary feels so good, despite the fact that an intern's salary of course is lower than that of a "normal" employee. Another thing I really love about working is that I am free to do whatever the hell I want when I get off work! A student often has to spend his afternoons/evenings/weekends studying for exams or writing clever papers about whatever the teacher tells him to write about. Oh, the torture! I am not saying student life is horrible, but I definitely feel that working life has its advantages. Finally, I feel like I am contributing more to society when I work, which also gives me a higher self-confidence. Either it is because of that or because of the money. I am not actually sure. Maybe both? 

Anyskank...working has been good, especially now that I am actually doing a job that is relevant considering my education. I hope I do not have to go back to working as a cashier in a store again after this, but you never know. The uncertainty of life, eh? I hope the powers that be will deal me good cards and make sure things just get better from here on out. So far it feels like each summer has gotten progressively better, so let us hope it continues like that. But wait, what will Tommy do when the boss comes down, tells him to pack up and leave the building? I am not actually sure! Believe it or not. One option would be going back to university and continue studying for a master's degree right away, but I am not sure if I want to. A part of me would not mind it, but another part of me would like to work longer or possibly even go back to "the old country", work for a while and then return to study later. Having lived abroad for so long, I feel the Norwegian in me is dying a little bit every passing year. I need to be a real Norwegian, which entails eating "Kvikklunsj", reading "Se & Hør", watching "Senkveld" and just be able to see my family, friends and speak that lovely Norwegian language. My girlfriend is also unsure about what this autumn/winter will be like for her, which means we have an interesting time ahead of us. I just hope things go well and that all of this does not turn into a nerve-wrecking nightmare. So far things have worked out well despite certain freak-outs now and then. Maybe they will this time as well? 

That is all for now, folks. I am spending the weekend alone, so I will make sure I make the most out of it. At the moment, I am planning to go to the sauna and sweat for some time. Yep, some people find enjoyment in that. Have a great weekend! (Is there actually anyone out there reading this, except for Thomas?)

De siste ukenes begivenheter

Det har gått noen uker siden jeg skrev det forrige innlegget, noe som gjenspeiler hvor hektisk de siste ukene har vært. Det føles som at jeg har vært på farten hele tiden, noe som ikke er langt unna sannheten heller. Jeg har nå en temmelig god oppfatning av hvordan det må føles å være en maur, og bo i en gigantisk maurtue hvor det er fullt opp hele tiden. Nei, det må være et helvete å være en stakkars maur! Jeg antar at jeg jobber atskikkelig mindre enn en arbeidsnarkoman maur, men jeg synes likevel dagen går veldig fort når man er ferdig på jobb klokken fire om ettermiddagen. Iallfall når det hele tiden står noe på agendaen. Iblant drar man til sentrum for å treffe venner, og når man omsider kommer hjem er det nesten leggetid. Hvor ble det av de siste fire-fem timene? Misforstå meg ikke; jeg liker å omgås venner, men det er deilig med litt pusterom av og til. Jeg synes alenetid er veldig viktig, og sånn sett har gårsdagen og dagen i dag vært perfekt. Jeg fikk endelig bladd i bøkene mine i mer enn fem minutter, og jammen har jeg ikke også hatt tid til å spille, høre på musikk og surfe på internett (dvs. logge inn på FB hvert tiende minutt). Lykke! Dette er langt fra hverdagskost ettersom jeg i flere uker nå har hatt besøk av en kompis, noe som betyr at jeg vanligvis forsømmer enkelte av hobbyene mine for å være sosial. Nå har han dog vært borte noen dager, men i morgen kommer han tilbake, så det gjelder å nyte ensomheten mens man kan. På torsdag skal jeg dessuten til Vasa for å treffe kjæresten min, så da får jeg sikkert ladet batteriene ennå mer.

