Good associations

Lying under warm sheets in a dim hotel room. No stress and no worries. A bed as soft and comfortable as a cloud. The wind howling and crying outside. Snowflakes flying sideways outside, bracing for impact. Tall, deserted office buildings in the distance. Weekend. The Norwegian flag putting up a stubborn fight against the November wind. Resistance. Soft, low voices coming from the television. A sense of belonging. The room being lit up only by the beam from the screen. Tranquility. Good associations.

Kortslutning i hjernen = dårlig kjøring

I dag bar det ut i trafikken igjen, men denne gangen gikk det ikke fullt så bra. Læreren var i et sadistisk humør, og utsatte meg for mang en prøvelse i sentrum av byen. Dagens kjøretime bestod hovedsaklig av å kjøre til venstre, høyre og rett fram på ulike plasser i byen, noe læreren selvsagt mente var viktig for å kontrollere hvor bra jeg behersker de ulike trafikkreglene, og hvor flink jeg er til å observere alt som foregår rundt meg. Dessverre tok nervene overhånd, noe som resulterte i at jeg ble nervøs og at hjernen kortsluttet. Hvorfor er jeg så nervøs som person? Er det noe feil med genene mine, har jeg tilbringt for mye tid i dårlige omgivelser, eller er det kanskje selvlært? Sannsynligvis er det en kombinasjon av ulike faktorer, men det er like fullt frustrerende. Jeg gjorde noen feil her og der, noen større og noen mindre, men i dag innså jeg iallfall at jeg ikke behersker trafikkreglene like godt som jeg skulle ønske at jeg gjorde. Iallfall ikke når det gjelder å følge dem i praksis, altså i trafikken. Det er plutselig så mye man skal tenke på, og den virkelige trafikken skiller seg ganske mye fra den man ser i læreboken.

Det var en mindre fornøyd Tommy som til slutt parkerte foran trafikkskolen, men jeg var iallfall glad for at vi hadde kommet oss dit uten å ha likvidert noen, verken mennesker eller biler. Læreren kalte meg ikke en forferdelig sjåfør, men sa rett og slett at nervøsiteten tok overhånd og ødela for meg, noe han helt sikkert hadde rett i. Den har nemlig en tendens til å gjøre det. Som framtidig pedagog får jeg dog sette min lit til at øvelse faktisk gjør mester. Likevel tror, og håper jeg, at det går fortere å lære seg trafikkreglene når man faktisk sitter bak rattet og kjører i vei, enn når man sitter med nesa i boken, selv om det også utvilsomt hjelper en del. Å øve online er jo heller aldri dumt. Forhåpentligvis lærer jeg meg reglene etter å ha kjørt noen runder til i byen, ellers begynner jeg snart å tvile på mitt intellekt. De første timene etter dagens kjøretime var jeg ganske langt nede, men heldigvis klarte jeg å finne andre gjøremål, noe som resulterte i at humøret ble litt bedre. Etter å ha søkt litt i Google fant jeg dessuten ut at mange sliter med nervøsitet når de har kjøretimer/oppkjøring, og det virker faktisk som om noen har det ennå verre enn meg. Det burde med andre ord finnes håp for meg også.

Jeg er fullt klar over at jeg stresser mye, og generelt er nervøs (iallfall i nye situasjoner), men jeg håper inderlig at også jeg kan få førerkortet en dag. Jeg har lyst til å klare å manøvrere meg fram i byen (eller i verden generelt) uten å få nervesammenbrudd hver jævla gang. La oss krysse fingrene for at det går bedre neste gang, eller iallfall gangen deretter.

Tidlig morgen, sen kveld

I dag har jeg prøvd å være produktiv, og jeg vil påstå at jeg har lyktes med det relativt bra. Dessverre sov jeg ikke så godt natt til i dag (tirsdag), men jeg klarte likevel å slepe kroppen min ut av senga da alarmen ringte rundt åtte i morges. Dette var ikke frivillig, men rett og slett fordi jeg hadde en kjøretime i dag morges. Det er rart å tenke på, men jeg er allerede halvveis med kjøretimene mine, og dette uten å kjøre over fotgjengere eller forårsake kjedekollisjon. I rettferdighetens navn så må jeg vel delvis takke kjøreskolelæreren(e) min(e) for det. Generelt sett synes jeg det går bra, men jeg hater bakkestart. Å kjøre i store kryss er også en påkjenning. Man blir så stresset av det, spesielt når man kjører i sentrum og må holde øye med så mye rart. For mye stimuli! Men ifølge kjørelæreren min er dette noe man lærer seg etterhvert, og jeg setter derfor min lit til han, og håper at jeg ikke ender opp som tidenes verste sjåfør.

