Ja, så befinner man seg bak kassa på Rema 1000 igjen. Et godt tegn på at det er sommer. Sommeren er, økonomisk sett, en meget ugunstig periode for en stakkars student: uten stipend (eller lån) blir man ofte nødt til å bruke sommerferien på å jobbe. Det er kjedelig til tider, men samtidig hadde man sikkert fort blitt lei av å tilbringe sommeren hjemme, uten penger. Jeg kan forestille meg hvor misunnelig jeg hadde vært på de som jobbet, hadde penger til å reise, og bedrive en ellers hedonistisk livsstil. Sånn sett er det ganske kjekt å tjene litt penger. Da kan nemlig jeg også nyte livet til det fulle når jeg får lønning. Og det akter jeg også å gjøre. Men før du leser om mine sommerferieplaner, skal jeg gi deg et innblikk i hverdagen på Rema 1000!
Det er tanken på den kommende lønna -- spenna, gryna, mannaen, kronasjene -- som gjør at jeg utstår de utfordringene jeg møter i en hektisk hverdag på Rema. Hvilke utfordringer, spør du. Vel, nå er ikke jobben som kassør på Rema verdens mest utfordrende eller stimulerende jobb, men iblant er livet på Norges favorittbutikk (?) tøft. Bare så det er sagt. Det er hovedsakelig kundene som iblant krydrer en ellers grå og monoton hverdag med ymse utfordringer. Disse utfordringene, om man nå kan kalle dem det, består ofte av å hjelpe kunden å finne en viss vare, eller å skaffe en pappeske som kunden kan bruke til å pakke sine dyrebare varer i. En annen vanlig oppgave er å tømme pantemaskinen, og det er også en av de mest hatede utfordringene man møter som butikkmedarbeider. Men må man, så må man. Jeg håper virkelig roboter tar hånd om sistnevnte arbeidsoppgave i en veldig nær fremtid. Det som gjør meg mest forbanna er kunder som er så jævla apatiske at de ikke engang orker å tømme den fordømte tomflaska for væske. Helst skulle jeg skrudd av korka på den aktuelle flaska, og kastet inneholdet på amøben som matet den inn i maskinen. Men som du vet, så har kunden ALLTID rett. Og kunder skal man faen ikke kødde med i et serviceyrke.
Disse kundene, disse organismene vi kaller mennesker, Remas levebrød, er for det meste joviale og godlynte individer, men en sjelden gang treffer man en og annen idiot (eller hestkuk som de sier her oppe i nord). Sistnevnte gruppe, idiotene, har ofte lite tålmodighet og forventer at alt går som smurt, og dette fort som bare faen. Å vente ved tippekassa i mer en ett minutt er uaktuelt. Å betale hele 70 øre for en plastpose går til nøds, men helst har man med seg egen pose eller forventer å få esker. I fjor var det en kunde som var av den oppfatning at han ikke skulle behøve å punge ut for bærepose(r) siden han handlet for flere tusen på Rema. Hver måned! Så vidt det er meg bekjent finnes det ikke en slik policy ved noen Rema-butikk i landet. Posene måtte han altså betale for. (Han ville ikke se kvitteringa, så han la aldri merke til at jeg tok betalt for dem).
Når vi nå en gang er inne på emnet kunder, så skal det nevnes at jeg traff en mindre hyggelig kunde forrige uke. Om jeg nå ikke er helt dum, så var hun fra Storbritannia. Det hørtes iallfall sånn ut. Uansett -- hun begynte å pakke varene sine, og etter en stund ble hun stående ved enden av kassa å stirre på meg. Hun hadde tydeligvis en bekjent i køen da disse to utvekslet noen fraser med hverandre. Jeg antok derfor at de var venninner, og at denne dama ventet på venninnen sin. Jeg tok visst feil, for etter en kort stund uttrykte hun misnøye med måten jeg hadde betjent henne. Jeg hadde gjort en fatal feil; jeg hadde glemt å skyve hennes resterende varer lenger ned på båndet. Hun nådde dem derfor ikke. Oops. Krise! Dette var en dame som tydeligvis ikke hadde trent på en stund (jeg kan tenke meg at hun sist utsatte kroppen for prøvelser på gymtimene på ungdomsskolen), for hun ville absolutt ikke rikke på kroppen sin for å nå varene selv. Nei, slike anstrengninger burde vel ikke en kunde behøve å utsette seg for. Kanskje hun hadde unormalt korte armer? Jeg husker ikke. Likevel -- hun mente at jeg burde ha fattet dette fortere. Jeg visste jaggu meg ikke at man måtte være tankeleser for å jobbe på Rema. My bad. Ettersom kunden alltid har rett, så måtte jeg selvsagt bøye meg i støvet og beklage og alt det der. Alt som hører vanlig folkeskikk til, vettu. Jeg anså saken for å være ute av verden, men før hun dro, så hun ondskapsfullt på meg, åpnet munnen og ytret ordene som traff meg midt i mitt stakkars kassørhjerte: ”Du kommer ikke til å ha denne jobben lenge”. Au. Jeg kjente ondskapen, hatet. Jeg må innrømme at det stakk litt, men hun har sikkert vært hatet og spottet mesteparten av sitt liv, og da er det jo klart at man må få utløp for sitt raseri nå og da! Og hvilken bedre syndebukk enn en ussel kassør på Rema -- et individ uten ambisjoner og mål i livet.
Bortsett fra en heslig kunde nå og da, så er det faktisk helt greit å ha sommerjobb på Rema. Dette er nå min tredje butikksommer, og jeg tviler på at jeg kommer til å sitte bak kassa neste år, men man vet jo aldri, så jeg skal ikke si noe helt sikkert. Jeg er heldig da mine kolleger virker ganske greie, og sjefen(e) er også trivelig(e) og later til å ha beina relativt godt plantet på jorda. Til tider er det mye å gjøre, men jeg jobber jo bare på Rema i noen uker til, så dette er noe jeg burde klare ganske bra. Dessuten er det som sagt alltid trivelig å tjene penger.
August blir en gledens måned, for da skal undertegnede ta sommerferie. Ordentlig sommerferie! Først skal jeg til Oslo med søsteren min, og deretter er planen å dra til Finland, treffe kjæresten min, og dra videre derfra til solfylte Barcelona. Jeg gleder meg veldig, og tror at august kommer til å bli en veldig fin måned. Da får jeg endelig lønn for strevet. Og kose meg, ja, det kan du banne på at jeg skal. Det er nok ingen hemmelighet at jeg er en liten hedonist.
Behandle andre som du selv vil bli behandlet. Vær derfor en grei kunde!
-Tommy