Jeg har befunnet meg i Finlands metropol i over en måned nå, og jeg må si at jeg trives overraskende godt her. Selv om jeg har bodd her før var det litt uvant til å begynne med, men etter hvert har jeg klart å tilpasse meg den nye livssituasjonen min. Jeg forestilte meg en ganske begivenhetsløs sommer, men så langt har den vært alt annet enn stille og rolig. I tillegg til å ha tilbringt mye tid med venner (spesielt med han som deler leilighet med meg) har jeg også vært så heldig å få besøk av familie. Mamma var her helgen for litt over en uke siden, og ettersom hun ikke er så godt kjent i Helsinki ble det en god del trasking i sentrum. Akkurat hvor mange kilometer vi tilbakela i løpet av den helga vet jeg ikke, men det var en god del! Det er kanskje ikke så rart at skoene mine lukter for jævlig? Jaja, det er i det minste sunt å gå såpass mye. Helgen etterpå (altså for tre dager siden) ankom pappa og samboeren hans Helsinki. Jeg var naturligvis ikke snauere enn at jeg atter en gang stilte opp som guide. Apostlenes hester ble derfor brukt flittig både på fredag og lørdag. Pappa var i det gavmilde hjørnet, så jeg fikk meg et par flunkende nye sandaler på lørdag. Det var noe som sårt trengtes, tro du meg! Jeg tror føttene mine var i ekstase da de kunne flytte inn i et luftigere skotøy. Selv om føttene våre ble utsatt for "tortur" var det selvsagt koselig å ha besøk av både mamma og pappa, og det ble også en god del restaurantbesøk de dagene de var her. Etter all gåinga var det dog velfortjent!

På lørdagskvelden ble det naturligvis nok et restaurantbesøk sammen med pappa og samboeren hans, og selv om jeg var temmelig utslitt og skrøpelig etter å ha tilbringt flere timer sammen med dem tidligere på dagen, var jeg likevel såpass til mann at jeg tok meg tid til å treffe en venn av meg rett etterpå. Så utholdende er jeg! Denne vennen av meg er et særdeles morsomt og positivt individ, og vi har kjent hverandre i flere år. Når vi treffes har vi det som regel veldig morsomt, men denne trivselen og dette velbehaget har også en skyggeside. Denne skyggesiden gjør seg spesielt gjeldende når det er helg og man har fri dagen derpå. Når stemningen er god smaker nemlig ølet også litt bedre, og det glir liksom lettere ned halsen. Lørdagskvelden var intet unntak, og før jeg visste ordet av det befant vi oss på en pub i sentrum med noen duggfriske øl foran oss. Det heftet ikke ølet å utnytte mine svake hjerneceller, og smått om senn hadde ølet blitt byttet ut med shots. Jeg klager ikke ettersom kvelden var underholdende og humøret var på topp, men da jeg omsider kom meg hjem var klokken allerede fire på natten, og Ole Blund drysset ikke sovepulver i øynene på meg før rundt klokken fem. Jeg hadde lovt å møte pappa og samboeren hans dagen etterpå , og jeg fikk derfor ikke mange timer på øyet natt til søndag, hvilket igjen resulterte i at undertegnede var temmelig utmattet i går. Akkurat derfor var det perfekt at jeg har hatt så mye alenetid i går og i dag. Det trengtes virkelig. 