Vel hjemme igjen benket jeg meg foran PC-en for å ta en titt på den siste oppgaven vi har fått i cross-cultural education/comparative education eller hva faen det nå egentlig heter. Jeg liker å lese tekster som er skrevet på engelsk, men jeg føler at de artiklene vi må lese på akkurat det kurset ligger litt vel over gjennomsnittstudentenes nivå. Det føles som om de burde leses av folk som jobber innen feltet, og ikke ignorante studenter som studerer emnet for første gang. Men kanskje det bare er jeg som er en idiot? Jaja, for å unngå dårlig samvittighet og skyldfølelse for ikke å ha utrettet noe i dag, kjempet jeg meg gjennom artiklene. Det var en prosess som tok lengre tid enn jeg vil innrømme, men nå er det iallfall gjort. Nå er det bare selve skrivinga (det holder jo ikke bare å lese de fordømte artiklene) som gjenstår, noe jeg satser på å få gjort innom, tja, en uke. Kanskje i morgen, hvis alt går bra.

Resten av dagen har jeg tilbringt sammen med Gordon Ramsay og Kommandør Shepard. Den siste timen har jeg surfet, chattet og hørt på musikk, og ettersom klokken nå nærmer seg halv to, så er det faktisk på tide å finne senga. Hjernen og kroppen trenger nemlig hvile. Sistnevnte burde jeg egentlig prioritere ettersom jeg og en kompis skal begi oss på eskapader i Oslo til helga.

PS. Glemte å nevne at teoritimene er overstått nå! Hadde faktisk min siste teoritime på kjøreskolen i kveld, så nå er det "bare" teoriprøven igjen hva angår det teoretiske. Jeg sa jo at det har vært en produktiv dag!

Jul, familie og sånne sentimentale greier

Snart er det jul igjen, og jeg har ennå ikke helt bestemt meg for hvor jeg skal feire den. Det er vanskelig å nå en beslutning når man er etterspurt overalt. Kjæresten min vil naturligvis at jeg skal være sammen med henne i jula, og samtidig har familiemedlemmer i Norge uttrykt et ønske om å se meg neste måned. Jeg har bodd i Finland en god stund nå, og selv om jeg trives relativt godt her, savner jeg Norge nå og da. Det er jo tross alt der jeg er født og oppvokst, så det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor jeg har hjemlengsel iblant. Dessuten bor så å si hele slekta der. I en utopi ville hele familien min tilbringt julen sammen, på en og samme plass, men det lar seg ikke gjøre. Iallfall ikke i dette livet. Dessverre. Det var visst bare mulig i min barndom. De av dere som fortsatt kan samles og feire julen med med dem dere er glad i, burde sette pris på det. Nå er det jo ikke alle som liker å feire julen med hele slekta, men jeg antar at de fleste likevel ser fram til å møte brødre, søstre og foreldre når man en gang har mulighet til det. Det er rett og slett koselig. I og med at jeg bor i utlandet, er det sjelden jeg får truffet min familie, og derfor vet jeg å verdsette de få gangene vi kan møtes.

Nå skal jeg ikke bare syte og klage da. Tilværelsen er ikke så håpløs; jeg har en kjæreste, jeg har tak over hodet, jeg har tilgang til Facebook, jeg kjenner mange fantastiske personer og jeg har en familie jeg er glad i. Dessuten bor jeg ikke i en slum i India, men i et såkalt velferdsland. Mange har det langt verre enn meg. Man behøver ikke gjøre annet enn å åpne en helt tilfeldig avis eller se på nyhetene for å få dette bekreftet. Og tross omstendighetene, så ser jeg faktisk frem til julen. Jeg håper jeg får tilbringt litt kvalitetstid med familie, kjæreste og venner, og at vi får en ordentlig, hvit jul i år. For min del får det altså gjerne snø! Sist men ikke minst skal det bli deilig å ikke sitte på forelesninger, eller med hodet begravd i skolebøker. Jeg håper iallfall jeg kan unngå sistnevnte, selv om jeg burde ha hovedoppgaven klar før skoleåret er omme. Men det skal vi ikke diskutere nå. La oss heller håpe at de resterende ukene fram til juleferien går fort! Men ikke så fort at man ikke når å kjøpe julegaver før det er for sent.