Jeg skriver sjelden blogginnlegg, men når jeg gjør det har de en tendens til å bli veldig lange. Og jeg har ennå ikke skrevet noe om hvordan det går på jobb! Jeg skal derfor prøve å gjøre det kort. (Nå ser jeg dog at det ble lengre enn jeg trodde, men det får dere bare akseptere.) En av de fast ansatte har sommerferie, og jeg fungerer på en måte som vikar for henne. Jeg har mitt eget lille avlukke hvor jeg for det meste tilbringer tid foran en PC, noe jeg ikke har noe som helst imot da jeg tross alt er veldig glad i alt som har med teknologi å gjøre. Dessuten gir det meg anledning til å sjekke FB flere ganger i løpet av dagen! Mesteparten av tiden går til å registrere nye studenter i databasen, og sørge for at de får tilsendt de dokumentene (velkomstbrev o.l.) de behøver før studieåret begynner. En annen sentral del av jobben går ut på å svare på henvendelser som kommer via e-post og telefon. Jeg må si at jeg foretrekker førstnevnte da det iblant kan være vanskelig å søke etter personopplysninger i databasen når personene som ringer har veldig eksotiske navn. Heldigvis er det noen som har såpass med barmhjertighet at de stavner navnet sitt, eller til og med gir meg søkernummeret sitt. Da går det unna mye fortere! Iblant treffer jeg også studenter ansikt-til-ansikt, men det hører til sjeldenhetene ettersom vi offisielt har stengt om sommeren. Det betyr dog ikke at de som måtte ønske det ikke kan reserve tid for et møte. Vi er der for studentene! Ellers holder jeg på med ulike kartleggingsoppdrag og hjelper til med ulike oppgaver når det behøves. Arbeidsoppgavene har vært morsomme så langt, selv om det iblant (heldigvis sjelden) kan være litt lite å gjøre. Det blir spennende å se om man får noen nye oppgaver å bryne seg på utover sommeren. Det kommer trolig til å skje da hun jeg vikarierer for snart kommer tilbake. De fleste arbeidsdagene går fort, og jeg har stiftet nærmere bekjentskap med flere av de ansatte, så klage kan jeg ikke gjøre. Dessuten har vi iblant to-tre lange kaffepauser om dagen, noe som selvsagt ikke er å forakte. 

Mitt lille avlukke.

Nå er endelig gigantinnlegget mitt ferdig, så nå stikker jeg ut for å jogge. Først nå føler jeg at jeg har fortjent det. Ja, jeg har problemer. Jeg bare måtte skrive innlegget ferdig før jeg kunne ta meg en liten joggetur! Tvangstanker er noe herk. 

En liten oppdatering

De siste to ukene har vært såpass actionfylte at jeg ikke har orket å blogge i det hele tatt. Etter en lang arbeidsdag finnes det ikke heller alltid tilstrekkelig med motivasjon til å blogge. Dessuten treffer jeg iblant venner etter jobb, og når jeg endelig kommer hjem føler jeg heller for å lage mat, se på TV eller føre meningsløse samtaler på Messenger. Forrige helg kom også en av mine nærmeste venner hjem fra Barcelona, og snill som jeg er har jeg tilbydd han kost og losji siden han ankom. Som du sikkert kan dedusere fra dette er det ikke så merkelig at jeg ikke har orket å ta tastaturet fatt og blogget. Grunnet all denne sosiale interaksjonen har jeg også tilbringt mye mindre tid på Facebook enn normalt, men det er vel noe som er mer positivt enn negativt? 

På mandag begynner min tredje uke ved Arcada (høyskolen hvor jeg jobber), noe som betyr at jeg har jobbet der en halv måned allerede. Ikke verst! Jeg var dessverre forhindret fra å dra på jobb på mandag grunnet forkjølelse, men ellers har jeg vært på jobb hver bidige dag. Ja, unntatt helga da, men arbeidsgiveren min er ikke så sadistisk at hun beordrer meg til å jobbe i helgene. Hva har jeg så gjort der? Jeg har ennå til gode å revolusjonere det finske utdanningssystemet, men mine kolleger påstår iallfall at jeg har vært til mye hjelp, noe jeg naturligvis er glad for å høre. Det har vært noen hektiske uker i og med at flere opptaksprøver har funnet sted ved høyskolen, og da er det jo kjekt at noen kan hjelpe personalet litt. Ettersom jeg ennå er relativt fersk i jobben, er det selvsagt begrenset hva jeg kan gjøre, men ett og annet har jeg lært meg. Tanken er visst at jeg skal få ta del i flere oppgaver etter hvert. Hittil har jeg for det meste har jeg sittet foran en PC og matet diverse data inn i ulike dokumenter og databaser. Hundrevis av nye studenter kommer til høyskolen i høst, og resultatene av opptaksprøvene de har deltatt på har måttet bli ført inn i databasessystemet til de finske høyskolene. Dette er noe som tar sin tid da resultatene også må dobbeltsjekkes. Det er tross alt viktig at dette gjøres rett da det handler om skjebnen til en god del mennesker. Apropos opptaksprøver, så har jeg også hjulpet til med å overvåke to av disse. Det er ikke veldig krevende, men å sitte rolig i over en time blir fort kjedelig. Å dukke opp uten en bok eller annet spennende lesestoff var kanskje ikke et sjakktrekk fra min side! Jobben min har i grunn vært veldig "sekretæraktig". Jeg har arkivert et antall dokumenter, noe jeg sikkert kommer til å gjøre en stund framover da dette er perioden da studenter takker "ja" eller "nei" til studieplass ved høyskolen, og samtidig meddeler om de kommer til å være nær- eller fraværende kommende studieår. Dette er også noe som burde registreres i databasen. Alt må nemlig være i skjønneste orden når nok et studieår ruller i gang i august. 

Hovedsakelig har jeg sysselsatt meg ovennevnte arbeidsoppgaver, selv om jeg også har hjulpet til med andre småsaker. En av de som jobber i administrasjonen skal på sommerferie nå, og jeg skal tydeligvis bli denne personens stedsfortreder, hvilket også er grunnen til at jeg har fått en liten innføring i hvordan databasene fungerer, og hvordan man orienterer seg fram der. Det kommer sikkert til å ta en stund før jeg når ekspertstatus, men jeg har tro på at dette kan gå bra. Dessuten kan jeg jo alltids spørre om hjelp om jeg skulle sitte fast. I tillegg til å leke med databasene, er jeg også ansvarlig for å svare på diverse e-poster. Dette går for det meste ut på å svare på spørsmål som prospektive studenter har angående studier ved høyskolen. En del av spørsmålene man får er dog litt vanskeligere å svare på, men som sagt finnes det som regel alltid noen man kan spørre om hjelp hos. Det er dog en ting jeg ikke ser så veldig mye fram til, og det er å svare på telefonsamtaler. Jeg er ikke så begeistret for å prate med fremmede, og spesielt ikke hvis det må skje på et annet språk enn norsk og engelsk. Jaja, man får vel bite tennene sammen og gjøre sitt beste når den tid kommer. Hvis det blir veldig ukomfortabelt kommer jeg sannsynligvis til å blogge om det i framtiden. Så langt trives jeg med jobben min, noe som sikkert kommer av at så mye av arbeidsdagen tilbringes foran PC-en. Samtidig virker kollegaene mine trivelige, noe som selvsagt også gjør tilværelsen en god del lettere. Det er vanskelig å uttale seg mer om jobben da jeg tross alt bare har vært ansatt i to uker, og ikke ennå er helt sikker på hva som kommer til å forventes av meg i framtiden. 

PS. I går hadde vi et møte på en restaurant i byen, noe som betydde at jeg fikk fråtse i all slags lekkerbiskener. Som nyansatt var ikke møtet i seg selv så veldig stimulerende for min del, men det var jo koselig å komme litt bort fra den vanlige "kontorjobben". Maten, derimot, var det ikke noe å utsette på, så man får vel håpe på flere møter! Det eneste minuset var vel at det ikke ble servert øl til maten. ;)

Den reisende nordmannen

Tro det eller ei, men i skrivende stund befinner jeg meg på et tog til Helsingfors. Ja, VR (Finlands svar på NSB) er ikke snauere enn at de tilbyr gratis, trådløst nett til sine kjære passasjerer. En nerd som meg vet å sette pris på slikt, selv om tjenesten kun tilbys på de litt nyere og finere Pendolino-togene. Jeg kan tenke meg at de ellers så lange -- og ofte hendelsesløse -- togturene med ett har blitt mer spennende og underholdende for de som tidligere har måtte kjempe seg gjennom flere timer uten verken Facebook eller Messenger. Sånt får jo et moderne menneske i vår tid lett abstinenser av. Dessuten kan man iblant være så uheldig å få en fremmed ved siden av seg på toget, og er denne passasjeren av den prateglade sorten, ja, da stilles det krav på at man iallfall er noenlunde sosial. Å kommunisere muntlig  er nemlig en mye større utfordring enn å kommunisere ved hjelp av moderne hjelpemidler som tastatur og ymse chatteprogram. Men som sagt behøver man ikke eksponeres for slikt om man befinner seg på et Pendolino-tog, og har med seg en gadget (f.eks. en laptop) som gjør det mulig å koble seg til verdensveven. Jeg håper iallfall eventuelle sidepassasjerer tar hintet i sånne situasjoner, og lar være å initiere en samtale. Og det tror jeg mange asosiale nerder er glade for.

Som noen av dere kanskje vet, skal jeg jobbe i Helsingfors i sommer, og ettersom jeg begynner kommende mandag, er jeg nå på tur dit og til leiligheten hvor jeg skal tilbringe sommeren min. Det er alltid kjekt å komme noen dager i forveien, slik at man kan venne seg til den nye situasjonen og dermed også få roet nervene litt. Jeg håper iallfall nervene roer seg, men jeg er også såpass godt kjent med meg selv (jeg har jo tross alt tilbringt tjuesyv år i denne kroppen) at jeg vet at jeg kommer til å være nervøs i en stund fremover. Det er frustrerende, og jeg skulle ønske jeg kunne være litt mer avslappet, men som flere av vennene mine har sagt er det ganske normalt å være nervøs når man havner i en situasjon som dette. Jeg lurer bare på om jeg er mer eller mindre nervøs enn gjennomsnittet. Fire-fem kalde øl hadde trolig resultert i at sentralnervesystemet mitt hadde roet seg noen hakk, men å dukke opp full første arbeidsdag er neppe noe som gir et godt førsteinntrykk. Dessuten hadde en slik atferd krevd en atskillig fetere lommebok enn min. 

Helsingfors er en fin by, og som gammel ”Helsingforsboer” kjenner jeg også byen like godt som min egen bukselomme. Nesten da. Dette er selvsagt noe som gjør byen mindre skremmende, men det var likevel med vemod jeg dro fra Vasa tidligere i dag. Å bo i Vasa er, og har vært, flott, og jeg har etter hvert forelsket meg i byen og flere av dens innbyggere. Ettersom Vasa er en tospråklig by oppfattes den nok også som mindre farlig enn byer hvor ingen prater noe annet enn god, gammeldags finsk. Å ha mulighet til å bruke svensk når man er i byen, kjennes derfor befriende, iallfall for de som ikke helt behersker finsk. Dette bidrar, ikke overraskende, også til at man føler seg mer velkommen og som en del av befolkningen. Samboeren min og jeg har dessuten en fin leilighet litt utenfor sentrum, og jeg kjente at det var tungt å lukke døren bak meg da jeg forlot krypinnet vårt for noen timer siden. Apropos samboer, så er det selvsagt også mindre morsomt å igjen leve i et avstandsforhold. Dette er dog noe vi blir nødt til ettersom hun skal jobbe i Vasa sommer, mens hovedstaden kaller på meg. Heldigvis er det bare midlertidig. Hva som skjer i høst er ennå usikkert, men det kan se ut som at min kjære også flytter til Helsingfors for å jobbe. Uansett hva som skjer kommer jeg til å savne Vasa, men hvem vet -- kanskje jeg vender tilbake en vakker dag? Det må jeg iallfall i slutten av august ettersom jeg har time hos tannlegen, men det blir sikkert noen Vasabesøk i løpet av sommeren også. 

Jeg skal prøve å skrive litt om praksisperioden min mens jeg oppholder meg i Helsingfors, noe jeg absolutt burde ha tid til ettersom verken kjæresten min, hundene hennes eller min stasjonære PC kommer til å befinne seg under samme tak som meg.

Ha en fin helg!